2018 – Mine hønehistorier

2018

2018 – 9

Publisert den 02/04/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Kalde føtter

«Ja, ja» sukket Hane 2003, kjent i hønseflokken som Dikterhanen. Han stirret ut over snøhavet som lå under ham. Dette måtte da være den kaldeste og mest snørike påsken i hans minne. Hanen hadde trippet en liten tur ut på verandaen for å strekke beina etter den lange bilturen hjem fra påskeutfarten. Han hadde hørt matmor hadde kommentert på vei hjem i bilen at hun håpet det var forsvunnet en del snø i hagen, mens hun hadde vært borte. Hun ble litt skuffet, det var ikke store forskjellen fra de dro. Våren lot vente på seg i år.

Dikterhanen tenkte på påsken som snart var forbi. Aldri hadde hønseflokken frosset så mye som denne påsken. Joda, de hadde fått fine vagler i forteltet av husfar, men om natta hadde det vært iskald å sitte der. Når sjølfolket gikk å la seg hadde de skrudd av gassovnen og bare latt en liten fisleovn stå på. Selv var han dømt til å stå på en betongblokk i hele sitt liv og alle som har prøvd å stå barbeint på kald betong vet hvor kaldt det er. Vel, vel han hadde overlevd kulda og det hadde de andre også. For første gang i historien hadde han hørt hønsene kakle seg i mellom at de gledet seg til påska var over slik at de kunne komme tilbake til pappesken sin. Den var faktisk forbausende varm og koselig når de lå sånn tett sammen og gledet seg til neste års oppstandelse.

Dikterhanen hadde også trippet litt bortover verandaen før han klatret opp på gelenderet. Da fikk han se et stort vakkert tre som sto frosset fast i snø og is. Undrende kikket han på treet mens han grublet på hvorfor det sto der. Så skjønte han det plutselig, han sto og så på et juletre. Han ble rent andektig, han hadde hørt om disse juletrærne, men aldri sett et. Jula var liksom ikke for påskehøner. Han ble glad og takknemlig, så flott at han fikk se dette. Denne opplevelsen skulle han spare og fortelle til de andre hønsene en dag i pappesken når de syntes dagene ble lange og de ventet på vår. Året 2018 ble dessverre det året de ikke fikk oppleve våren, trist, men sant.

Dikterhanen sto lenge og kikket utover hagen, helt til føttene hans på nytt var så kalde at de nesten frøys fast til betongen. Tilslutt kremtet han et par ganger før han deklamerte årets dikt:

Når du har frosne hønseføtter,
og matmor bærer vannbøtter,
og kulda kryper inn i neglerøtter,
mens de andre hønsene er skravlebøtter.
Så står noen som stive saltstøtter,
mens dessverre andre må velge gravstøtter,
ei høne har ømme tannrøtter,
men en tredje kun ønsker seg ryggstøtter.
Ingen høner har svømmeføtter,
noen er skikkelige fyllebøtter,
og ei jeg kjenner er en vanskjøtter,
selv vil jeg bare ha verseføtter.
Matmor spiser paranøtter,
mens hun grubler over påskenøtter,
hun liker ikke vaskebøtter,
morsommere med slektsrøtter.
Nå ligner dette snart på vrøvlebøtter,
tvilsomt om det får kulturstøtter,
tid for frosne haneføtter
å tusle hjem til pappesken sin.

2018

2018 – 8

Publisert den 01/04/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Stillasehopp

«Jammen så gjør noe da, ikke bare stå der og gapskratt.» Hane 2014 ropte irritert til hanene som sto nede på bakken. Fallskjermen hans hang fast i en spiker på stillaset og han kom hverken opp eller ned. «Ja, det der var jammen en strålende forretningside» gol Hanefar, han lo så han holdt på å tisse på seg, ristet på hodet og kikket bort på danskehanen. «Hva sier du Jeppe? Har du sett på makan til dustestunt?» Jeppe smilte forsiktig og kikket storøyd på Hane 2014 som hang og sprellet på spikeren. «Vel, vi dansker er ikke så glad i store høyder og vi hopper i hvert fall ikke fra dem» svarte han diplomatisk.

