Hønehistorieskribent

2020

2020 – 8

Publisert den 12/04/202013/04/2020 av Hønehistorieskribent

Kunstekspedisjon til kjelleren!

Nedstigning til husets kjeller i en trapp som er over hundre år

«Kom igjen folkens, følg etter meg, vi skal denne veien» – Granske ropte og vinket for å få Mikrohønseklubben «BitteLiten»til å gå litt fortere ned kjellertrappa. «Dette kommer til å bli en lang dag» – sa Brille til Telle. De sto å kikket på de bittesmå hønsene som trippet ned trappa. «Hysj, – sa Telle, «de kan høre deg. Dette måtte vi jo regnet med» – hvisket han. «Se på de bittesmå beina, ikke rart dette tar tid.» Trillingbrødrene hadde tatt på seg en ekstrajobb utenom studiene sine i dag. Mikroklubben hadde så veldig lyst på en liten påskeutflukt så trillingene hadde foreslått en tur til kjelleren for å se på litt lokal kunst. Mikroklubben hadde slått til med en gang og nå var de i gang med nedstigningen.

«Ååå, så skummelt det er her» – sa SvarteKlara, den midterste av de tre siamesiske søsterhønene, født på samme vagle og dømt til å hoppe rundt med denne hele sitt liv. Ikke det at de lot dette stoppe seg, søstrene var fulle av livsmot og lot seg skjelden stoppe. «Puh, hva er det som er så skummelt med dette da, det er jo bare en gammel kjellertrapp» – svarte PrikkeAra, hun satt til venstre for SvarteKlara. «Hva synes du SpotOn, synes du det er skummelt her?» – PrikkeAra og SpotOn pleide alltid å være enige til SvarteKlaras store ergrelse. «Nnnja» – SpotOn dro på det, «må vel innrømme at dette ikke er den hyggeligste trappa jeg har vært i.»

«Kom igjen, vi må videre, prøv å komme dere opp dit» – Granske pekte opp til ei hylle på veggen og etter litt slit kom hele gjengen seg opp dit.
«Nå er vi i det rommet som matmor kaller vannskirommet, rommet er oppkalt etter denne vannskien som ligger opp ned og som vi nå står på» – Granske messet i vei.

På en vannski som drev i land en vakker sommerdag

«Wow, ganske imponerende utsikt herfra» – den lille blå hanen kikket ut kjellervinduet og så havet rett utenfor. «Joda,» – svarte den lille rosa hanen «men det er veldig langt ned», – hanen grøsset litt, «dessuten har jeg aldri stått på vannski før.» «Bak oss her, ser dere det flotte akvariemaleriet, malt av husstandens yngste datter.» – Granske pekte stolt på maleriet og hele den lille hønseflokken nikket beundrende.

«Neste stopp på ekspedisjonen er inne på det rommet som kalles Grekenland. Her skal vi også opp i ei hylle» – nå var det Brille som ledet an for gruppa. «Å, for noe skjønne trehus» – den lille hvite høna slo de små vingene sammen av begeistring. Vennen hennes hanen SvarteLars, var helt enig, «tenk om vi to kunne bodd i et slikt hus» – blunket han til venninna som rødmet.

«Disse husene laget matmor en sommerdag som det regnet noe skrekkelig, takene er lagd av bark.» – Brille vinket gjengen med seg videre. «Nå setter vi kursen for badet, dere.»

Vel inne på badet måtte de kave litt for å komme seg opp på ei treplate ved siden av vasken. «Og her kan dere få kikke på litt brukskunst, her har matmor tatt inn et tre hvor folk kan henge håndklærne sine» – Brille slo stolt ut med vingen mot treet, han likte dette treet veldig godt. «Kjære vene», – hvisket SpotOn, «har hun kanskje litt dårlig råd denne matmoren vår?» Hun kikket spørrende på søstrene sine. PrikkAra nikket seg enig, mens SvarteKlara ristet ergelig på hodet – «pysj, dere altså, jeg synes det er kjempefint, hun er sikkert bare litt leken, ikke vær så dømmende nå,»

«Nå kan dere finne frem matpakkene deres» – ropte Brille. «I mens dere spiser har vi en overraskelse til dere, Telle og Granske vil gjøre trapeskunster for dere i treet.»

De to små gule kyllingene svingte seg og viste frem flott akrobatikk, høyt oppe i treet mens hønseflokken lydig spiste matpakken sin. Innimellom kom små oj-rop fra gjengen, dette var flotte greier altså. Brille sto med hjertet i halsen mens de holdt på, han hadde høydeskrekk og hadde friskt i minne høydeopplevelsene fra forrige års påske.

Da brødrene var kommet helskinnet ned igjen trippet ekspedisjonen videre, de stoppet på do. «Hva i alle dager er det der» – Den lille rosa hanen skakket på hodet og kikket bort på veggen. «Ha, det ser du vel» – svarte den lille blå hanen stolt. «Det er jo en blekksprut med en dobørste i den ene tentakelen sin. » «Ja det er helt riktig» – ropte Telle nede fra gulvet. «En munter påminning om hva man gjør når man har vært på do og gjort bommelibom, malt av husets yngste datter.» «Hmm, en sånn burde du hatt på do også» – kaklet den lille hvite høna stille og kikket på SvarteLars. Han bare brummet et eller annet og kikket en annen vei.

Så var turen nesten over og flokken begynte på den tunge turen opp kjellertrappen igjen. Alle var slitne nå, men Trillingbrødrene hadde lovet å vise frem skapdørene på kjøkkenet. «Turtelduene Den lille hvite Høna og SvarteLars flakset seg helt opp i skapkarmen, mens resten av gjengen ble stående igjen på gulvet. «Her ser dere nok et utslag av matmors brukskunst, en makrellstim sirlig klippet ut av servietter og limt fast på skapdøren. Etterpå ble alt lakket fast.» – Granske gjespet forsiktig nå. «Takk for i dag, håper dere har hatt en fin opplevelse. Dere finner veien hjem selv nå, bare gå igjennom kjøkkendøra der så står skjenken rett frem.»

