Det er på kjøkkenet det skjer
«Ja, ja sukk, så dum jeg har vært.»
Den lille uanselige kjøkkenhøne kikket ned i benkeplata, hakket løs en liten middagsrest fra i går, trippet litt bortover og sukket på nytt.
Lille Mugge kikket bort på Kjøkkenhøna med en nysgjerrig blikk, alt mens hun prøvde å holde kvalmen under kontroll. Lille Mugge hadde vært så glad for et par dager siden, endelig ble hun tatt frem fra kjøkkenskapet. Matmor hadde fylt henne halvfull med fløte og satt henne på kaffebordet. Lille Mugge elsket disse gangene når hun ble tatt i bruk, det var jo dette hun var skapt for. Riktignok var det ikke store selskapet, bare matmor og mannen som tok seg en kopp kaffe. Alle hadde jo sitt å slite med i disse rare tider, menneskene hadde Korona og hønene hadde Tiara. Matmor kunne ikke møte de store ungene sine denne påsken, savnet var stort, men hun prøvde så godt hun kunne å lage en hyggelig påske for resten av husstanden.
«Ååhhh, det kom en ny kvalmebølge» Lille Mugge stønnet og tenkte at hvis hun ikke fikk komme i oppvaskkummen i dag, så viste hun ikke hva hun skulle gjøre. Matmor hadde glemt henne igjen på kjøkkenbenken, nå sto hun på tredje dagen mellom epler og bananer, magen var fortsatt halvfull av sur, klumpete fløte og det eneste hun klarte å drømme om var såpe og vann.
«Stakkars deg, jeg føler med deg» – kaklet Gammelhøna fra den andre siden av koketoppen. Hun hadde levd med matmors husstand i så lange tider at det ikke lenger var mulig å telle år. Brukshøne som hun var, hadde hun oppbevart mange slags matvarer i magen opp igjennom årene. Det var ikke få ganger matmor hadde glemt hva Gammelhøna hadde under lokket og høna var blitt stående der med innholdet sitt til hun omtrent hadde krepert av matforgiftning.
«Du vet, vi elsker alle matmoren vår, men dette er virkelig en av hennes svake sider, særlig kjøleskapet hennes er beryktet. De voksne døtrene hennes, åpner alltid kjøleskapdøra her i huset, med en armlengdes avstand og med en skeptisk rynke i panna.» Gammelhøna humret og smilte ved tanken.
«En gang, for maaange år siden, da de store barna var små, hun hadde bare to den gangen og familien bodde i Bergen.» Gammelhøna småflirte, mens hun mimret over gamle dager. Dette var lenge før matmor var blitt hønegal, fra den tiden påskepynt var påskepynt og ikke noe annet.
» En vennefamilie bodde hos dem noen dager, de skulle flytte til østlandet, huset deres var solgt, flyttelasset var gått og de skulle bare avslutte en del jobbting før de selv og datteren skulle reise.»
Lille Mugge fulgte spent med, dette hjalp litt på kvalmen. Kjøkkenhøna hadde også sluttet og sukke og fulgte nyskjerrrig med på historien. «Fortell mer, hva skjedde?» – spurte Lille Mugge.
«Jo, nå skal dere høre» Gammelhøna flyttet seg litt nærmere de to andre. «Det var natt og alle i huset sov, plutselig ble de vekket av noen voldsomme vræl fra kjøkkenet. Vræl og rop om hjelp, – hyyyyl, de spiser meg, jeg blir overfalt, hjeeelp.» Alle våknet i sengene sine og løp til kjøkkenet. Der sto matmors venninne i bare trusa, helt hysterisk. Hun påsto at det hadde hoppet noen levende hårete små vesener ut av kjøleskapet og glefset etter henne.»
Lille Mugge og Kjøkkenhøna sto gapende å hørte på nå, glemt var både kvalme og sukk.
» Matmor slo på lyset på kjøkkenet og der på gulvet foran venninnen og kjøleskapet lå fire små ekle klumper med hår på.» Gammelhøna ristet på hodet. «Det viste seg at de glefsende, hårete vesenene var fire stekte leverbiter som matmor hadde skysset inn i et rom i kjøleskapedøra for noen uker siden. Lokket på dette rommet spratt ofte opp hvis man røsket døra litt hardt opp. Den stakkars venninna hadde ikke fått sove og listet seg opp for å finne seg litt å drikke. Hun hadde ikke slått på lyset og dermed så ble det drama.» Gammelhøna så lurt bort på de to andre mens hun lo godt og blunket. «Og dette er helt sant altså, det er ikke noe jeg dikter opp.»
Lille Mugge snudde seg mot Kjøkkenhøna mens hun fortsatt smålo av historien om de små hårete glefserne. » Hva sukker du sånn for i dag da? Min venn?» Kjøkkenhøna kikket blygt i gulvet og mumlet » Jeg er bare så sur på meg selv fordi jeg trodde på Hane 2014 i pappesken i vinter. Vi hadde så mange fine samtaler og han lovet meg at når våren kom og vi vel var ute av pappesken, så skulle han fortelle alle at han og jeg var forlovet.» Hun tørket en liten tåre og gløttet bort på kjøkkenbordet. «Se på han nå, han står bare å flørter med hun dere nye, årets høne, frk. PuttiPong.» Kjøkkenhøna gråt åpenlyst nå, tydeligvis fra seg av kjærlighetssorg.
«Jammen kjære deg» Utbrøt LilleMugge lettet over å kunne komme med litt gode nyheter. » Har du ikke hørt hva han tuter ørene hennes fulle med? Han skamroser deg opp i skyene, forteller om alle dine fantastiske egenskaper og går bare å verker etter at matmor skal flytte deg over til han eller at han skal få mot til å flakse over hit. Jeg blir rent flau av å høre på alt skrytet hans om deg.» Lille Mugge smilte til Kjøkkenhøna.
Den lille kjøkkenhøna var plutselig blitt rød i kinnene, øynene ble store og nebbet sprakk i et stort smil. Plutselig var verden snudd på hodet og hun kjente seg som verdens lykkeligste høne. Kanskje denne påska kom til å bli ganske bra allikevel.
Mine hønehistorier 