Tidligere på dagen hadde Hane 2014 samlet noen av hanene og fortalt om sin nye fantastiske forretningside. Hane 2014 var ikke så fargerik på utsiden, men det tok han igjen i full monn på innsiden. Stadig vekk hadde han noen spenstige ideer som måtte settes ut i livet. «Nå skal dere høre gutter, jeg har fått tidenes forretningside» Hane 2014 skrattet og boblet over av entusiasme ved tanke på ideen. «Som dere vet kan ikke vi høns fly, men vi drømmer jo alltid om å gjøre det, ikke sant?» Hane 2008 nikket entusiastisk, han kunne godt tenke seg å fly en tur. Danskehanen Jeppe var mere skeptisk, tenkte for seg selv at noe ønske om å fly var ikke veldig aktuelt for ham, men høns er jo forskjellige, tenkte han så. «Har dere hørt om Basehopp?» fortsatte Hane 2014 og kikket rundt på de andre. Joda, basehopp hadde de hørt om. «Nå skal jeg i stedet tilby Stillaasehopp» sa Hane 2014 triumferende. «La oss stikke ned til hytteprosjektet så skal jeg demonstrere dette for dere. Dette kommer jeg til å tjene penger på bare vent, snart står det køer av høns nedi veien her som ønsker å kjenne på følelsen av å fly.» Hanen 2014 nesten hoppet av iver nå og hele gjengen gikk ned til hytta. Hane 2014 tok med seg Hane 2008 og Hane 2007 opp på stillasen, de virket mere positive til planen hans enn Romeo, Jeppe, Hanefar og Kulrund. Hane 2014 hadde tatt på seg fallskjermen som Kjøkkenhøna hadde hjulpet han å lage tidligere på dagen og gikk ut på kanten. Fytti Hanekam, det var skikkelig langt ned, var nå dette så lurt allikevel. Hane 2014 fikk lyst til å avlyse hele greia, men nede på bakken sto de fire tvilerne og bak ham kom Hane 2007 og Hane 2008 med ivrige oppmuntrings rop. Han gikk helt ut på kanten, lukket begge øynene, lot det stå til og hoppet.

«Hva venter dere på?» Hane 2014 begynte å bli desperat nå, det var ikke bare behagelig å henge her mellom himmel og jord. «Hane 2008, finn på noe, slutt å se ut som om du har slukt et eggs, hjelp meg ned.» Hane 2008 lukket munnen, gulpet og kikket på Hane 2007. «Hva skal vi gjøre, kompis? vi må jo få ned den gapatrosten på et vis.» Hane 2007 grublet litt og kikket ned på de andre. «Hør Romeo, du er jo herfra, kjenner du noen som kan hjelpe oss her i traktene?» Hanan Romeo prøvde å kvele latteren, det var bare så utrolig komisk å se den skrytepaven henge der og sprelle. «Vel, som våres dinglende venn ha påpekt så kæn vi itte fly, så det er itte noen løsning, men je lure på om je itte har har et syskenbån på Gjøvik som æ brannmann.» Romeo blunket lurt, « Je får fell ringe tell hæn.»

2018

2018 – 7

Publisert den 31/03/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

BroilerArne!

«Mamma, mamma!» BroilerArne brølte av full hals nå og var skikkelig engstelig. Han hadde ventet og ventet på moren sin hele dagen. Moren hans, Frk. Faverolle, hadde sagt hun skulle spasere en liten formiddagstur ned til Mjøsa sammen med Søstrene Tuppers. Etterpå skulle de spise deilig påskemais og ha en fin påskeaften sammen. BroilerArne hadde gledet seg skikkelig til å være sammen med moren denne kvelden, samtidig som han hadde vært litt skeptisk til om det virkelig ble slik. Moren lovet ofte ting som hun ikke holdt. BroilerArne hadde bestemt seg for å gå ut og lete etter moren, han orket ikke gå hjemme å tråkke og vente lenger.

Endelig så han henne, hun satt utenfor Høvleriet Pub sammen med vennene sine, populært kalt Rølpegjengen. Gjengen hadde satt opp noen tomme påskeegg til le mot vinden og satt der i ettermiddagssola, de drakk og skrålte. Han hørte moren knise og le sammen med søstrene Nippe, Nappe og Nuppe. Matros Hvit sto svaiende og holdt seg fast i et pappegg mens han sang av full hals. Matros Blå prøvde å kysse Frk. Lettpåtå samtidig som han åpnet en ny boks med øl. Ingen enset den lille kyllingen.