Et skapfrieri (må ikke forveksles med «å komme ut av skapet»)

Alle tuslet slitne, men veldig fornøyde hjem unntatt de to som satt oppe i kjøkkenskapet og koste seg. Glad for å bli litt alene. «Kremt, kremt» – Svartelars måtte kremte flere ganger før han fikk sagt det han skulle si, men endelig kom det. «Min lille due, vil du gifte deg med meg? – han tok tak i vingen til den lille hvite Høna og stirret ømt på henne. Hun ble så forskrekket at hun holdt på å ramle ned, men SvarteLars holdt henne ømt fast. Hun rødmet fra tærne og opp, av glede, lente seg mot han og hvisket «JA.»

Gruppebilde tatt under kunstekspedisjonen
Fv. SpotOn, SvarteKlara, PrikkeAra, SvarteLars, Den lille hvite Høna, Den lille rosa Hanen og Den lille blå Hanen

2020

2020 – 7

Publisert den 12/04/202012/04/2020 av Hønehistorieskribent

Blåveis

«Ååååå, noe så vakkert» – Skauthøna (høne 2002)sukket henført, så rundt seg og bare nøt havet av blåveis. «Våren er fantastisk» – mumlet hun. «Den som bare kunne stått her til evig tid» – høna kjente lykkefølelsen strømme gjennom kroppen. Glemt var trange pappesker, Tiara, masete unger og store middagsoppvasker. Da hun, her om dagen, hørte matmor ytre ønske om tur til blåveisområdene nord på øya, hadde hun ønsket seg så veldig sterkt å få bli med. Så skjedde det fantastiske, i dag, etter frokost, kom matmor og puttet både henne og kyllingene ned i sekken. «Hurra, det skjedde, de skulle virkelig få bli med» – så fikk det heller være at hun ble stående på hodet i sekken, med en Soloflaske langs magen.

Skauthøna sukket henført igjen og lot øynene gli over de vakre blomstene. «Mamma, mamma jeg vil også fly» – pep lille Nebbeliten. Høna snudde seg mot den yngste kyllingen sin og smilte «Jammen det kan du jo ikke, vennen min, høner kan ikke fly.» «Joho så» – svarte Nebbeliten, hun trampet bestemt i bakken med den lille foten sin. «Bustegul skal fly nå og PjuskeSara vil også, bare se.» Nebbeliten pekte bort på et tre rett bortenfor blåveisenga. «Nei, nei, nei hva er det den urokråka holder på med nå da» – Skauthøna fortet seg bort til ungeflokken sin. «Juhu, se på meg» -gaulet Bustegul høyt oppe fra trestammen. «Nå skal jeg fly» -han strakte ut de små vingene sine og var klar til å kaste seg utfor.

«Unge mann, Bustegul, stopp med det der øyeblikkelig, er du blitt gal, jeg har sagt minst hundre ganger til deg at høner ikke kan fly, kom ned hit øyeblikkelig. – Skauthøna var skarp i stemmen av redsel og irritasjon. PjuskeSara så skuffet på moren sin «Skal han ikke fly ned?» «Nei» – tordnet høna. «Han skal klatre pent ned den veien han kom opp.» Bustegul brukte lang tid på å klatre ned, egentlig syntes han det var litt skummelt å se ned, men det skulle han ihvertfall ikke innrømme.

«Nå går vi hjem før dere gir meg hjerteinfarkt» – Skauthøna så langt etter blåveisenga før hun satte kursen hjemover. Bakerst gikk Bustegul og sparket til alle steiner og pinner han så, sur som ei potte. «Teite mamma, hadde han hatt en pappa, hadde han sikkert fått lov, det var bare pysete mammaer som nektet tøffe kyllinger å gjøre sånt.»

Skauthøna hadde fått roet seg litt nå, hun snudde seg mot sønnen og sa med lokkende stemme -«kom nå gutten min, nå går vi hjem så skal mamma lage noe godt til deg. Er det noe spesielt du kunne tenke deg?» Bustegul sparket til en stein så den føyk nesten bort til mamma, han trakk litt på skuldrene, men så kom det til slutt -«kan du lage sånne gode vafler, tror du?» Han kikket litt unnskyldende på mamma nå. «Vafler skal bli, unge mann» -smilte Skauthøna lurt og kikket bort på de to andre. «Hva sier dere, jentene mine? Skal vi lage vafler når vi kommer hjem? «Juhu, ja, hipp hurra, vi skal få vafler.» Kyllingene kappløp bortover stien, mamma var blid igjen, de skulle få vafler og flyforsøket var nesten glemt.

2020

2020 – 6

Publisert den 10/04/2020 av Hønehistorieskribent

Healing!

«Skal, skal ikke» – Madeirahanen grublet så det knaket i hjernebarken. Han hadde lyst og så hadde han ikke lyst. Kostet mange penger gjorde det også.

Madeirahanen hadde helt siden nyheten kom, om den fæle sykdommen Tiara, holdt seg helt for seg selv øverst oppe i bokhylle. Sykelig redd for å bli smittet. Allikevel så viste han at han måtte legges inn på Tiarafabrikken, alle måtte det og i morgen var det hans tur. » Nei» – mumlet han til seg selv, «det er ingen vei utenom, jeg vil gå til healeren Gretten. Jeg trenger å vite om jeg overlever dette eller ikke og i tillegg kan han kanskje gi meg litt mer styrke til å komme igjennom sykdommen.»

Kort tid etter sto han i vinduet hos Gretten. Bare oppsynet på denne hanen kunne sette en støkk i hvem som helst. Utenfor vinduskontoret hans hadde det stått et skilt med teksten: Jeg hjelper deg med en optimal tilstand av balanse. «Yes, – tenkte Madeirahanen «akkurat hva jeg trenger, optimal balanse.»

«Sååå», – sa Gretten og satte øynene i Madeirahanen. «Hva kan jeg hjelpe deg med?»
«Jeg skal legges inn på Tiara-fabrikken i morgen» – sa Madeirahanen skjelvende. «Å nå lurer du på om du overlever?» – spurte healeren strengt. Madeirahanen nikket anstrengt og nesten hvisket «jeg lurte også på om du kunne gi meg litt ekstra styrke til å tåle dette.»

