2017 – 5

Kulturell vandring på Håøya

«Foran oss ser dere messa, her fikk arbeiderne servert måltidene sine mellom arbeidsøktene med dynamittproduksjonen.» Hane 2003, også kalt Dikterhanen, la ut om øya og bygningens historie. Hane 2012 hørte etter med et halvt øre mens han smugtittet på årets nyankommer, Høne 2017. Hun sto rett ved siden av ham med øynene rettet mot Dikterhanen, hørte nysgjerrig på det han hadde å fortelle. Hane 2012 kjente at hjertet banket litt fortere, – hun var så vakker, for noen former og den søte lille stjerten hennes var bare så lekker at det var vanskelig å holde øynene borte. Hvis han bare ikke hadde vært så sjenert, han ville så gjerne bli nærmere kjent med henne. I går, da Dikterhanen hadde slått opp plakaten sin i gangen på hytta, hadde alle hønsene stimlet sammen rundt plakaten, Svenskehøna 2006 hadde lest høyt for alle. Du inviteres til Kulturell vandring på Håøya Skjærtorsdag, lær om øyas historie, nyt vårens blomster og lytt til lyriske perler underveis. Det vil bli muligheter til å få seg litt lunsj under turen, sjeldne spesialiteter, kun å få på øya. Alle hadde skvatret og kaklet over tilbudet til Dikterhanen, men de fleste var ved nærmere ettertanke ikke så veldig interessert allikevel. Hane 2012 tenkte at han skulle i hvert fall ikke bli med på dette. Kultur var ikke noe for han, eller nærmere bestemt de såkalte lyriske perlene til Dikterhanen kunne han spare seg for. Han hadde blitt stablet ganske nær Dikterhanen nedi pappesken dette året, han hadde fortsatt gnagsår i øra etter alle «perlene» den fyren klarte å lire av seg. Men så i morges, da de påmeldte samlet seg i gangen for opprop før avgang, så oppdaget han at Høne 2017 var blant de fremmøtte. Han hadde ikke nølt et sekund, men hadde fortet seg og spurt om ikke han også kunne bli med. Dikterhanen hadde smilt hjertelig og ønsket han velkommen, her var det plass til alle.

«Skal vi gå videre dere?» Dikterhanen snudde seg entusiastisk til gjengen som fulgte ivrig med. «Nå går vi ned til Gamlegården, den er datert til 1700 tallet, der er det så nydelig utsikt og der tenkte jeg å lese et av diktene mine for dere.» Ti påmeldte, det var jo ikke så verst tenkte han mens de trippet nedover mot Gamlegården, litt færre en forventet, men nå var jo ikke denne hønseflokken kjent for sine kulturelle interesser akkurat…

Fortidens ånder spøker her.
Tjenestejenta slet på sine knær,
Husets vegger følger med,
nattestid kan allting skje.
Jentas liv det endte brått,
Inne på det lille kott.
I speilets matte rute,
kan du se hun kveles med en pute.

«Så grusomt» Den lille vindushøna kikket opp mot loftsvinduet, grøsset og flyttet seg litt nærmere vindushanen. Pensjonistparet var alltid med på denne type utflukter, de elsket slike temavandringer. «Så, så hønemor, vindushanen klappet kona litt på vingen, – det er nok bare Dikterhanen som vil gjøre det litt spennende for oss. Det har sikkert ikke skjedd i virkeligheten.» «Vel, vel, hvem vet» Dikterhanen blunket til de to pensjonistene, «det er mange rykter som går her ute.»

«Hvis du er ferdig med å nyte synet av de vakre påskeliljene, Kjøkkenhøne, så vandrer vi videre mot Badstua, bygningen som faktisk var badstua til Quisling og ble fraktet hit ut etter annen verdenskrig.» Kjøkkenhøna tuslet motvillig etter de andre, hun eeelsket synet og lukta av blomster. «Hvem var Quisling?» spurte Svenskehøna 2006 nysgjerrig. «Ååå, han var en landssviker som i 1940 prøvde å gjøre statskupp via radio, en skikkelig dust som nesten ingen i Norge likte. Nå brukes badstua hans som kystledhytte her ute på øya. Hvem som helst kan leie den og nyte noen dager her ute» – svarte Dikterhanen tankefullt. Hanen 2012 skottet bort på Høne 2017, den hytta hadde vært et perfekt lite reir for oss to tenkte han. Høne 2017 kjente at hanen så på henne og rødmet litt under kammen, -lurer på om han kommer til å snakke til meg i løpet av dagen, tenkte hun.