«Mamma!» ropte BroilerArne «skal du ikke snart kommer hjem?» Han kjente at han nesten ville gråte, dette var ekkelt og skummelt på en gang. Han hørte Nappe si til moren hans «Du Frk. Faverolle, zze der, er ikke det der han bråkete zzønnen din, hikk» Nappe pekte i retning av kyllingen. Frk. Faverolle reiste seg møysommelig og sjanglet mot sønnen. «Neimen gutten min, hikk, hva zzzøren gjør du her?» Moren sto og svaiet og han så hun var helt dritings. Med tårer i øynene svarte kyllingen «Mamma, hvorfor kommer du ikke hjem, det er jo påskeaften og vi skulle kose oss sammen i kveld?» Han tørket fort bort en tåre med vingen. «Kozzze oss» snøvlet moren, «jammen jeg kozzer meg jo nå, zammen med vennene mine. Du unner meg vel en hyggelig kveld med vennene mine. Vi znakker om gamle dager, den gangen faren din levde, han skulle ikke død og latt meg stå igjen med alt ansvaret.» Frk. Faverolle snudde seg mot Rølpegjengen som skrålte i bakgrunnen. «Hva zier dere folkenz? Skal jeg bli her eller skal jeg dra hjem og kozze meg?» Matros Hvit sjanglet mot moren hans. «Bli her, znuppa, det er mye kozzeligere her.» gliste han og tok henne i armen. «Der ser du, gutten min» strålte Frk. Faverolle mot sønnen. «Denne sjømannen mener dette er det beste for meg, gå hjem du, besøk den kjedelige Ullhøna eller noen, vi kan koze ozz i morgen i ztedet. Vær flink gutt, huzj, huzj.» Frk. Faverolle husjet sønnen av gårde og gikk leende sammen med Matros Hvit, bort til de andre.

BroilerArne tuslet slukøret hjemover, det var langt å gå. Han kjente at han var sint på moren, hun var så ekkel når hun drakk og var sammen med den gjengen, da var hun liksom ikke moren hans. Han viste at hun savnet faren, som drakk seg i hjel, men hun var jo ikke så mye bedre selv. Han hatet den drikkinga, når han ble stor skulle han knuse alle flasker og ølbokser i hele verden. Endelig var han fremme ved forteltet igjen, han tuslet stille inn. Ullhøna observerte han med en gang og gikk han i møte. «Fant du moren din?» spurte hun forsiktig. Kyllingen trakk på skuldrene og så vekk, ville ikke at hun skulle se han var blank i øynene. «Kom å bli med opp på kommoden til meg og Ullungen» lokket Ullhøna. «Vi skulle akkurat begynne å spise påskemais, det er nok til deg også.» Broiler Arne sukket tungt og ble med opp. Påskemais var det beste han visste. «I morgen, Ullhøna, da skal mamma og jeg kose oss med godterier og ha det gøy sammen hele dagen» kyllingen skrøt mens han spiste sin andre porsjon med mais. «Så bra» svarte Ullhøna rolig, mens hun redde opp en ekstra seng ved siden av sin og Ullungen, «det blir hyggelig for deg og mamma.»

2018

2018 – 6

Publisert den 30/03/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Date i Moelv

Hønemor hadde sommerfugler i magen, Romeo hadde invitert henne på date til hjemtraktene sine i Moelv og nå var de endelig her. Som vanlig hadde hun helsvart samvittighet over at hun i det hele tatt var på date med ham og i dag hadde hun i tillegg noe viktig å snakke med ham om.

