2019 – 9

Influensa?

«Kjenner du den høna der borte på spisestuebordet?» Høne 2010 spurte Svenskehøna 2006. Hun ristet på hodet. Begge hønene sto på hjørnebordet mellom sofaene, derfra hadde de to god utsikt både ut av vinduet og innover i stua.

Svenskehøna gjespet, gned seg i øynene og kikket bort mot den fremmede. Høna var litt trøtt og sliten i dag, gamlekatta hadde vært urolig i natt og hadde tuslet mye rundt og mjauet. Etter at gråkatten var blitt borte for to dager siden hadde matmor begynt å låse katteluken om natten. Matmor hadde sagt til mannen sin at hun trodde gråkatten var tatt av reven og at hun ikke turde risikere at den gamle katten gikk ut om natten lenger. Triste greier – tenkte Svenskehøna og gjespet igjen – ikke det at hun var så glad i katter, men hun syntes synd på matmor og ungene som gikk rundt med triste øyne i dag.

«Den oppfører seg veldig rart, synes du ikke?» Høne 2010 sto fortsatt og smugkikket bort på den fremmede høna. «Jeg er også litt usikker på hvilket kjønn den har, er det ei høne eller er det en hane? Ikke har den noe særlig til røde hakelapper heller. Merkelig, den ligner litt på Madeirahanen av form.» Svenskehøna kjente at hun ikke helt klarte å engasjere seg, hun hadde selv ingen hakelapp overhode, ikke at det plaget henne noe. Det var egentlig en fordel når hun spiste, da kom ingenting i veien slik som hun så det gjorde på noen av de andre. «Jeg går og vagler meg litt til» gjespet hun og trakk seg litt unna. Høne 2010 fortsatte å kikke bort på spisestuebordet. Nå løp den rare høna rundt og tok en masse bilder igjen, alt mens den mumlet og kaklet for seg selv. Høne 2010 hadde i går hørt den komme med små glade rop – Yes, der fikk jeg 150 likes. Den lysoransje høna, med alle hullene i kroppen, visste virkelig ikke hva «likes» var for noe.

Hanen Roberto, populært kalt Bob, så i øyekroken at Høne 2010 stadig kikket bort på ham, han vurderte å vinke, men akkurat nå var han litt opptatt med å ta dette bilde. I fjor sommer hadde matmor kjøpt han på Maritas brukthandel i Mjøndalen, yngste datteren fant han innerst i en støvete krok sammen med alskens nips. Han var overlykkelig over å komme til et nytt hjem. Først hadde han blitt fraktet til vakre Håøya i Oslofjorden, der matmor og familien oppholdt seg mye om sommeren. Han hadde tatt mange vakre bilder der også. Plutselig en dag tidlig i vår var han blitt hentet fra det tomme sommerhuset og blitt fraktet til hjemstedet til familien før han igjen ble lagt i en veske og var kommet hit, til hytta de holdt på å bygge. Her var det flust av flotte motiver. Han knipset og knipset, la ut på Instagram og hæsjtagget for harde livet – #hytte #høne #settekasse #flaggspett #mjøsa #ragdoll #ferie

I går hadde han fått over 150 likes og nå syntes han virkelig at han snart kunne kalle seg – tja hva var det nå det het igjen? Det var noe med en sykdom – han mumlet for seg selv. «Røde hunder? Meslinger? Influensa? Ja, det var det, ikke influensa men Influenser – Mikroinfluenser», det hørtes utrolig kult ut, det var det han jobbet for å bli, han hadde hørt at det lå store penger i dette bare man fikk mange nok likes. I tillegg, hvis han var flink nok kunne han få tilbud om gratis ferieturer, middager og det fineste av alt, han kunne få gullfjær. Ja det hadde han lest et sted i hvert fall, så her var det bare å knipse i vei.