2020 – 8

Kunstekspedisjon til kjelleren!

«Kom igjen folkens, følg etter meg, vi skal denne veien» – Granske ropte og vinket for å få Mikrohønseklubben «BitteLiten»til å gå litt fortere ned kjellertrappa. «Dette kommer til å bli en lang dag» – sa Brille til Telle. De sto å kikket på de bittesmå hønsene som trippet ned trappa. «Hysj, – sa Telle, «de kan høre deg. Dette måtte vi jo regnet med» – hvisket han. «Se på de bittesmå beina, ikke rart dette tar tid.» Trillingbrødrene hadde tatt på seg en ekstrajobb utenom studiene sine i dag. Mikroklubben hadde så veldig lyst på en liten påskeutflukt så trillingene hadde foreslått en tur til kjelleren for å se på litt lokal kunst. Mikroklubben hadde slått til med en gang og nå var de i gang med nedstigningen.

«Ååå, så skummelt det er her» – sa SvarteKlara, den midterste av de tre siamesiske søsterhønene, født på samme vagle og dømt til å hoppe rundt med denne hele sitt liv. Ikke det at de lot dette stoppe seg, søstrene var fulle av livsmot og lot seg skjelden stoppe. «Puh, hva er det som er så skummelt med dette da, det er jo bare en gammel kjellertrapp» – svarte PrikkeAra, hun satt til venstre for SvarteKlara. «Hva synes du SpotOn, synes du det er skummelt her?» – PrikkeAra og SpotOn pleide alltid å være enige til SvarteKlaras store ergrelse. «Nnnja» – SpotOn dro på det, «må vel innrømme at dette ikke er den hyggeligste trappa jeg har vært i.»

«Kom igjen, vi må videre, prøv å komme dere opp dit» – Granske pekte opp til ei hylle på veggen og etter litt slit kom hele gjengen seg opp dit.
«Nå er vi i det rommet som matmor kaller vannskirommet, rommet er oppkalt etter denne vannskien som ligger opp ned og som vi nå står på» – Granske messet i vei.

«Wow, ganske imponerende utsikt herfra» – den lille blå hanen kikket ut kjellervinduet og så havet rett utenfor. «Joda,» – svarte den lille rosa hanen «men det er veldig langt ned», – hanen grøsset litt, «dessuten har jeg aldri stått på vannski før.» «Bak oss her, ser dere det flotte akvariemaleriet, malt av husstandens yngste datter.» – Granske pekte stolt på maleriet og hele den lille hønseflokken nikket beundrende.

«Neste stopp på ekspedisjonen er inne på det rommet som kalles Grekenland. Her skal vi også opp i ei hylle» – nå var det Brille som ledet an for gruppa. «Å, for noe skjønne trehus» – den lille hvite høna slo de små vingene sammen av begeistring. Vennen hennes hanen SvarteLars, var helt enig, «tenk om vi to kunne bodd i et slikt hus» – blunket han til venninna som rødmet.

«Disse husene laget matmor en sommerdag som det regnet noe skrekkelig, takene er lagd av bark.» – Brille vinket gjengen med seg videre. «Nå setter vi kursen for badet, dere.»

Vel inne på badet måtte de kave litt for å komme seg opp på ei treplate ved siden av vasken. «Og her kan dere få kikke på litt brukskunst, her har matmor tatt inn et tre hvor folk kan henge håndklærne sine» – Brille slo stolt ut med vingen mot treet, han likte dette treet veldig godt. «Kjære vene», – hvisket SpotOn, «har hun kanskje litt dårlig råd denne matmoren vår?» Hun kikket spørrende på søstrene sine. PrikkAra nikket seg enig, mens SvarteKlara ristet ergelig på hodet – «pysj, dere altså, jeg synes det er kjempefint, hun er sikkert bare litt leken, ikke vær så dømmende nå,»

«Nå kan dere finne frem matpakkene deres» – ropte Brille. «I mens dere spiser har vi en overraskelse til dere, Telle og Granske vil gjøre trapeskunster for dere i treet.»

De to små gule kyllingene svingte seg og viste frem flott akrobatikk, høyt oppe i treet mens hønseflokken lydig spiste matpakken sin. Innimellom kom små oj-rop fra gjengen, dette var flotte greier altså. Brille sto med hjertet i halsen mens de holdt på, han hadde høydeskrekk og hadde friskt i minne høydeopplevelsene fra forrige års påske.

Da brødrene var kommet helskinnet ned igjen trippet ekspedisjonen videre, de stoppet på do. «Hva i alle dager er det der» – Den lille rosa hanen skakket på hodet og kikket bort på veggen. «Ha, det ser du vel» – svarte den lille blå hanen stolt. «Det er jo en blekksprut med en dobørste i den ene tentakelen sin. » «Ja det er helt riktig» – ropte Telle nede fra gulvet. «En munter påminning om hva man gjør når man har vært på do og gjort bommelibom, malt av husets yngste datter.» «Hmm, en sånn burde du hatt på do også» – kaklet den lille hvite høna stille og kikket på SvarteLars. Han bare brummet et eller annet og kikket en annen vei.

Så var turen nesten over og flokken begynte på den tunge turen opp kjellertrappen igjen. Alle var slitne nå, men Trillingbrødrene hadde lovet å vise frem skapdørene på kjøkkenet. «Turtelduene Den lille hvite Høna og SvarteLars flakset seg helt opp i skapkarmen, mens resten av gjengen ble stående igjen på gulvet. «Her ser dere nok et utslag av matmors brukskunst, en makrellstim sirlig klippet ut av servietter og limt fast på skapdøren. Etterpå ble alt lakket fast.» – Granske gjespet forsiktig nå. «Takk for i dag, håper dere har hatt en fin opplevelse. Dere finner veien hjem selv nå, bare gå igjennom kjøkkendøra der så står skjenken rett frem.»

Alle tuslet slitne, men veldig fornøyde hjem unntatt de to som satt oppe i kjøkkenskapet og koste seg. Glad for å bli litt alene. «Kremt, kremt» – Svartelars måtte kremte flere ganger før han fikk sagt det han skulle si, men endelig kom det. «Min lille due, vil du gifte deg med meg? – han tok tak i vingen til den lille hvite Høna og stirret ømt på henne. Hun ble så forskrekket at hun holdt på å ramle ned, men SvarteLars holdt henne ømt fast. Hun rødmet fra tærne og opp, av glede, lente seg mot han og hvisket «JA.»