Hanan Romeo kikket bort på Hønemor som satt i cafestolen ved siden av ham, han visste ikke helt hvor han skulle begynne. «Ja , detti er min barndoms baklomme, her ha je sykkle gatelangs med kompiser å hatt mye moro.» Hønemor kikket oppover og nedover hovedgata i Moelv og var ikke veldig imponert. «Joda, det ser jo koselig ut her» svarte Hønemor, «men kanskje ikke akkurat verdens navle?» Romeo kjente han ble litt såret over kommentaren, men viste det ikke. «Vil du ha en kopp kaffe og en softis nå? Eller skal vi spasere litt fyst?» Romeo kikket skrått bort på høna. «Jeg vil gjerne spasere litt først» svarte Hønemor, «kan vi ikke gå opp å kikke litt på den tønna med vårblomster der oppe, jeg trenger å se noe grønt og vårlig.» Paret spaserte uten å si noe opp til tønna, det var uvant stille mellom dem, de klatret opp til blomstene. «Du Hønemor» begynte Romeo nølende. «Jeg har noe jeg må snakke med deg om» sa Hønemor samtidig. Begge kikket litt på hverandre og smilte. «Du fyst» sa Romeo galant. «Jo, altså» Hønemor vred på seg og kikket litt flau til siden. «Husker du i vinter, nede i pappesken, den natta vi traff hverandre bak det store påskeegget» Hønemor var synlig rød i kinnene nå. Romeo blinket litt med øynene og ble litt satt ut. «Ja visst, den natta husker jeg veldig godt, den var spesiell…» Hønemor ranket seg litt i ryggen og kastet seg ut i det. «Vel, det som skjedde, det skjedde og nå er jeg gravid, jeg venter egg rett over påske.» Hønemor torde ikke møte blikket hans. Før Romeo rakk å komme seg av sjokket og overraskelsen, fortsatte hun «og uansett om det er du som er far til kyllingene så akter jeg å late som de er Hanefar sine og jeg ønsker ikke å treffe deg på denne måten lenger. Jeg burde aldri latt dette gå så langt og jeg har også Lille Gul jeg må ta vare på.» Hun snudde seg litt og lot som hun luktet på en blomst lettet over at det nå var sagt. Romeo var lenge stille, lettelsen steg som vingeslag i brystet på ham, han fikk lyst til å gale av glede. Her hadde han gått og gruet seg i flere dager, han angret på hele romansen med Hønemor og ønsket å gjøre forholdet slutt fortere enn svint. Han hadde invitert henne til dette treffet for å avslutte det hele. Så utrolig deilig at hun kom han i forkjøpet på denne måten. «Kremt, kremt» Romeo prøvde å rense strupen mens han funderte på hva han skulle svare, her gjaldt det å være diplomatisk «men kjære Hønemor, du kan da skjønne at je itte vil ødelegge før deg på noen måte, je låve deg at detti blir mellom øss og at du trygt kan førtelja hæn Hanefar at han ska bli far att.» Hønemor kikket lettet på Romeo. Så deilig at han tok det som en voksen hane og ikke ble sur og grinete. Hun fikk lyst til å klukke av bare glede.

Hønemor leste diktet som hang på gjerdet over dem. «Så fint skrevet av denne Alf Prøysen, hvem er han?» Spurte hun lett, glad for å kunne snakke om noe annet. «Å hæn Alf Prøysen, hæn var Ringsakers store sønn hæn. Skreiv massevis av dikt, sanger å bøker, det meste om vanlige folk. Hæn er veldig berømt.» Åååå, sa Hønemor imponert, «skulle gjerne lest noe av det han har skrevet.» Romeo kjente seg stolt og glad. «Kom ska du få sjå en statue av hugu hass å etterpå rekk vi en softis før matmor ska hemmatt, dattra hennes kjæm med toget om bærre 10 minutter.»

2018

2018 – 5

Publisert den 29/03/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Dramatikk i akebakken

«Oj, oj, vær nå forsiktig, det der ser ikke trygt ut.» Ullhøna så bekymret på akebrettet som plutselig var fullt av kyllinger. Hun hadde tenkt å ta med seg Ullungen og Broiler Barnet ut. Stemningen i forteltet var fortsatt ganske dyster etter Høne 2001s dødsfall og hun ville prøve å finne på noe hyggelig sammen disse to små som på forskjellig vis var kommet under hennes vinger. Da hun hadde spurt dem om de skulle gå ut og ake litt i snøen hadde de lyst opp. Broiler Bjarne hadde slått med vingene av ellevill glede og hadde galt ut til de andre kyllingene. «Kykkeli ky, kom igjen alle sammen, vi skal ut og ake, Ullhøna skal bli med og vi skal ha det kjempegøy.» Kyllingene kom hoppende fra alle kanter, kjempeglade for at det skulle skje noe morsomt. Ullhøna hadde ikke hatt hjerte til å si nei, at det ikke var dette hun hadde ment, hun hadde egentlig bare tenkt å ta med sine egne to hjertebarn.

«Du kan sitte der, Broiler Barnet. Granske. Brille og Telle, dere kan stå der.» Ylvi Kvisthaug kommanderte og sorterte hvor kyllingene skulle stå og sitte i akebrettet. Sønnen til Skauthøna prøvde å protestere på plasseringa, men Ylvi bet han av med en gang. «Slutt og protester, dette vet jeg best, jeg har akt akebrett mange ganger før. Hvis alle gjør som jeg sier kommer dette til å gå kjempefint.» Ylvi så fornøyd på alle kyllingen «nå er alle plassert fint, er dere klare?» Alle kyllingene jublet «Ja». Ylvi snudde seg mot Ullhøna « Kan du gi oss et lite dytt?» Ullhøna stirret tvilende på akebrettet for så å kikke ned bakken de skulle ake. «Er du sikker på at dette er trygt for dem? Husk på at noen av dem er veldig små. Har du virkelig så god greie på kjøring av akebrett?» Ylvi nikket ivrig bekreftende og Ullhøna ga akebrettet litt motvillig et lite puff. Det var beinhard skare på snøen og akebrettet fikk umiddelbart stor fart. Kyllingene hylte av glede en liten stund før gledeshylene gikk over i redselshyl. Ullhøna så akebrettet smelle rett inn i noen isklumper og kyllingene suste igjennom lufta i alle retninger.

