2019 – 3

Posthøna får terapi!

Hrm, hrm, kremt, kremt, Dr. Stein harket og kremtet og kikket på den nye pasienten som hadde tatt plass på sofaputa foran ham. Velkommen til meg – Dr. Stein nikket vennlig og kikket over brilleglassene og bort på høna som lå foran ham. «Å, hva kan jeg så hjelpe deg med?» Dr. Stein tenkte at det var jo ei snerten høne dette her, men han leste i øynene hennes at hun nok ikke hadde det så greit, dette ble nok et interessant tilfelle. Det var helt stille i rommet en stund, man hørte bare Posthøna puste tungt samtidig som hun flyttet seg urolig på puta.

«Jo, altså, det hele begynte den dagen jeg ble pakket inn i gråpapir og ble sendt med posten. Før det var livet mitt helt greit, jeg hadde til og med nettopp lagt mine første egg.» Ordet egg, fikk tydeligvis høna til å bli urolig, hun reiset seg opp, virret med hodet, telte eggene sine før hun, tydeligvis beroliget, la seg rolig ned igjen. «Inni i postpakken så jeg ingenting, jeg ble kastet hit og dit og det var med nød og neppe at eggene mine ikke knuste. Noen dager ble jeg til og med liggende på hodet.» Posthøna stirret stivt fremfor seg mens hun fortalte, innimellom grøsset hun. Dr. Stein så ettertenksomt på henne, hvis denne historien var sann var den jo ganske utrolig. Han kremtet igjen og spurte «Vet du noe om hvorfor du ble pakket inn og sendt med posten?» Høna ristet langsomt på hodet «Jeg vet ikke annet enn at den dagen jeg endelig ble sluppet fri så var det matmor som pakket meg opp. Hun var veldig overrasket over å se meg og mumlet noe om at det ikke var noen avsender. Jeg var visst blitt sendt henne fra en hemmelig beundrer, hun sa noe om et brev og at avsender satte pris på historiene hennes, men det der skjønte jeg ikke så mye av. Matmor ble tydeligvis glad i hvert fall og jeg ble plassert på spisestuebordet.» Posthøna ble tørr i munnen av all denne fortellinga og drakk litt av vannglasset som sto foran henne. Dr. Stein nikket oppmuntrende til henne, han bøyde seg litt fremover og sa «Neimen, så spennende da, tenk at du ble valgt ut for å glede matmor, det skal du ta som et kompliment.»

Høna nikket til den kommentaren før hun tørket seg om munnen og fortsatte «Jeg sto på bordet i flere uker, av og til ble jeg plassert i vinduskarmen, det var helst hvis det kom middagsgjester. Jeg trivdes, passet eggene mine og ting begynte å normalisere seg, men så plutselig en dag skjedde det. Matmor virket stresset og kom bærende på en hel haug med røde ting. Hun hang opp røde gardiner og plutselig grep hun tak i meg og stappet meg langt inni et skap. Der var det bekmørkt, jeg ble slengt sammen med noen vaser og noen lysestaker og over hodet mitt ble det lagt en løper. Jeg kunne nesten ikke puste og hele meg sto helt på skrå» Høna så helt vettaskremt ut mens hun fortalte, tårene rant og det gikk små rykninger igjennom kroppen hennes. «Eggene mine hadde jeg null kontroll over.» Dr. Stein rakte frem en bunke med servietter, det var lenge siden han hadde sett så mange tårer. «Jeg aner ikke hvor lenge jeg var inni det skapet, jeg klarte ikke se forskjell på dag og natt. For noen dager siden ble jeg hentet ut og stappet i en veske sammen med alskens greier og nå er jeg altså her. Jeg føler meg dårlig, får ikke sove, begynner bare plutselig å gråte og sliter med masse kroppsuro.» Posthøna telte eggene sine enda en gang, tørket noen tårer og så bedende på Dr. Stein. «Hva tror du det er som feiler meg? Eggene mine skal klekkes ut hvert øyeblikk og jeg trenger å roe meg ned.»
Dr. Stein var stille lenge, mange tanker raste rundt i hodet hans. – Stakkars høne, for en skjebne, dette var vel et klassisk eksempel på Skapofobi kombinert med den mer sjeldne lidelsen Hønsepost syndrom. Begge lidelsene var regnet som alvorlige og ikke enkle og kurere. I tillegg led hun tydeligvis av Dødtegg-fornektelse, det var jo åpenbart at de eggene aldri kom til å bli klekket. Ja, ja han fikk ta en ting av gangen skulle han klare å hjelpe denne høna her.

Dr. Stein kremtet, pusset brillene og så vennlig på Posthøna. «Du har blitt utsatt for stort stress og skremmende opplevelser det siste året, det er ikke noe rart du ikke føler deg bra. Nå skal du ta det helt med ro noen dager, spise god mat og nyte solen. Gå gjerne en liten tur hver dag. Her får du noen små piller, spis en grønn slik til frokost og en oransje til kvelds, hver dag. Kom tilbake til meg om fem dager, da skal du få teste ut en ny terapiform med lys.» Posthøna så lettet på ham, tok i mot pillene og lovet å gjøre som han sa. Dr. Stein kikket etter henne da hun gikk, han hadde ikke sagt noe om at lysterapien skulle foregå oppi en pappeske. Det fikk de ta neste gang, påsken gikk så fort og han var usikker på om han ville klare å kurere henne for disse lidelsene før de alle skulle stables ned i pappesken igjen…