Blåveis
«Ååååå, noe så vakkert» – Skauthøna (høne 2002)sukket henført, så rundt seg og bare nøt havet av blåveis. «Våren er fantastisk» – mumlet hun. «Den som bare kunne stått her til evig tid» – høna kjente lykkefølelsen strømme gjennom kroppen. Glemt var trange pappesker, Tiara, masete unger og store middagsoppvasker. Da hun, her om dagen, hørte matmor ytre ønske om tur til blåveisområdene nord på øya, hadde hun ønsket seg så veldig sterkt å få bli med. Så skjedde det fantastiske, i dag, etter frokost, kom matmor og puttet både henne og kyllingene ned i sekken. «Hurra, det skjedde, de skulle virkelig få bli med» – så fikk det heller være at hun ble stående på hodet i sekken, med en Soloflaske langs magen.
Skauthøna sukket henført igjen og lot øynene gli over de vakre blomstene. «Mamma, mamma jeg vil også fly» – pep lille Nebbeliten. Høna snudde seg mot den yngste kyllingen sin og smilte «Jammen det kan du jo ikke, vennen min, høner kan ikke fly.» «Joho så» – svarte Nebbeliten, hun trampet bestemt i bakken med den lille foten sin. «Bustegul skal fly nå og PjuskeSara vil også, bare se.» Nebbeliten pekte bort på et tre rett bortenfor blåveisenga. «Nei, nei, nei hva er det den urokråka holder på med nå da» – Skauthøna fortet seg bort til ungeflokken sin. «Juhu, se på meg» -gaulet Bustegul høyt oppe fra trestammen. «Nå skal jeg fly» -han strakte ut de små vingene sine og var klar til å kaste seg utfor.
«Unge mann, Bustegul, stopp med det der øyeblikkelig, er du blitt gal, jeg har sagt minst hundre ganger til deg at høner ikke kan fly, kom ned hit øyeblikkelig. – Skauthøna var skarp i stemmen av redsel og irritasjon. PjuskeSara så skuffet på moren sin «Skal han ikke fly ned?» «Nei» – tordnet høna. «Han skal klatre pent ned den veien han kom opp.» Bustegul brukte lang tid på å klatre ned, egentlig syntes han det var litt skummelt å se ned, men det skulle han ihvertfall ikke innrømme.
«Nå går vi hjem før dere gir meg hjerteinfarkt» – Skauthøna så langt etter blåveisenga før hun satte kursen hjemover. Bakerst gikk Bustegul og sparket til alle steiner og pinner han så, sur som ei potte. «Teite mamma, hadde han hatt en pappa, hadde han sikkert fått lov, det var bare pysete mammaer som nektet tøffe kyllinger å gjøre sånt.»
Skauthøna hadde fått roet seg litt nå, hun snudde seg mot sønnen og sa med lokkende stemme -«kom nå gutten min, nå går vi hjem så skal mamma lage noe godt til deg. Er det noe spesielt du kunne tenke deg?» Bustegul sparket til en stein så den føyk nesten bort til mamma, han trakk litt på skuldrene, men så kom det til slutt -«kan du lage sånne gode vafler, tror du?» Han kikket litt unnskyldende på mamma nå. «Vafler skal bli, unge mann» -smilte Skauthøna lurt og kikket bort på de to andre. «Hva sier dere, jentene mine? Skal vi lage vafler når vi kommer hjem? «Juhu, ja, hipp hurra, vi skal få vafler.» Kyllingene kappløp bortover stien, mamma var blid igjen, de skulle få vafler og flyforsøket var nesten glemt.
Mine hønehistorier 