Gretten lukket øynene et øyeblikk, han sukket og tenkte inni seg. » For en ynkelig fjærball, kunne han ikke bare ta dette som en hane og bli ferdig med det.» Gretten åpnet øynene igjen og fokuserte på den redde hanen. » Ser du den ringen på gulvet der? Gå inn i den og drei langsomt rundt med øynene lukket. Du kommer til å høre noen lyder, men ikke vær redd, det er bare hjelperne mine søstrene Bella og Bolla som tilrettelegger litt. Jeg sier i fra når du kan åpne øynene.

Madeirahanen gikk lydig inn i ringen, han skalv inni seg, men begynte langsomt å dreie rundt. Han hørte klirrene lyder og tripping av skritt.

«Nå kan du åpne øynene og stå helt stille» – kommanderte hanen Gretten. Madeirahanen myste mot lyset og så rundt seg. Det så ut som han sto i en ring av fisk.

Heldigvis vender fisken hodet mot hanen.

«Alle levende vesener vibrerer og utstråler forskjellige grader av lys, jeg som utøver er kun en forsterker av denne energien til deg «- healeren stirret fortsatt stivt på Madeirahanen mens han snakket. Søstrene Bella og Bolla sto helt stille med øynene skjult av hatten. Madeirahanen syntes han hørte et knis, men det var det sikkert ikke.

«Din energi er eksemplarisk sterk, og det at du stoppet ved en fisk som vender hodet mot deg viser at lykken følger deg hvor enn du går, du har ingenting å frykte» – Gretten nikket mot Bella som strakk frem hatten sin. «Du kan legge tusenlappen her» – smilte hun søtt og nikket mot døren.

Fortumlet, men glad la Madeirahanen pengene i hatten. Overrasket over at det hele allerede var over takket han for hjelpen og fortet seg ut. «Fantastisk» – han var så glad, nå kunne Tiara bare komme, han var uovervinnelig, faktisk eksemplarisk sterk. Ikke bare var han vakker på utsiden, men tydeligvis var han det på innsiden også.

I vinduskarmen danset hanen og søstrene Jenka, mens de kniste og lo. «At det var så enkelt å tjene penger hadde jeg aldri trodd» – skratet hanen. «Fatter ikke at disse hønsene går på dette våset vi trøkker ut av oss, hvor mange har vi healet i dag egentlig?»

«Han var den åttende» – kniste Bolla. «Tiara er vår skattekiste, nå blir det fest.»

Kvakksalveren danser Jenka med Bella og Bolla

2020

2020 – 5

Publisert den 09/04/2020 av Hønehistorieskribent

Påskebad!

«Brrrrr» – Frk. PuttiPong hakket tenner og kjente hun angret noe innmari. «Hutte meg tu» – nebbet klapret så hun nesten ikke klarte å prate. «Er dere sikker på at dette er sunt?» Hun kikket spørrende bort på Prikkhøna og Frk. Blånebb. «Å ja» – ropte begge hønene muntert i kor. «Jeg har ikke vært syk en eneste gang jeg, etter at vi begynte å ta ukentlige sjøbad i slutten av september i fjor» – sa Prikkhøna og så skrekkelig stolt ut. Frk. Blånebb nikket bekreftende og begynte å vasse raskt uti sjøen. «Ok, Ok, vent på meg da» – Frk. PuttiPong vasset usikkert etter og tenkte at nå kunne hun ikke føle sine egne tær lenger. «Er du med Høne 2010?» – Prikkhøna ville gjerne få med seg venninna på dette påskebadet. «Jada» -Høne 2010 var ikke videre høy i hatten hun heller, men var fast bestemt på å gjennomføre.

«Wow, what a luck I have, this is just great» – Amerika-hanen var kjempefornøyd med det han så. Nakne frodige høns som tok seg et sjøbad, hva mer kunne en bladfyk som han ønske seg. På toppen av det hele så kjente han igjen Frk. PuttiPong, hun var kjent modell i Thailand og et skikkelig kupp å få med på bildene. «I did not know she lived in Norway» – tenkte han fornøyd.

Siden han kom flyttende til Norge fra Iowa i USA i fjor hadde han slitt litt med å tjene penger. Han hadde trodd at en anerkjent journalist som han, raskt skulle få seg en jobb i Norge, men språket hadde vært mye vanskeligere å lære enn han hadde trodd. Nå hadde han jobbet frilans for bladet «Se og Hør» i noen uker, ikke akkurat hans stil, men etterhvert måtte han jo ta den jobben han fikk.

Hanen gjemte seg bak en stein og zoomet inn på hønene. Wow, for noen lekre former. Dette ble superbra bilder, særlig med den flotte norske naturen som ramme rundt det hele. Han klikket i vilden sky og tenkte snart at nå var det bra, nå skulle han trekke seg stille tilbake

«Hjelp, jeg drukner, jeg tar inn vann» – Høne 2010 rullet rundt i bølgene, vettskremt og iskald. «Jammen så gjør noe da» – hylte Prikkhøna, hun var allerede kommet seg på land, ferdig med badet. Frk. Blånebb så skrekkslagen på Høne 2010 som holdt på å gå under i bølgene. «Å, nei, å nei» – jamret hun, «at ikke vi tenkte på at Høne 2010 er full av hull.» «Jeg kommer, jeg kommer» – ropte Frk. PuttiPong, glemt var kalde tær og klaprende nebb. Hun vasset utover så fort hun kunne og plutselig kom en høyvokst hane flaksende opp på siden av henne. «Hvor i himmelens navn kom han fra?» – tenkte hun, «og jeg som er kliss naken.» Det var imidlertid ikke tid til å bli bluferdig nå. Frk. PuttiPong og Amerika-hanen tok Høne 2010 mellom seg og fikk henne opp på land.

Høne 2010, hulket og gispet, brakk seg og gulpet saltvann for harde livet. Venninne banket henne i ryggen, trøstet og klemte. Endelig hadde høna fått igjen pusten og nå fikk de det plutselig veldig travelt med å finne badehåndklærne sine. Innen de hadde fått dekket seg til var imidlertid hanen søkk vekk og hønene ble bare stående å gape.