«Å nei, å nei kaklet Ullhøna mens hun fortet seg ned bakken. Kyllingen lå strødd ut over et stort område, men en etter en begynte heldigvis å røre på seg, sjekket vinger og ben for skader. De minste gråt og de litt større snufset og så skikkelig betuttet ut. Bare Ylvi satt midt i gjengen med et bredt glis, såå fornøyd med aketuren. Etter å ha sjekket at alle var i orden snudde Ullhøna seg strengt mot Ylvi. «Ylvi Kvisthaug, nå sier du pent unnskyld til kyllingvennene dine, du har utsatt dem for stor fare og du skylder dem en unnskyldning.» «Nei, jeg har ingenting å be om unnskyldning for.» svarte Ylvi frekt. «Det er ikke min feil at de småungene ikke klarer å holde seg fast.» Ullhøna kjente hun begynte å bli sint «Nå skjerper du deg, du tok over styringa og bestemte hvor dere skulle ake, kom igjen.» «Ok, unnskyld for at dere akte akebrett» Ylvi så en annen vei og trakk på skuldrene mens hun sa det. Ullhøna kremtet streng og satte øynene i Ylvi. «Ok, ok, unnskyld for at akebrettet gikk så fort.» Ullhøna kjente at hun dirret av raseri. «Ylvi, du får en sjanse til, hva ønsker du å si til kyllingvennene dine?» Ylvi så litt motvillig på den forslåtte gjengen med kyllinger. «Ja vel da, unnskyld for at jeg utsatte dere for fare, jeg skulle ikke gjort dette mot dere, den bakken var for bratt for oss.»

«Bra, tusen takk», sa Ullhøna, «nå tror jeg vi kommer oss tilbake til forteltet og finner noen plaster, det er flere av dere som trenger det. Ylvi Kvisthaug gikk noen skritt bak de andre, surmulende sparket hun irritert i snøen for hvert skritt hun tok. «Dustehøne, møkkakyllinger, for en surrealistisk dag skulle tro de gikk i barnehagen hele gjengen.

2018

2018 – 4

Publisert den 28/03/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Tragedie rammer hønseflokken

Uuuuhuuuuu, hulk, hulk, hyyyyyl, uhuuu!
Den svarte hanen Bantam skakket på hodet i søvnen, og langsomt begynte han å skjønne at dette ikke var en del av drømmen hans.

ÅÅÅÅÅÅ, så grusomt, uhuuuu, hulk, hulk, vrææææl, skvakk.
Bantam åpnet øynene nå og følte vill trang til å holde seg for ørene. Hva var nå dette for spetakkel en tidlig morgen? Han kjente han begynte å bli irritert. Så fikk han øye på kilden til all ulyden og det var dessverre ikke noe hyggelig syn.

«Å nei, å nei, så grusomt, hvorfor måtte dette skje, så fææææælt, så fææælt, hulk, hulk, snufs.» Tårene rant i lange baner på hønseflokken som sto samlet på kjøkkenbordet. I midten lå Høne 2001 på «Lit de parade». Hønsevenninnene hennes gråt, kaklet og bar seg. Gråtehøna Lille Prikk hylte høyest av dem alle. Hun hadde gått i lære som Gråtehøne og satte stor pris på å få vist de andre hvor god hun var på å sørge. «Hulk, hulk, skvaak, vræææl» gaulet hun så høyt ut at de andre hønene stoppet opp et øyeblikk i gråten og kikket forskrekket på henne. «Hvordan skjedde egentlig dette?» hulket Høne 2002, også kalt Skauthøna. Hun så fortvilet på Ullhøna. «Så du hva som skjedde?» Ullhøna nikket gråtkvalt og fortalte halvhøyt den sørgelige historien. «I går kveld, da sjølfolket kom hjem fra svømmehallen skulle husfar sette opp en ny bordklokke han hadde kjøpt. Uheldigvis kom han til å dytte til Høne 2001, hun datt ned på bordkanten og nærmest eksploderte i småbiter.» Ullhøna hulket høyt og tårene silte ved tanken på ulykken. «Stakkars Høne 2001 døde nok umiddelbart, jeg tror faktisk hun satt og småduppet da det skjedde og ikke forsto noen ting før det hele var over.» «Jammen, dette er jo grusomt» -jamret Høne 2010. «Hun er jo en av mine beste venninner, hvordan skal jeg klare å leve uten henne?»

