Øyhøna
Du verden så deilig det var å få komme litt ut igjen, Øyhøna følte seg helt fortumlet i hodet. Det var ikke bare, bare, for en eneboer som hun var blitt, å skulle måtte forholde seg til en masete hønseflokk igjen. For ikke å snakke om matmor og flokken rundt henne, i går og i forgårs hadde det løpt fire aktive unger ut og inn døra hele dagen. På med støvler, av med støvler, på med jakker, av med jakker, blåskjell og tang skulle vises frem, pølser skulle grilles, saft skulle blandes, tegninger skulle tegnes og film skulle ses. Og når de endelig la seg, så hørtes det nesten ut som soverommet skulle dette ned i stua, matmor hadde blitt ganske streng tilslutt og endelig hadde roen senket seg.
Hønseflokken maste fælt på henne om at det da måtte være kjedelig å bo hele året ute på Håøya. Men, når sant skulle sies, så trivdes hun med det nå. Første året hadde vært stritt, hun var ikke vant til det da og overgangen fra å få være viktig skilt for øyas lille øykafé til å bli overlatt helt til seg selv hadde vært stor. Hun hadde vært så stolt den gangen matmor hadde åpnet eget Hønsehus med servering av kaffe, vafler, is og brus, matmor hadde skrevet ÅPEN med store bokstaver på Øyhøna og satt henne ut foran døra hver gang kaféen var åpen. Akk ja, det var tider det. Dessverre var det ikke noe butikk i å drive slikt på øya, så det ble med forsøket. Resten av hønseflokken ble med hjem igjen til fastlandet, men Øyhøna var blitt værende, sikkert fordi hun var så stor og tung, tenkte hun litt sårt. Var vel ikke hennes feil at mora hennes hadde hatt dilla på sement i tiden da hun bar på egget som skulle bli Øyhøna. Uansett den aller største fordelen med å bo her ute var at hun kunne få oppleve alle årets sesonger, hun ble ikke pakket bort rett etter påske. Var hun heldig fikk hun hilse på hønseflokken ved påsketider, men matmor og menneskeflokken hennes dukket jo stadig opp, noen ganger bare noen få, noen ganger mange. Var ikke få egg hun hadde lagt heller så det ut til…
I fjor hadde det vært en riktig så begivenhetsrik sommer. Øya hadde vært full av geiter, gjetere og budeier. Folk hadde strømmet til for å handle geitost og for å se på melking av geit. Sola hadde vært varm og sommeren deilig. Øyhøna hadde holdt seg litt på avstand, men hadde kost seg over alt som skjedde. I mai hadde hun fått vært med på både skattejakt og barneselskap, i september var det indianerfest. Ja selv dette gamle plommetreet hun sto å så på nå, hadde vært kilde til lurveleven. Hun lo når hun tenkte på det, geitene hadde spist opp plommene til en plommeelsker som ventet på at de skulle bli modne. Plommeelskeren var blitt så sinna at han stjal en killing og truet med å stjele flere. For et herlig leven det var blitt. Nei, hun trengte ikke noen hønseflokk rundt seg hun, innimellom var det visst jammen nok som skjedde her ute. Bare tenk på i oktober da hundene til matfar forsvant, da var det også et voldsomt tråkk her ute. Ensomt på øya? Tja av og til, men det var faktisk bare deilig. Påskefolket dro vel igjen om et par dager nå, da skulle hun bare slappe av en stund, filosofere litt og nyte lyden av vår før det store sommereventyret startet igjen.
Mine hønehistorier 