«HERLIG, endelig fred, frisk luft og åpent rom». Hane 2003 virkelig nøt det å ha kommet seg litt bort fra hønsehuset og resten av flokken. Det var jo ikke det at han ikke var glad i flokken sin, men det var så utrolig mye styr med dem… Kaklene høner, rølpete kylling-gjenger, familiefrustrasjoner og selvopptatte homser. Hane 2003 hadde ønsket seg bort fra alt og i dag var det heldigvis hans tur til å få være med matmor på tur. Kanskje hun var tankeleser? Ikke godt å si så mye rart som hun holdt på med til enhver tid….
Hane 2003 hadde lenge ruget på et dikt, han anså seg selv som flokkens poet, ikke det at han kom til å få noe kreditt fra de andre av den grunn. De syntes det å dikte var kjedelig og passelig patetisk flaut. Vel, det blåste Hane 2003 i, for ham var musikk, kunst og velskrevne tekster viktige ingredienser i livet hans. Hanen grublet, der han sto, lette etter ordene som skulle bli dagens poetiske perle:
Liten hane helt alene sto,
aldri fikk hans hjerne ro.
Skvalder, kakling, klukk og gal,
steg fra denne jammerdal.
Hold ditt nebb du hønemor,
verden er så stor, så stor,
hold ditt nebb og se deg om,
lytt litt mer, gi andre rom.
Ja, det måtte bli slik, Hane 2003 var fornøyd. Det var bare dette lille pusterommet han trengte, nå kunne han stå her resten av dagen og bare nyte himmel og sjø…
Mine hønehistorier 