«Hvem var han?» – sa Prikkhøna. «Hvor kom han fra? Hønene kikket seg forvirret rundt. Alt hadde gått så fort, de skjønte ingenting.

Amerikahanen humret for seg seg mens han sprang bort til båten. «What at great day» Flott vær, herlig båttur, nakne høner, modell fra Thailand, noen fabelaktige bilder, en liten redningsaksjon. Nå ble det penger i banken. «A really great day.»

2020

2020 – 4

Publisert den 08/04/202008/04/2020 av Hønehistorieskribent

Fobi på stuebordet

Et lydløst hikst trengte seg frem i strupen hans. Hane 2017 stirret stivt fremfor seg, som frosset fast til bordet av skrekk. «Å nei, å nei», jamret han inni seg, «der rørte den på seg igjen». Foran han på bordet lå en feit liten flått og krabbet langsomt mot hanen.

Hane 2017 hadde syntes han hadde fått en fin plassering denne påsken, sammen med PrikkRosa, ei flott bysnelle fra Lillehammer. Hun hadde vært årets høne i fjor og i løpet av vinteren var hun blitt kjent med de andre og var nå et fargerikt innslag i flokken. Hane 2017 hadde først fått mulighet til å hilse på henne nå i påsken, han hadde vært bortglemt på ei hylle i kjelleren et par år og hadde vært sjeleglad over å endelig få komme inn i varmen igjen. Selv var han resultat av et impulskjøp, på en Harrytur til Sverige.

Det var ikke lenge han hadde stått på dette bordet før han skjønte at han kanskje ikke hadde vært så heldig allikevel. Hver kveld når matmor satte seg i sofakroken, så kom den grå, bustete katten og ville kose med henne. Da klappet hun den og snakket med den samtidig som hun gikk over pelsen hans og plukket av ham noen flått. Disse ble lagt i en skål på bordet og kastet i ovnen etter en stund. Han hadde holdt på å besvime av skrekk første kvelden han ble vitne til dette ritualet og innså etterhvert at han hadde et alvorlig problem. Han hadde blitt reddere og reddere for hver dag, hadde begynt å få mareritt om nettene, så nå turte han ikke sove heller. Fornuften i han sa at dette bare var tøys og at flått ikke var farlig for høns, men kroppen hans hørte ikke på fornuft. I dag tidlig tenkte han at han, om noen dager, ville snakke med Dr.Stein, han var visst flink til å hjelpe høns med slike tvangstanker. Ryktet sa at Dr.Stein nå var på dag 4 av Tiara, at han hadde sluttet og le og at det ville gå bra med ham.

Nå hadde imidlertid hans verste mareritt slått til, en av flåttene fra i går kveld hadde lurt seg unna og nå lå den og planla et angrep på Hane 2017, det var han ihvertfall sikker på. Hanen tenkte så det knaket – «hva om han flyttet seg forsiktig til høyre, da ville kanskje flåtten gå forbi og ikke se han. Eller hva om han selv gikk til angrep og tråkket på den.» Uansett hvilke tanker som for gjennom hodet hans så var skrekken så stor at han ikke klarte å bevege en fjær en gang.

«Hallo, hallo, verden kaller» PrikkRosa ropte for tredje gang, litt høyere nå. «Skal du ha den der?» – spurte hun litt oppgitt og nikket mot flåtten. Hanen hørte henne endelig, så skremt på henne og ristet langsomt på hodet, som om han var i en slags transe.

«Så flott» – sa PrikkRosa bøyde hodet raskt, tok flåtten i munnen og knaste den i seg på en, to, tre. «Mmmm, deilig liten lekkerbisken det der»- sa hun muntert og slikket seg rundt munnen for å få i seg de siste dråpene.

Hane 2017 stirret på henne, helt satt ut av vantro og forskrekkelse. «Bare spiste du den?» – spurte han skjelvende. Ja visst, jeg har hørt at de skulle smake så godt. Vi hadde ikke så mange av de der på Lillehammer, stemte det, den var deilig.» PrikkRosa blunket til hanen «Bare si ifra hvis det dukker opp en til, nå stikker jeg bort i vinduskarmen en tur jeg, slår av en prat med søstrene Prikkhøna og Spotthøna, ses etterpå» – hun trippet avgårde, muntert vinkende til han.

Hanen 2017 sto lamslått igjen, noe så ekkelt, og han som hadde håpet på å flørte til seg et kyss i løpet av påska. Det kom ihvertfall aldri til å skje. Ei slik gæærn villhøne fra innlandet var ikke noe for han.

2020

2020 – 3

Publisert den 07/04/202007/04/2020 av Hønehistorieskribent

Det er på kjøkkenet det skjer

«Ja, ja sukk, så dum jeg har vært.»

Den lille uanselige kjøkkenhøne kikket ned i benkeplata, hakket løs en liten middagsrest fra i går, trippet litt bortover og sukket på nytt.

LilleMugge er kvalm og Kjøkkenhøna sukker.

Lille Mugge kikket bort på Kjøkkenhøna med en nysgjerrig blikk, alt mens hun prøvde å holde kvalmen under kontroll. Lille Mugge hadde vært så glad for et par dager siden, endelig ble hun tatt frem fra kjøkkenskapet. Matmor hadde fylt henne halvfull med fløte og satt henne på kaffebordet. Lille Mugge elsket disse gangene når hun ble tatt i bruk, det var jo dette hun var skapt for. Riktignok var det ikke store selskapet, bare matmor og mannen som tok seg en kopp kaffe. Alle hadde jo sitt å slite med i disse rare tider, menneskene hadde Korona og hønene hadde Tiara. Matmor kunne ikke møte de store ungene sine denne påsken, savnet var stort, men hun prøvde så godt hun kunne å lage en hyggelig påske for resten av husstanden.

«Ååhhh, det kom en ny kvalmebølge» Lille Mugge stønnet og tenkte at hvis hun ikke fikk komme i oppvaskkummen i dag, så viste hun ikke hva hun skulle gjøre. Matmor hadde glemt henne igjen på kjøkkenbenken, nå sto hun på tredje dagen mellom epler og bananer, magen var fortsatt halvfull av sur, klumpete fløte og det eneste hun klarte å drømme om var såpe og vann.

