2021 – 1

Lille Mugge er ør i hodet!

Lille Mugge stikker hodet over kanten på pappesken som nettopp var blitt åpnet. Hun var ør i hodet, småkvalm og sliten. Det var flere dager siden matmor hadde tatt henne ut av kjøkkenskapet hjemme, rullet henne inn i bobleplast og plassert henne i denne lille pappesken. Da det skjedde hadde hun vært glad, spent og forventningsfull, endelig skulle det skje noe. Den første timen hadde vært morsom, resten hadde nærmest vært drepen. At fem høner malt på fire eggeglass kunne lage så mye leven hadde hun aldri drømt om. De hadde kaklet nonstopp i fem dager nå, dag og natt, hadde det enda vært noe fornuftig de hadde kaklet om, men neida, kun tull og fjas. Matmor hadde fått disse eggeglassene i posten for en tid siden, kjøpt fra en hyggelig dame på Instagram, @liv_hege_creative kalte hun seg. Lille Mugge trodde ikke hverken maledamen eller matmor hadde den ringeste ide om hvor plagsomme disse hønene var.

Vel, nå var tiden kommet for å komme seg ut av denne esken, hun ville bare komme seg vekk fra skravlehønene. Lille Mugge kikket forsiktig over pappeskekanten og synet som møtte henne gjorde henne stiv av skrekk, var det ikke en katt som lå der å sov? Å nei, å nei jamret hun inni seg, skulle dette ingen ende ta. Så liten som hun var, så var det bare et jafs fra den katta, så var hun historie. Hun knep øynene igjen i skrekk, men da ingenting skjedde åpnet hun dem forsiktig igjen. Hun fikk øye på Ullhøna på andre siden av katteskinnet, hun sto helt rolig og så ikke redd ut i det hele tatt. Lille Mugge vinket desperat, men forsiktig til Ullhøna som endelig fikk øye på henne. » Neimen hei Lille Mugge, så hyggelig å se deg» – sa Ullhøna. «Så gøy at du også er kommet på hytta i påsken.» Lille Mugge stirret målløs på katta og på Ullhøna, katten rørte seg ikke. Lille Mugge kremtet forsiktig og hvisket så høyt hun kunne med skjelvende stemme » Er katten død?» – spurte hun forhåpningsfullt. Ullhøna lo og svarte blidt tilbake «Neida, hun tar seg bare en liten lur på kjøkkenbordet, det gjør hun stadig vekk, hun er gammel og lat og gjør ikke en liten kylling fortred.» Lille Mugge kom seg forsiktig ut av esken og snek seg rundt katten, den sov heldigvis bare videre. Eggeglassene i esken hadde ikke fått med seg noen ting og kaklet ivei på sitt skrålende, merkelige vis.

Ullhøna ga henne en klem og ønsket henne god påske. «Er det påske nå?» Lille Mugge var fortsatt både skjelven og ør i toppen. «Javisst lille venn» – svarte Ullhøna strålende fornøyd. «Kyllingene mine og jeg har vært heldige i år, vi har allerede fått stått fremme her på kjøkkenbordet på hytta i fjorten dager. Noen av de andre hønene ble ikke pakket opp før i dag, men nå står de alle rundt omkring. Se der!» Ullhøna pekte bort i vinduskarmen. «Der står Dikterhanen sammen med kjæresten sin Bantam fra Simrishamn.» Lille Mugge ble så glad da hun fikk se Dikterhanen at hun nesten ble på gråten, han var en av hennes beste venner og hun elsket å prate med ham. Han var så klok og god, hun hadde aldri hørt han hadde et vondt ord å si om noen, en gjennom flott og god hane, det var det han var. Kjæresten hans Bantam var også en hyggelig kar, litt stiv og reservert kanskje, men god på bunnen. Lille Mugge fortet seg bort mot vinduskarmen for å hilse på hanene.

Ikke lenge etterpå kom matmor og tok tak i Lille Mugge. «Er det her du står»- mumlet matmor før hun forsiktig satte henne opp på kjøkkenhylla over oppvaskbenken. Her skulle hun tydeligvis ha plassen sin denne påsken. Lille Mugge smilte fornøyd og kikket seg rundt. Herlig, her trengte hun ikke være redd for katten, hun hadde full oversikt over alt som skjedde og den pene mugga hun sto ved siden av var heldigvis helt umælende og kunne ikke si et ord. Dette lovet bra, endelig kunne påsken begynne.