På venteværelset
Høne 2016 kikket ned på kyllingen som satt ved siden av henne på stolen. Han satt fornøyd og viftet med beina mens han så beundrende på dem, samtidig laget han små, for henne, uforståelige lyder. «Zzzzt, krasj, bom, bom, zzing, kapoff, poff.»
Høna sukket stille og kjente at hun var sliten av turen til legekontoret. I et svakt øyeblikk hadde hun sagt ja til stakkars Frk. Faverolle, hun hadde spurt om Høne 2016 kunne ta med den ene kyllingen til doktoren. Han hadde klemt vingen i kjøleskapdøra og hun var usikker på om den var brukket siden han ikke brukte vingen noe særlig etterpå. Frk. Faverolle hadde hatt et tøft år etter at Broiler Bjarne døde i fjor rett før påske. Det hadde ikke vært bare, bare å være alene om ansvaret med tre farløse små. Småjentene hennes, var hennes store stolthet, det var ikke vanskelig å se. Alltid pene i tøyet , rolige og dannet i sin oppførsel. Sønnen, BroilerArne, derimot, var søstrenes rake motsetning, han var en urokråke av rang, alltid høyt og lavt, aldri i ro et øyeblikk, man viste aldri hva han fant på. Alle i pappesken hadde lengtet ekstra mye etter friheten som fulgte med påsken denne vinteren. Det bråket den kyllingen klarte å skape var mer en de fleste høner kunne orke. Han hadde virkelig trengt en far til å rettleie seg. Nå var det jo usikkert om BroilerBjarne hadde gjort seg så bra som far uansett da, dårlig selvtillit og stadig trang til noen sterke dråper var jo ikke akkurat noen god oppdragerkombinasjon.
Etter overfarten fra Håøya (heldigvis måtte matfar en tur i land) hadde de måttet ta bussen for å komme seg til legen. Allerede på bussholdeplassen hadde BroilerArne klart å lage spetakkel. Han hadde hoppet i en søledam så søla skvatt, trillevognen til en gammel høne hadde fått sølevann over hele seg. Mens Høne 2016 hjalp den gamle å tørke av vognen forsvant kyllingen inn i skogen, han skulle lete etter en pinne han kunne bruke til sverd, sa han etterpå. Hun løp etter han og fikk akkurat tak i han før han rakk å hoppe opp på et isflak i en dam som lå der. Motvillig ble han slept tilbake til bussholdeplassen akkurat i det bussen kom kjørende. Bussjåføren kikket surt på den møkkete, våte kyllingen som hun dyttet foran seg inn døra. BroilerArne rakte tunge til han før han stormet lengst bak i bussen. Høne 2016 unnskyldte for oppførselen, betalte og fortet seg etter. Under bussturen måtte hun to ganger legge seg på gulvet og dra han frem fra setet foran seg. Han prøvde å åpne kofferten til en staselig hane som satt et par seter lenger frem. Høne 2016 hadde aldri følt seg så dum og ukomfortabel før som da hun måtte beklage seg igjen. Stashanen hadde mønstret henne opp og ned og så ut som han mente at hun var dårlig egnet til å være hønemor. Resten av turen hadde hun foret BroilerArne kontinuerlig med rosiner fra en boks hun heldigvis fant i veska. Det hadde stagget ham litt.
Vel, nå var de endelig på venterommet til legen, begge med blå plastovertrekk på beina. DET hadde det også blitt en diskusjon ut av. BroilerArne skulle absolutt ha fem overtrekk, han ville ha både på hendene og føttene samt på hodet. Han ble skikkelig sur da han bare fikk lov å ta to blå overtrekks-tøfler som han skulle ha på beina. Høne 2016 lente seg tilbake i stolen, hun kjente at hun begynte å få hodepine, den som bare hadde hatt en kopp kaffe.
«Zzzzt, krasj, bom, bom, zzing, kapoff, poff.» BroilerArne viftet med beina og lekte han var den blå vannpokemonen Lapras som skulle overvinne fienden sin Draganas. «Dø Draganas, kapang, zapp, der tok jeg deg.» Broiler Bjarne kikket opp på «tante» Høne 2016, hun hadde lukket øynene. – Teite tante som ikke lot han få flere kule blå sokker, de var jo bare helt perfekte når du skulle være vannPokemon. Han kikket seg rundt i venterommet, alle hadde sånne blå kule sokker på seg, ja, uten en småvokst, vakker, svart hane borti kroken ved resepsjonen da. Broiler Bjarne tasset stille bort til han og stirret på han til han begynte å flytte seg urolig på stolen. «Hvorfor har ikke du blå sokker?» spurte kyllingen uskyldig. «Tante sier at alle må ha på det for og ikke skitne til gulvet, er ikke du skitten på skoene dine? «Madeirahanen 2005 ble rød i toppen, pokkers drittunge, det var vel hans sak om han ville ha på de teite blå sokkene. Det var faktisk under hans verdighet å skulle påføre seg noe så smakløst og vulgært, gudene visste hvem som hadde brukt de før. Det sto riktignok på bøtta uti gangen at de var nyvaskete, men den sjansen tok ikke han. De ville uansett sett grusomme ut mot den flotte drakten hans… Han tok et ukeblad fra bordet foran seg løftet det opp til ansiktet og snudde seg demonstrativt bort. BroilerArne snudde seg mot tanten og ropte høyt «Tante, han hanen her gidder ikke å ha sånne blå tøfler på seg, da vil ikke jeg heller.» Alle hønsene på venterommet kikket oppgitt på Madeirahanen 2005. «For en spradebass», tenkte Høne 2016 om Madeirahanen, hun halte den skitne skrålende kyllingen bort til plassen deres igjen, alt mens hun nikket unnskyldende til alle kanter.
En ting var i hvert fall sikkert. Hun skulle ALDRI i sitt liv legge et eneste egg til og skulle trangen til å verpe allikevel bli for stor var det heretter uaktuelt å ruge på det så mye som et sekund. Så vondt unnet hun ikke seg selv, kyllinger skulle hun definitivt aldri ha. Om hun hadde vært i tvil før var hun i hvert fall ikke det nå lenger. Ville da denne grusomme dagen aldri ta slutt?
Mine hønehistorier 