2015 -2

HaneJegertvillingene

«Dæven han hønserompa, se på den sværingen, fytti tuppræva, så stor fisk har jeg aldri sett før» Henry Hane gol av sitrende spenning. «Se her da, Hjalmar, har du sett noe så digert før?» «Du må springe litt brennkvikt bort å hente håven er du snill», «men kjapp deg, han er inn i hønserompa sinnsyk tung å holde.»

Hjalmar Hane ristet på hodet over tvillingbrorens fiskelykke i dag og jogget av gårde etter håven. «Det var da som utgjort så haneflaks du har i dag.» »Hva er det egentlig du agner med?» Hjalmar Hane hjalp broren å få det digre beistet inn på land. DEN VAR DIGER.

Henry Hane så lurt på broren sin og sa; «så du den posen med hundegodterier som lå på kjøkkenbenken inne?» «De stinka så kyllingbleie guffent at jeg tenkte de var perfekte til agn og det hadde jeg helt rett i.» Hvis du hjelper med å sløye denne sværingen her, så skal du få noen av meg.» Men først må jeg ha meg en rullings med øygras, jeg er helt skjelven etter å få den sværingen i land».

Hanetvillingene var på sin livs opplevelsestur, helt siden de ble kjøpt opp på et svenskt marked sommeren 2013, hadde de levd et forholdsvis anonymt hønseliv i flokken, men nå var det endelig deres tur. De andre hønsene syntes de var noen raringer, alt de ville, var å komme seg opp i vinduskarmen på jakt etter fluer, eller ut i hagen for jakte mark. Alt de var opptatt av, var å fiske og jakte, alltid sammen, den friske språkbruken dem i mellom ble heller ikke alltid satt så stor pris på… Og når de en sjelden gang tok seg en blås så var det ikke måte på sukk og stønn fra hønseflokken. I fjor da flokken ble pakket ned etter påske, hadde de overhørt matmors mumling, hun sa til seg selv at: «Jammen skal dere to få bli med til øya neste påske, dere har jo aldri fått blitt med dit dere stakkars.» Gjett om de to hadde planlagt turen, mens de lå nede i esken, de hadde fablet om alt de skulle oppleve.

I går morges hadde de ligget på lur på stranda og fanget krabber med bare hendene, trikset var å lure seg innpå dem bakfra og så hoppe opp på dem og klemme dem rundt hodet. Hjalmar Hane hadde klart å fange tre digre røde, mens Henry Hane bare hadde fanget en liten grønn en.  På ettermiddagen i går hadde de blitt invitert på edderkoppjakt, av en lokal Fluesnapper, men da de skjønte at jakta foregikk nede i en kloakkum, hvor edderkoppene hadde null sjanser til å komme seg unna, hadde de takket nei. Tvillinghanene likte jakt og spenning som matauke, lystmord var ikke deres greie. De var da ikke hjerteløse heller. Hjalmar Hane kikket på broren sin, «er du ferdig med å ryke gras nå? «La oss sløye ferdig den sværingen din før vi tusler hjem igjen, jeg orker ikke fiske mer i dag og vi har visst nok.»  «Vi må samle litt krefter til billejakta på Møllejordet i morgen.» Da skal jeg, fytti tuppræva meg, fange den største Løpebilla du noen gang har sett.
«Kykeliky, det skal vi bli to om» gol Hjalmar Hane og gliste lykkelig mot broren. Dette var livet!