2020 – 4

Fobi på stuebordet

Et lydløst hikst trengte seg frem i strupen hans. Hane 2017 stirret stivt fremfor seg, som frosset fast til bordet av skrekk. «Å nei, å nei», jamret han inni seg, «der rørte den på seg igjen». Foran han på bordet lå en feit liten flått og krabbet langsomt mot hanen.

Hane 2017 hadde syntes han hadde fått en fin plassering denne påsken, sammen med PrikkRosa, ei flott bysnelle fra Lillehammer. Hun hadde vært årets høne i fjor og i løpet av vinteren var hun blitt kjent med de andre og var nå et fargerikt innslag i flokken. Hane 2017 hadde først fått mulighet til å hilse på henne nå i påsken, han hadde vært bortglemt på ei hylle i kjelleren et par år og hadde vært sjeleglad over å endelig få komme inn i varmen igjen. Selv var han resultat av et impulskjøp, på en Harrytur til Sverige.

Det var ikke lenge han hadde stått på dette bordet før han skjønte at han kanskje ikke hadde vært så heldig allikevel. Hver kveld når matmor satte seg i sofakroken, så kom den grå, bustete katten og ville kose med henne. Da klappet hun den og snakket med den samtidig som hun gikk over pelsen hans og plukket av ham noen flått. Disse ble lagt i en skål på bordet og kastet i ovnen etter en stund. Han hadde holdt på å besvime av skrekk første kvelden han ble vitne til dette ritualet og innså etterhvert at han hadde et alvorlig problem. Han hadde blitt reddere og reddere for hver dag, hadde begynt å få mareritt om nettene, så nå turte han ikke sove heller. Fornuften i han sa at dette bare var tøys og at flått ikke var farlig for høns, men kroppen hans hørte ikke på fornuft. I dag tidlig tenkte han at han, om noen dager, ville snakke med Dr.Stein, han var visst flink til å hjelpe høns med slike tvangstanker. Ryktet sa at Dr.Stein nå var på dag 4 av Tiara, at han hadde sluttet og le og at det ville gå bra med ham.

Nå hadde imidlertid hans verste mareritt slått til, en av flåttene fra i går kveld hadde lurt seg unna og nå lå den og planla et angrep på Hane 2017, det var han ihvertfall sikker på. Hanen tenkte så det knaket – «hva om han flyttet seg forsiktig til høyre, da ville kanskje flåtten gå forbi og ikke se han. Eller hva om han selv gikk til angrep og tråkket på den.» Uansett hvilke tanker som for gjennom hodet hans så var skrekken så stor at han ikke klarte å bevege en fjær en gang.

«Hallo, hallo, verden kaller» PrikkRosa ropte for tredje gang, litt høyere nå. «Skal du ha den der?» – spurte hun litt oppgitt og nikket mot flåtten. Hanen hørte henne endelig, så skremt på henne og ristet langsomt på hodet, som om han var i en slags transe.

«Så flott» – sa PrikkRosa bøyde hodet raskt, tok flåtten i munnen og knaste den i seg på en, to, tre. «Mmmm, deilig liten lekkerbisken det der»- sa hun muntert og slikket seg rundt munnen for å få i seg de siste dråpene.

Hane 2017 stirret på henne, helt satt ut av vantro og forskrekkelse. «Bare spiste du den?» – spurte han skjelvende. Ja visst, jeg har hørt at de skulle smake så godt. Vi hadde ikke så mange av de der på Lillehammer, stemte det, den var deilig.» PrikkRosa blunket til hanen «Bare si ifra hvis det dukker opp en til, nå stikker jeg bort i vinduskarmen en tur jeg, slår av en prat med søstrene Prikkhøna og Spotthøna, ses etterpå» – hun trippet avgårde, muntert vinkende til han.

Hanen 2017 sto lamslått igjen, noe så ekkelt, og han som hadde håpet på å flørte til seg et kyss i løpet av påska. Det kom ihvertfall aldri til å skje. Ei slik gæærn villhøne fra innlandet var ikke noe for han.