Publisert i 2018

2018 – 9

Kalde føtter

«Ja, ja» sukket Hane 2003, kjent i hønseflokken som Dikterhanen. Han stirret ut over snøhavet som lå under ham. Dette måtte da være den kaldeste og mest snørike påsken i hans minne. Hanen hadde trippet en liten tur ut på verandaen for å strekke beina etter den lange bilturen hjem fra påskeutfarten. Han hadde hørt matmor hadde kommentert på vei hjem i bilen at hun håpet det var forsvunnet en del snø i hagen, mens hun hadde vært borte. Hun ble litt skuffet, det var ikke store forskjellen fra de dro. Våren lot vente på seg i år.

Dikterhanen tenkte på påsken som snart var forbi. Aldri hadde hønseflokken frosset så mye som denne påsken. Joda, de hadde fått fine vagler i forteltet av husfar, men om natta hadde det vært iskald å sitte der. Når sjølfolket gikk å la seg hadde de skrudd av gassovnen og bare latt en liten fisleovn stå på. Selv var han dømt til å stå på en betongblokk i hele sitt liv og alle som har prøvd å stå barbeint på kald betong vet hvor kaldt det er. Vel, vel han hadde overlevd kulda og det hadde de andre også. For første gang i historien hadde han hørt hønsene kakle seg i mellom at de gledet seg til påska var over slik at de kunne komme tilbake til pappesken sin. Den var faktisk forbausende varm og koselig når de lå sånn tett sammen og gledet seg til neste års oppstandelse.

Dikterhanen hadde også trippet litt bortover verandaen før han klatret opp på gelenderet. Da fikk han se et stort vakkert tre som sto frosset fast i snø og is. Undrende kikket han på treet mens han grublet på hvorfor det sto der. Så skjønte han det plutselig, han sto og så på et juletre. Han ble rent andektig, han hadde hørt om disse juletrærne, men aldri sett et. Jula var liksom ikke for påskehøner. Han ble glad og takknemlig, så flott at han fikk se dette. Denne opplevelsen skulle han spare og fortelle til de andre hønsene en dag i pappesken når de syntes dagene ble lange og de ventet på vår. Året 2018 ble dessverre det året de ikke fikk oppleve våren, trist, men sant.

Dikterhanen sto lenge og kikket utover hagen, helt til føttene hans på nytt var så kalde at de nesten frøys fast til betongen. Tilslutt kremtet han et par ganger før han deklamerte årets dikt:

Når du har frosne hønseføtter,
og matmor bærer vannbøtter,
og kulda kryper inn i neglerøtter,
mens de andre hønsene er skravlebøtter.
Så står noen som stive saltstøtter,
mens dessverre andre må velge gravstøtter,
ei høne har ømme tannrøtter,
men en tredje kun ønsker seg ryggstøtter.
Ingen høner har svømmeføtter,
noen er skikkelige fyllebøtter,
og ei jeg kjenner er en vanskjøtter,
selv vil jeg bare ha verseføtter.
Matmor spiser paranøtter,
mens hun grubler over påskenøtter,
hun liker ikke vaskebøtter,
morsommere med slektsrøtter.
Nå ligner dette snart på vrøvlebøtter,
tvilsomt om det får kulturstøtter,
tid for frosne haneføtter
å tusle hjem til pappesken sin.

Reklame

Forfatter:

Hver påske skriver jeg historier om påskehønene mine. En ny historie hver dag i påsken. Totalt 9. Dette har jeg gjort i flere år. Har etterhvert fått en del fans og koser meg stort med denne hønsegalskapen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s