«Nå er vi kommet frem til dagens høydepunkt», ropte Dikterhanen ivrig. «Ser dere den kasselignende boksen der? Den har matfar bygget i samarbeid med fylkesmannen i Frogn, de har et prosjekt gående her ute for å ale opp flere sjeldne Eikebiller. Og de billene dere, er en kulinarisk sjeldenhet av rang. Det er egentlig ikke fangsttid for dem nå i april, men på forespørsel har jeg fått lov til å sette opp noen få billeteiner her. Nå skal jeg hente fangsten så kan dere slappe av litt i mens.» Danskehanen 2015 kjente magen veltet urolig på seg, Eikebiller hørtes ikke veldig godt ut, etter en matforgiftning for noen år siden var Danskehanen blitt vegetarianer. Levende mat var ikke noe for ham. Vindushønsene derimot slikket seg rundt nebbet, fant frem bestikk og servietter fra sekken og var helt klar. Merkelig hvor mye utstyr de hadde klart å stappe i den sekken, tenkte Danskehanen. Solbriller, kamera, sitteputer, bestikk etc.

Kjøkkenhøna sukket salig, for en herlig dag, det var vår, blomstene var så vakre og nå skulle de få deilige biller til lunsj, livet var godt.

Etter lunsjen var det satt av en halvtime i programmet til hvile på vedstabelen i solveggen ved Håøya Naturverksted. Dikterhanen fortalte at om sommeren lagde de nydelig geiteost her inne, eller Chevre som osten også ble kalt. Folk som besøkte øya var mer enn velkomne til å komme og smake og kjøpe ost eller skillingsboller hvis de heller ønsket det.

Hanen 2012 hadde passet på å plassere seg i nærheten av Høne 2017 på vedstabelen, hun kikket på han og blunket. Han ble så ivrig at han nesten datt ned av stabelen. «Hrm, hrm, han harket og småkaklet før han fikk stemmens bruk, fin dag, fin dag, kunne frøken kanskje tenke seg et lite glass med likør nede på bryggekanten med meg i kveld?» Hane 2012 var høyrød i kammen nå, men samtidig lettet over at han endelig hadde turt å spørre. Høne 2017 nesten kurret, skakket på hodet og nikket «klukk, klukk, ja takk det vil jeg gjerne.» Endelig, det var dette hun hadde håpet på hele dagen, hun hadde blitt så skuffet da han ikke var en av de påmeldte til turen, hun brydde seg ikke så veldig om hva denne øya hadde å by på, hadde bare håpet på litt trivelig hanefølge og heldigvis, han kom og slang seg med akkurat da de skulle gå. Hun hadde hatt sommerfugler i magen hele dagen. Hadde nesten ikke klart å spise de nydelig, gode billene.

Dagens siste stopp, Mølla, ligger bak meg her. Også den var en del av sprengstoffproduksjonen i 1916 til 1918. La meg deklamere dagens siste lyriske perle for dere. Hanen 2012 himlet med øynene til Høne 2017, hun kniste og skjønte godt hva han mente. Dikterhanen tok seg selv veldig høytidelig.

Gatas løse fugler ble fanget inn i flokk,
Christiania skulle renses,
for fine damer ble det aldri rent nok.
På øya måtte de slite og jobbe,
livet var hardt, de var lett å mobbe.
Gatas piker lengtet hjem til byen,
Det var bedre å vrikke på rompa ned hele avenyen.

«Jeg skjønte ikke helt det diktet der» hvisket vindushøna til hanen sin. «Fange gatas fugler for så å mobbe dem? Det måtte da være fuglemishandling?»  Vindushanen smilte til kona si, tenkte sitt, men svarte «Ja, jenta mi, det var ikke pent gjort, men slik var det i gamle dager vet du.»