«Stakkars deg, jeg føler med deg» – kaklet Gammelhøna fra den andre siden av koketoppen. Hun hadde levd med matmors husstand i så lange tider at det ikke lenger var mulig å telle år. Brukshøne som hun var, hadde hun oppbevart mange slags matvarer i magen opp igjennom årene. Det var ikke få ganger matmor hadde glemt hva Gammelhøna hadde under lokket og høna var blitt stående der med innholdet sitt til hun omtrent hadde krepert av matforgiftning.
«Du vet, vi elsker alle matmoren vår, men dette er virkelig en av hennes svake sider, særlig kjøleskapet hennes er beryktet. De voksne døtrene hennes, åpner alltid kjøleskapdøra her i huset, med en armlengdes avstand og med en skeptisk rynke i panna.» Gammelhøna humret og smilte ved tanken.

LilleMugge og Kjøkkenhøna følger spent med mens Gammelhøna forteller.

«En gang, for maaange år siden, da de store barna var små, hun hadde bare to den gangen og familien bodde i Bergen.» Gammelhøna småflirte, mens hun mimret over gamle dager. Dette var lenge før matmor var blitt hønegal, fra den tiden påskepynt var påskepynt og ikke noe annet.

» En vennefamilie bodde hos dem noen dager, de skulle flytte til østlandet, huset deres var solgt, flyttelasset var gått og de skulle bare avslutte en del jobbting før de selv og datteren skulle reise.»

Lille Mugge fulgte spent med, dette hjalp litt på kvalmen. Kjøkkenhøna hadde også sluttet og sukke og fulgte nyskjerrrig med på historien. «Fortell mer, hva skjedde?» – spurte Lille Mugge.

«Jo, nå skal dere høre» Gammelhøna flyttet seg litt nærmere de to andre. «Det var natt og alle i huset sov, plutselig ble de vekket av noen voldsomme vræl fra kjøkkenet. Vræl og rop om hjelp, – hyyyyl, de spiser meg, jeg blir overfalt, hjeeelp.» Alle våknet i sengene sine og løp til kjøkkenet. Der sto matmors venninne i bare trusa, helt hysterisk. Hun påsto at det hadde hoppet noen levende hårete små vesener ut av kjøleskapet og glefset etter henne.»

Lille Mugge og Kjøkkenhøna sto gapende å hørte på nå, glemt var både kvalme og sukk.

» Matmor slo på lyset på kjøkkenet og der på gulvet foran venninnen og kjøleskapet lå fire små ekle klumper med hår på.» Gammelhøna ristet på hodet. «Det viste seg at de glefsende, hårete vesenene var fire stekte leverbiter som matmor hadde skysset inn i et rom i kjøleskapedøra for noen uker siden. Lokket på dette rommet spratt ofte opp hvis man røsket døra litt hardt opp. Den stakkars venninna hadde ikke fått sove og listet seg opp for å finne seg litt å drikke. Hun hadde ikke slått på lyset og dermed så ble det drama.» Gammelhøna så lurt bort på de to andre mens hun lo godt og blunket. «Og dette er helt sant altså, det er ikke noe jeg dikter opp.»

Lille Mugge snudde seg mot Kjøkkenhøna mens hun fortsatt smålo av historien om de små hårete glefserne. » Hva sukker du sånn for i dag da? Min venn?» Kjøkkenhøna kikket blygt i gulvet og mumlet » Jeg er bare så sur på meg selv fordi jeg trodde på Hane 2014 i pappesken i vinter. Vi hadde så mange fine samtaler og han lovet meg at når våren kom og vi vel var ute av pappesken, så skulle han fortelle alle at han og jeg var forlovet.» Hun tørket en liten tåre og gløttet bort på kjøkkenbordet. «Se på han nå, han står bare å flørter med hun dere nye, årets høne, frk. PuttiPong.» Kjøkkenhøna gråt åpenlyst nå, tydeligvis fra seg av kjærlighetssorg.

«Jammen kjære deg» Utbrøt LilleMugge lettet over å kunne komme med litt gode nyheter. » Har du ikke hørt hva han tuter ørene hennes fulle med? Han skamroser deg opp i skyene, forteller om alle dine fantastiske egenskaper og går bare å verker etter at matmor skal flytte deg over til han eller at han skal få mot til å flakse over hit. Jeg blir rent flau av å høre på alt skrytet hans om deg.» Lille Mugge smilte til Kjøkkenhøna.

Den lille kjøkkenhøna var plutselig blitt rød i kinnene, øynene ble store og nebbet sprakk i et stort smil. Plutselig var verden snudd på hodet og hun kjente seg som verdens lykkeligste høne. Kanskje denne påska kom til å bli ganske bra allikevel.

Hane 2014 skryter av Kjøkkenhøna så Frk. PuttiPong får gnagsår i øra.

2020

2020 – 2

Publisert den 06/04/202006/04/2020 av Hønehistorieskribent

Tiara-fabrikken

«Puh, endelig ferdig.» Svenskehøna 2004 støttet seg på spaden mens hun tørket svetten. Trillebårhøna sukket sliten og nikket enig. «Fytti eggesalat hvor sliten jeg er» – stønnet hun. De to gode venninnene gjennom mange år kikket på bygningen de hadde satt opp i løpet av natta. De hadde ikke mer enn så vidt kommet ut av pappesken i går før de var blitt satt i arbeid. «Jeg angrer veldig på at jeg ikke har vært flinkere med trening dette året i pappesken» gispet Svenskehøna, «neste år skal jeg bli flinkere..» Trillebårhøna smilte for seg selv,mens hun støttet seg på trillebåra, hun syntes hun hadde hørt de ordene før. » Hysj, hørte du? Noen galer.»

Hane 2008, som også gikk under tilnavnet 1. Plassen, gol av alle krefter på andre siden av byggverket deres.

«Kykkeliky, alle i flokken må komme hit. Viktig informasjon til alle, alle må komme fort.»

Flokken samlet seg raskt, forskrekket og spørrende, dette var uvant, ytterst sjelden av de ble tilkalt på denne måten.

