2018 – 5

Dramatikk i akebakken

«Oj, oj, vær nå forsiktig, det der ser ikke trygt ut.» Ullhøna så bekymret på akebrettet som plutselig var fullt av kyllinger. Hun hadde tenkt å ta med seg Ullungen og Broiler Barnet ut. Stemningen i forteltet var fortsatt ganske dyster etter Høne 2001s dødsfall og hun ville prøve å finne på noe hyggelig sammen disse to små som på forskjellig vis var kommet under hennes vinger. Da hun hadde spurt dem om de skulle gå ut og ake litt i snøen hadde de lyst opp. Broiler Bjarne hadde slått med vingene av ellevill glede og hadde galt ut til de andre kyllingene. «Kykkeli ky, kom igjen alle sammen, vi skal ut og ake, Ullhøna skal bli med og vi skal ha det kjempegøy.» Kyllingene kom hoppende fra alle kanter, kjempeglade for at det skulle skje noe morsomt. Ullhøna hadde ikke hatt hjerte til å si nei, at det ikke var dette hun hadde ment, hun hadde egentlig bare tenkt å ta med sine egne to hjertebarn.

«Du kan sitte der, Broiler Barnet. Granske. Brille og Telle, dere kan stå der.» Ylvi Kvisthaug kommanderte og sorterte hvor kyllingene skulle stå og sitte i akebrettet. Sønnen til Skauthøna prøvde å protestere på plasseringa, men Ylvi bet han av med en gang. «Slutt og protester, dette vet jeg best, jeg har akt akebrett mange ganger før. Hvis alle gjør som jeg sier kommer dette til å gå kjempefint.» Ylvi så fornøyd på alle kyllingen «nå er alle plassert fint, er dere klare?» Alle kyllingene jublet «Ja». Ylvi snudde seg mot Ullhøna « Kan du gi oss et lite dytt?» Ullhøna stirret tvilende på akebrettet for så å kikke ned bakken de skulle ake. «Er du sikker på at dette er trygt for dem? Husk på at noen av dem er veldig små. Har du virkelig så god greie på kjøring av akebrett?» Ylvi nikket ivrig bekreftende og Ullhøna ga akebrettet litt motvillig et lite puff. Det var beinhard skare på snøen og akebrettet fikk umiddelbart stor fart. Kyllingene hylte av glede en liten stund før gledeshylene gikk over i redselshyl. Ullhøna så akebrettet smelle rett inn i noen isklumper og kyllingene suste igjennom lufta i alle retninger.

«Å nei, å nei kaklet Ullhøna mens hun fortet seg ned bakken. Kyllingen lå strødd ut over et stort område, men en etter en begynte heldigvis å røre på seg, sjekket vinger og ben for skader. De minste gråt og de litt større snufset og så skikkelig betuttet ut. Bare Ylvi satt midt i gjengen med et bredt glis, såå fornøyd med aketuren. Etter å ha sjekket at alle var i orden snudde Ullhøna seg strengt mot Ylvi. «Ylvi Kvisthaug, nå sier du pent unnskyld til kyllingvennene dine, du har utsatt dem for stor fare og du skylder dem en unnskyldning.» «Nei, jeg har ingenting å be om unnskyldning for.» svarte Ylvi frekt. «Det er ikke min feil at de småungene ikke klarer å holde seg fast.» Ullhøna kjente hun begynte å bli sint «Nå skjerper du deg, du tok over styringa og bestemte hvor dere skulle ake, kom igjen.» «Ok, unnskyld for at dere akte akebrett» Ylvi så en annen vei og trakk på skuldrene mens hun sa det. Ullhøna kremtet streng og satte øynene i Ylvi. «Ok, ok, unnskyld for at akebrettet gikk så fort.» Ullhøna kjente at hun dirret av raseri. «Ylvi, du får en sjanse til, hva ønsker du å si til kyllingvennene dine?» Ylvi så litt motvillig på den forslåtte gjengen med kyllinger. «Ja vel da, unnskyld for at jeg utsatte dere for fare, jeg skulle ikke gjort dette mot dere, den bakken var for bratt for oss.»

«Bra, tusen takk», sa Ullhøna, «nå tror jeg vi kommer oss tilbake til forteltet og finner noen plaster, det er flere av dere som trenger det. Ylvi Kvisthaug gikk noen skritt bak de andre, surmulende sparket hun irritert i snøen for hvert skritt hun tok. «Dustehøne, møkkakyllinger, for en surrealistisk dag skulle tro de gikk i barnehagen hele gjengen.