Ikke var hun årgangshøne, ikke var hun fargerik og iøynefallende, spesielt smart og kreativ var hun vel heller ikke. Den lille duknakkede kjøkkenhøna tenkte litt på dette mens hun nynnet og stullet på kjøkkenet. Allikevel følte hun seg lykkelig og fornøyd, hun trivdes med å stelle for de andre i flokken sin, denne flokken som vokste for hvert år som gikk, ja i år var det kommet til, ikke bare en, men to nye. Hun priste seg lykkelig over å få høre til her. Tenk for over 2 år siden var hun stuet bort i en kasse på en låve i Sverige, i måned etter måned, i påvente av årets store loppemarked i Simrishamn. Livet hadde vært så trist, så trist, hennes gamle familie hadde gitt henne bort, hun var uønsket og uelsket. Så en dag ble hun pakket ut og satt på et bord sammen med alskens gammelt skrot og pyntegjenstander. Det tusset av folk, kaffe og vaffellukt lå tung i lufta, plutselig hadde hun hørt en dame snakke med snål dialekt «Kom igjen unger, vi tar hvert vårt bord, jeg er kun interessert i høner, hjelp meg å se om dere finner noen.» Snart hadde hun hørt en rope «Her mamma, her er to kule haner.» En annen stemme ropte «Mamma! Jeg fant en lysestake formet som en høne» Endelig hadde kjøkkenhøne kjent to varme hender rundt magen og hun ble løftet opp. «Se på deg du, så snill og god du ser ut, deg vil jeg ha» «Hva koster denne høna?» Spurte damen så. «10 kroner» Svarte mannen med veske på magen og dermed var handelen unnagjort og hun havnet her etter en lang biltur. Nå ja, alt det der var heldigvis historie, nå var det påske, kringla var ferdigstekt og hun skulle snart servere hønseflokken deilig nystekt gjærbakst. Hun gløttet bort på bretthanen og smilte lurt mens hun sa «Du er svensk du som meg, men synd for deg så er du malt og laminert på et brett og kan lite bidra i hønseflokken annet enn å stå der til stas…»
Mine hønehistorier 