Fra venstre Danskehanen, Dikterhanen, Høne 2016 og 1. Plassen.

«Kjære hønseflokk, ro dere ned, vær stille» – høne 2016 sto rolig og ventet til alle hadde kommet. Hun så veldig streng og alvorlig ut, med et merkelig munnbind foran nebbet.

«Vi har dessverre dårlig nytt til dere. Dikterhanen, Danskehanen, 1. Plassen og jeg har sittet i møte i hele natt og vi er kommet til enighet». Hønseflokken flyttet seg urolig, pliret på hverandre, plukket på noen fjær og småkaklet seg imellom.

«Stille» – gol 1.Plassen

Høne 2016 fortsatte talen sin.
«En forferdelig smittsom hønsesykdom herjer i verden og nå er den også kommet til vår hønseflokk. Som dere vet har Dr.Stein nettopp vært på Mallorca og besøkt sin forvirrede mor, høna Steintung. Der oppdaget han til sin gru at en fæl sykdom spredde seg, han ble dessverre smittet, men klarte å komme seg hjem allerede samme dag. Snartenkt som han er pakket han seg selv inn i gladplast før han satte seg på flyet, for å unngå å smitte andre..

Som dere ser har våre flittige venninner bygd et flott bygg til oss i løpet av natta og denne bygningen vil vi nå kalle Tiarafabrikken.»

«Vi har besluttet oss for å bygge opp en kontrollert flokkimmunitet, dette er dessverre en sykdom alle kommer til å få, men heldigvis vil de, aller,aller fleste overleve.»

Flokken flyttet urolig på seg nå og noen begynte å kikke seg rundt for å se om det var noen steder de kunne gjemme seg.

» Sykdommen som kalles Tiara -20 har fire stadier som går over fire dager.» Høne 2016 stoppet litt og så alvorlig på forsamlingen av engstelige høner.

«Dag 1 – Du blir smittet og i løpet av en time begynner du å føle en voldsom sult.

Dag 2 – Du har magevondt og promper noe helt forferdelig.» Høne 2016 grøsset bare ved tanken på dag 2.

Dag 3 – Du får latteranfall som sliter deg totalt ut, du klarer ikke slutte.

Dag 4 – De fleste av dere vil være utslitt og trenger en dag i senga, de av dere som fortsetter å le blir flyttet til en annen avdeling og det er dessverre fare for at du ler deg ihjel.
Dag 5 – De som ikke ler blir utskrevet og regnes nå som immune.»

Hønseflokken gapte og gispet over all denne overveldende informasjonen. For en forferdelig sykdom. Madeirahanen flyttet seg forsiktig litt bort fra de andre, allerede livredd for å bli smittet. – Aldri i verden om han skulle ha den sykdommen, bare tanken på at han, den vakreste og flotteste av dem alle, skulle gå rundt å prompe en hel dag, det var bare uutholdelig.

Høne 2016 konfererte litt med Danskehanen før hun fortsatte. » Vi har bestemt at tre høner av gangen skal legges inn på Tiarafabrikken, fint om noen kan melde seg frivillig, dette må vi alle igjennom.» Hele flokken rygget langsomt bakover, lamslått over denne nye informasjonen.

» Inne i Tiarafabrikken finner dere Dr. Stein, han ligger i en seng og er på Dag 2 – og for å si det sånn, han stinker. Beklager å måtte si det, men alle må gå inn til han og gi han en god klem før dere forter dere inn på rommet deres. Første dag er dere i isolat og vi låser døren, sulten dere kommer til å føle er dessverre voldsom. Inne på rommet står det noen bokser med hermetikk til dere, bare spis så mye dere orker, dessverre er det mest bønner da hønsehoder tydeligvis har hamstret matvarer, vi fikk nesten ikke tak i maiskorn. I morgen som er Dag 2 for de første, slippes 3 nye høner inn i fabrikken. Slik vil vi fortsette hele påsken. 1. påskedag håper vi alle har vært igjennom fabrikken og at vi alle kan roe oss ned en dag, gjøre opptelling og gjøre opp status før vi legges i pappesken igjen.

Dessverre blir dette ikke en slik påske vi alle har sett frem til, jeg ønsker dere alle lykke til.» – Høne 2016 avsluttet talen sin, en tåre trillet nedover kinnet hennes og hun kjente at hun ikke så frem til disse påskedagene.

Hønemor, hønefar og LilleGul trådde skjelvende frem fra hønseflokken, de meldte seg frivillig som de første tre. Familien var blitt mer sammensveiset i pappesken denne vinteren og kjente at dette ville de gjøre sammen. Var de heldige så fikk de Tiara-20 lett og kunne kanskje få muligheten til å nyte litt av de siste påskedagene. Hønemor gruet seg allerede til dag 2, hun trodde den ble verst, hanefars flatulens var ille nok uten Tiara.

2020

2020 – 1

Publisert den 05/04/202005/04/2020 av Hønehistorieskribent

Lyden av småkakling og tripping av hønseføtter spredde seg i stua. Høner, haner og kylllinger strakk på seg, bruste med fjær og glippet med øynene mot dagslyset. Alle syntes det var så utrolig deilig å endelig få komme ut av pappesken. I løpet av kort tid hadde hønseflokken samlet seg i små grupper, høylytt kaklende og ivrige på å høre siste nytt.

Høne 2011 rettet på en fjær som ikke lå rett og så ivrig bort på LureHøne 2017. Hva sa du? – spurte hun, -jeg var litt opptatt. LureHøna gjentok det hun nettopp sa, mens hun blunket til lillesøstra som sto rett ved siden av. Typisk Høne 2011, – tenkte hun, alltid så forfengelig med de fjærene sine. -Jeg sa at det er noe som ikke stemmer her, hvorfor er vi her? Hjemme hos matmor? Skulle ikke vi vært på hytta eller på Håøya nå? – Ja, det har jeg lurt på også, sa den lille kjøkkenhøna. Hun stod som vanlig og kikket blygt ned i gulvet. Ullhøna, høne 2014, sto rett bortenfor de andre og strakk hals for å høre hva de andre sa, hun hadde også en rar følelse i magen, en følelse av at alt ikke var som det skulle.

