2019 – 8

Sjelenes makt!

«Huff, dette synes jeg er skummelt» – Prikkhøna trykket seg tettere inntil lillesøsteren sin, Spothøna. «Enig» nikket Frk. Blånebb og hvisket – «han der var skikkelig merkelig.»

Prikkhøna og søsteren Spothøna hadde hele påsken stått på kommoden i gangen. Og om natta påsto Prikkhøna at hun stadig hørte lyder ute i vindfanget, at det ble kaldt i rommet og at hun hørte skritt. Hun var blitt mere og mere overbevist om at hytta var hjemsøkt. Spothøna var ikke så sikker på om dette stemte, hennes teori var at det var kattene de hørte når de tuslet rundt om natta. Katteluka var jo ute i vindfanget og av og til sto den hvite katten med hodet ut der og kikket. Da var det jo ikke rart at det ble litt kaldt i gangen. Til tross for Spothønas teorier var Prikkhøna like overbevist, etter at hun også hadde hatt en prat med Frk. Blånebb som jo alle visste var temmelig lettpåvirkelig så var de to hønene helt bestem på at det var vandrende sjeler i hytta. Frk. Blånebb hadde tipset Prikkhøna om at Hane 2018, også kalt Gretten visstnok var klarsynt. Det hadde ikke gått mange timene før Gretten hadde møtt dem i gangen og de trippet ut i vindfanget.

Nå sto de tre hønene og så på hanen som valset rundt i vindfanget, han skalv og stønnet, tok seg til hodet som om ti ville hester ville ut derfra, samtidig som han smågol i et bankende kjør. «Å nei og nei» – messet han til slutt, her var det jammen mange hønsesjeler. I gamle dager lå det nok en hønsegård her og en dag skjedde det noe grusomt. Det må være en elv i nærheten?» Han satte øynene i Frk. Blånebb i det han spurte. Hun skalv under blikket hans, han så virkelig ikke god ut. «Jeg tror det går en liten elv eller bekk nedi dalen her» – høna nesten hvisket det frem. «Javisst, det var det jeg skjønte» – Gretten nikket bestemt og lukket øynene – «jeg ser en elv farget rød av døde høner som seiler nedover før de til slutt lander i Mjøsa.» Gretten gløttet så vidt på det ene øyet for å se om hønene fulgte med, det gjorde de, de sto samlet litt lenger unna han og trykket seg sammen og skalv. Hanen 2018 humret inni seg, for noen lettlurte fjols. «Ja her er det så mange hvileløse sjeler at jeg trenger en stige, jeg må opp i høyden for å få renset rommet skikkelig.» Hønsene fortet seg å hente matmors Fretexkupp, den grå stigen og  Gretten ba hønene holde hverandre i hendene mens han selv snart sto langt opp i stigen. Der banket han på en tom maisboks, gol og messet. «Kykkeliky, gå til lyset, forlat oss, forlat oss, forsvinn over til den andre siden.»

Hanen sto slik oppi stigen en god stund før han anså seg som fornøyd. «Det var ikke enkelt» sa han dystert idet han begynte å klatre ned. «Pssst», -hørte han plutselig i ene øret på vei ned. Han snudde seg og stirret rett inn i øynene til restene av Høne 2001 som matmor hadde montert i ei ramme på veggen. Hun hadde vært så glad i den høna at da hun datt ned fra vaglen og knuste i påsken i fjor, så hadde hun ikke hatt hjerte til å kaste henne. Nå hang hun her og hadde det i grunnen helt fortreffelig. «Det var da ikke måte på sprøyt du har lirt utav deg i dag» – hvisket høna på veggen og blunket til Gretten. «Kanskje på tide å gi seg med disse klarsynt greiene vel?» Høna stirret strengt på hanen nå. Han var stor i øynene av redsel, nikket vettaskremt og bare raste videre ned stigen, forbi hønene på gulvet og forsvant ut døra.

«Neimen i alle dager?» Prikkhøna og de to andre kikket forskrekket ut døra etter hanen. – «Hva skjedde nå egentlig?» Har ikke peiling, kanskje han måtte forte seg til neste jobb, jeg har hørt det er voldsom med sjelevandring for tiden» – svarte Frk. Blånebb. De tre hønene trippet inn i hytta igjen, mens de småkaklet seg immellom.

Høne 2001 hang på veggen og lo så hun gråt. Aldri hadde hun drømt om at det skulle bli så moro å henge i en ramme på veggen.