Mange av hanene sto samlet i en annen gruppe og der diskuterte de livlig over samme tema. -Jeg tror ihvertfall matmor har startet en kriminell løpebane, gol Hane 2014, mens han bruste med fjærene. -Hva begrunner du det med? Kom det tørt fra dikterhanen som sto i vinduet og kikket utover gjengen. – Jo altså, vi husker jo alle sjokket vi fikk forrige søndag, folkens? Den kritthvite hanen skakket på hodet og så spørrende på de andre. Joda, de andre hanene nikket.

Matmor hadde kommet sent om kvelden, bilen hennes rullet inn på gårdsplassen foran hytta med slukte lykter. Hun snek seg inn i hytta, med finnlandshette tredd over hodet og kun en hodelykt tent. Hun løp opp i 2.etg. og kikket ut av vinduene for å se om noen så henne. Inne i boden, hvor alle hønene sto, romsterte hun fælt for å finne dem. Boden var full av dyner, puter, julepynt og alskens rot etter byggetiden. Aller innerst sto pappesken med hønene, den ble røsket ut ganske hardt og brutalt, så hønene skranglet. Matmor bar dem ned i 1. etg. Alt mens hun småmumlet for seg selv. – Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle følt med som en landsforæder fordi jeg reiser på min egen hytte. Vel, politiet får bare komme å gi meg bot, jeg nekter å feire påske uten hønene mine. Hønene hørte på stemmen hennes at matmor var både lei seg og stresset, mens hun bar den tunge pappesken ut i bilen. Kort tid etterpå ble bilen startet og de rullet avgårde med slukte lys. Først langt borti Turistvegen slo hun på lysene, tråkket hardt på gassen og satte kursen hjemover mot Oslofjorden.

Spaniahanen nikket ettertenksomt på hodet, han syntes også forrige søndag hadde vært spesiell – men gutter? sa han så spørrende. -Hvorfor i alle dager snek hun seg inn i sin egen hytte for å stjele sine egne høner? – Dette henger jo ikke på greip. Alle hanene ble stående å gruble, dette skjønte de virkelig ikke noe av. Til og med den kloke dikterhanen var taus.

Ullhøna hadde hørt alt det som det ble kaklet om, både her og der, hun smilte kjærlig mens kikket ned til Ullungen som tok seg en liten dupp i redet sitt. Optimistisk som hun var, så tenkte hun at det sikkert var en naturlig forklaring på det hele. Hun kikket rundt seg og konstaterte at det var kommet et par nye tilskudd til hønseflokken siden sist. Hanen med den store plakaten hadde hun aldri sett før. Hun skjønte ikke helt hvorfor han ønsket dem god påske på engelsk, men hun var sikker på at dette skulle hun finne ut før påsken var over. Hun registrerte også et ny høne som sto litt utenfor flokken og kjente hun var nyskjerrig på hvem av disse to som ble regnet som årets høne og dermed fikk den flotte tittelen årgangshøne.

Ullhøna kjente det rumlet i magen, -det var skrekkelig lenge siden hun hadde spist et herlig maiskorn. Kanskje hun skulle snike seg en tur ut på kjøkkenet, nå mens Ullungen sov, matmor hadde jo lagd pizza i går kveld og da pleide hun alltid å ta på litt mais på den delen som ungene fikk, kanskje det var igjen en liten rest?

Hun trippet ivrig i vei, glad og fornøyd over at påsken endelig var begynt.

2019

2019 – 10

Publisert den 22/04/2019 av Hønehistorieskribent

Alt har en ende!

«Ok, Ok gutter, jeg kapitulerer, dere har helt rett.» Den eldste av trillingene trykket seg godt inntil veggen og nikket mens han pustet forsiktig og prøvde og ikke se ned. Han hadde fått sjokk da matmor plasserte brødrene oppå bilderammen her, tidlig i påsken. De to andre hadde jublet over den fine utsikten, dette gav dem mulighet til å følge med på alt hva både folk og dyr holdt på med. Selv hadde han kjent en synkende følelse i magen og hadde nesten ikke pustet på ei uke. Telle og Granske kikket på broren og smilte litt. «Så, endelig innrømmer du at du HAR høydeskrekk?» – Telle lo litt og dunket broren vennskapelig på skulderen. Brille kjente kvalmen bølget i magen på grunn av bevegelsen og sa stille på utpust «Ja, jeg har nok tydeligvis det.» Han tørket forsiktig svetten av pannen og sa – «men nå orker jeg ikke mer, kan vi ikke prøve å tenke ut en måte å komme oss ned på? Det hadde vært så utrolig deilig å få kjenne fast grunn under føttene igjen.» Brille var alltid den som visste best, var klok og forstandig, brødrene hadde alltid sett opp til ham som alltid visste råd. Det at det var han som nå trengte hjelp gjorde ikke godt for selvtilliten, men nå var han desperat. «Hmmm», de to andre tenkte litt før Granske utbrøt – «ja men, herlighet, jeg har jo et langt tau i lomma, hva om vi fester det i skruen som bildet henger i? Da kan vi fire oss ned.» «Strålende ide» – gol Telle, alt mens han småhoppet litt av iver. «Stopp, stopp å hoppe» Brille var blitt om mulig enda blekere og så vantro på broren som ikke var redd i det hele tatt enda hele rammen ristet når han hoppet. «Strålende ide» – hveste han til Granske. «La oss komme i gang, få festet det tauet.» Granske fortet seg å ta frem tauet, stolt som en hane over at han nå var den som kom på en løsning. Tauet ble raskt festet og brødrene begynte på den litt farefulle nedturen. Brille klatret i midten, innimellom stoppet han, lukket øynene og kjente at han nok kom til å dø hvert øyeblikk. Brødrene så dette og med milde, rolige stemmer ba de broren skifte tak, sette en fot lenger ned og langsomt nærmet de seg kjøkkenbenken under seg. Nå var det bare å håpe at ikke kattene så dem i det de gikk inn for landing. Den grå katten, som hadde vært borte noen dager, hadde dukket opp i natt, tynn og støvete, den så skikkelig sulten ut. Heldigvis lå den nå og sov i ene sofaen. Den gamle var de mindre redd for, her om dagen sov hun til og med mens en dum kylling hadde varmet seg litt på magen hennes.

Endelig var de nede. Brille omfavnet brødrene, kysset benken de landet på og var overlykkelig over å kjenne fast grunn under føttene. «Tusen, tusen takk gutter, dette skal jeg aldri glemme. Og dere, dette om min høydeskrekk kan vi vel holde i familien, mellom oss tre mener jeg, de andre hønene trenger ikke vite dette?» «Neida, bruttern, svarte de to andre kjærlig i kor.» Stolte som bare det over den vellykkede redningsaksjonen. «Dette blir mellom oss.»

Dikterhanen sto i kjøkkenhylla og smilte for seg selv. Han hadde sett alt, men hadde ikke noe ønske om å spre denne informasjonen. – Alle vi høns har våre svake og sterke sider, tenkte han. Det er det som gjør unike. Selv hadde han hatt en utrolig trivelig påske sammen med Lille Mugge, hun hadde stått sammen med ham hele uka og de hadde pratet om mye interessant. Virkelig en klok liten mugge det der. Hun var også den eneste som skulle få bli med hjem igjen, hadde han skjønt. De andre hønsene ville nok bli pakket ned i pappesken i dag og plassert oppe i den nye alkoveboden som snekkeren i huset hadde gjort ferdig i løpet av påsken. Dikterhanen håpet han ble plassert sammen med kjæresten, hanen Bantam, i pappesken. Denne påsken hadde de blitt plassert på hver sin kant i rommet, de hadde mye de kunne snakke om nå, men først var det tid for et lite dikt.

Tusen takk for liv og røre,
alt som vi fikk se og gjøre.
Høns på alle flater,
høns som står og prater.
Tullehøns og reddharer,
herlighet hva disse klarer.
Påsken er en super tid,
matmor ønsker ingen splid.
Familietid og påskekos,
terrasse og en liten harelos.
Mye som har gledet både hodet og hjerte,
da katten kom hjem forsvant også all smerte.
Så er det tid for å pakkes ned,
nå trenger både høner og matmor fred.

Fra matmor: Så var påsken over for i år, håper du har kost deg med mine ni påskehistorier. Ønsker deg en flott år 🙂 Håper jeg har deg her som leser også neste år. Takk for følge ❤

2019

2019 – 9

Publisert den 21/04/2019 av Hønehistorieskribent

Influensa?

«Kjenner du den høna der borte på spisestuebordet?» Høne 2010 spurte Svenskehøna 2006. Hun ristet på hodet. Begge hønene sto på hjørnebordet mellom sofaene, derfra hadde de to god utsikt både ut av vinduet og innover i stua.

Svenskehøna gjespet, gned seg i øynene og kikket bort mot den fremmede. Høna var litt trøtt og sliten i dag, gamlekatta hadde vært urolig i natt og hadde tuslet mye rundt og mjauet. Etter at gråkatten var blitt borte for to dager siden hadde matmor begynt å låse katteluken om natten. Matmor hadde sagt til mannen sin at hun trodde gråkatten var tatt av reven og at hun ikke turde risikere at den gamle katten gikk ut om natten lenger. Triste greier – tenkte Svenskehøna og gjespet igjen – ikke det at hun var så glad i katter, men hun syntes synd på matmor og ungene som gikk rundt med triste øyne i dag.

«Den oppfører seg veldig rart, synes du ikke?» Høne 2010 sto fortsatt og smugkikket bort på den fremmede høna. «Jeg er også litt usikker på hvilket kjønn den har, er det ei høne eller er det en hane? Ikke har den noe særlig til røde hakelapper heller. Merkelig, den ligner litt på Madeirahanen av form.» Svenskehøna kjente at hun ikke helt klarte å engasjere seg, hun hadde selv ingen hakelapp overhode, ikke at det plaget henne noe. Det var egentlig en fordel når hun spiste, da kom ingenting i veien slik som hun så det gjorde på noen av de andre. «Jeg går og vagler meg litt til» gjespet hun og trakk seg litt unna. Høne 2010 fortsatte å kikke bort på spisestuebordet. Nå løp den rare høna rundt og tok en masse bilder igjen, alt mens den mumlet og kaklet for seg selv. Høne 2010 hadde i går hørt den komme med små glade rop – Yes, der fikk jeg 150 likes. Den lysoransje høna, med alle hullene i kroppen, visste virkelig ikke hva «likes» var for noe.

Hanen Roberto, populært kalt Bob, så i øyekroken at Høne 2010 stadig kikket bort på ham, han vurderte å vinke, men akkurat nå var han litt opptatt med å ta dette bilde. I fjor sommer hadde matmor kjøpt han på Maritas brukthandel i Mjøndalen, yngste datteren fant han innerst i en støvete krok sammen med alskens nips. Han var overlykkelig over å komme til et nytt hjem. Først hadde han blitt fraktet til vakre Håøya i Oslofjorden, der matmor og familien oppholdt seg mye om sommeren. Han hadde tatt mange vakre bilder der også. Plutselig en dag tidlig i vår var han blitt hentet fra det tomme sommerhuset og blitt fraktet til hjemstedet til familien før han igjen ble lagt i en veske og var kommet hit, til hytta de holdt på å bygge. Her var det flust av flotte motiver. Han knipset og knipset, la ut på Instagram og hæsjtagget for harde livet – #hytte #høne #settekasse #flaggspett #mjøsa #ragdoll #ferie

I går hadde han fått over 150 likes og nå syntes han virkelig at han snart kunne kalle seg – tja hva var det nå det het igjen? Det var noe med en sykdom – han mumlet for seg selv. «Røde hunder? Meslinger? Influensa? Ja, det var det, ikke influensa men Influenser – Mikroinfluenser», det hørtes utrolig kult ut, det var det han jobbet for å bli, han hadde hørt at det lå store penger i dette bare man fikk mange nok likes. I tillegg, hvis han var flink nok kunne han få tilbud om gratis ferieturer, middager og det fineste av alt, han kunne få gullfjær. Ja det hadde han lest et sted i hvert fall, så her var det bare å knipse i vei.