Den lille kjøkkenhøna tørket tårene og så på de andre «Dere, la oss tenke på alle de fine minnene vi har om Høne 2001, det har hun fortjent, selv husker jeg godt påsken 2014, da var hun løyntnantshøne og voktet de sjeldne blåveisene på Håøya sammen med kyllingtroppen.» De andre hønene smilte gjennom tårene ved tanke på det året og Skauthøna grep ordet. «Jeg husker påsken 2015, hun var jo så fryktelig glad i sånne sjokoladegg, hun klarte å stappe i seg 35 egg. Trillingbrødrene veddet om hvor mange hun klarte å spise og Brille vant.» Ja, ja nikket hønene, den påsken husket de godt, Høne 2001 hadde vært kvalm og dårlig i to dager etterpå. Alle hønene smilte litt vemodig nå og så kjærlig på restene av Høne 2001. Hun hadde vært ei flott venninne. Ullhøna så på alle som var samlet på bordet «Matmor tok dette dødsfallet veldig tungt i går kveld, hun felte noen tårer over Høne 2001 hun også. Jeg hørte hun fortalte mannen og ungene sine at dette var den første årgangshøna hennes, den hadde hun kjøpt sammen med de store ungene sine den gangen familien trengte noen nye tradisjoner. Husfar var veldig lei seg og sa han kunne lage en ramme som restene av Høne 2001 kan legges i. Jeg tror matmor likte tanken.

Hanen Bantam hadde overhørt det hele fra vaglen oppunder taket, glad for at hønsene nå hadde roet seg. Han synes også det hele var trist, men tenkte at slik er livet, noen kommer og noen går. Dessuten mente han bestemt at matmor måtte regne med litt svinn når hun drasset dem alle med seg på campingtur. Han skulle ta seg en prat med vennen sin, Dikterhanen 2003, han kunne sikkert lage et fint dikt om Høne 2001. Det ville nok de andre like.

2018

2018 – 3

Publisert den 27/03/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Trillingene går Doktor Stein på nervene

«Nå skal dere høre her gutter» Doktor Stein kremtet viktig og så på de tre ivrige brødrene som flokket seg rundt ham. Trillingene Brille, Trille og Granske hadde blitt i fyr og flamme da han foreslo at de kanskje skulle tusle ned til hytteprosjektet og se om det var noe de kunne bidra med. Da hadde de bråket så lenge rundt beina på han at han bare måtte finne på noe for å få aktivisert dem.

«For mange år siden, den gangen jeg var ung og fortsatt bodde på Mallorca, hos mine foreldre hanen Steingal og høna Steintung, da var jeg med og bygde et lite hønsehus» Doktor Stein ble rent rørt ved tanken på gamle dager og måtte som snarest oppi øyekroken med den ene vingen. Gode gamle Steingal var gått bort for mange år siden og moren hans Høna Steintung var blitt senil på sine gamle dager og kaklet rundt i ring dagen lang på et hønsehjem for bortkomne høner i den lille byen Cala d’Or, han hadde ikke sett henne siden matmor kjøpte han og tok han med til Norge for tre år siden.
«Ja, ja du har fortalt oss om hjemlandet ditt før, hva skal vi gjøre nå, her i dag?» Granske nappet Doktoren i halefjærene og så ivrig og utålmodig på ham. «Skal vi se, hvor var det jeg var…» Stein så litt forvirret ut. «Jo, nå husket jeg det, her vi står nå ser dere at det mangler et vindu. Denne planken vi står på nå heter Sville og den planken over oss heter Sløyfe og skal vi se, hva var det nå den der het igjen??» Doktoren ble stående og mumle for seg selv mens han kikket på et vater før han flyttet blikket ned mot islagte Mjøsa.

«Han har ikke peiling» – hvisket Brille til Telle. «Losholten er den som vi har over oss, den gir bæring i veggen siden det er et hull her til vinduet. Sløyfer er de tynne, smale plankene som spikres utenpå asfaltplatene og som lektene festes i.» «Hvordan vet du det?» Spurte Telle beundrende, med store øyne. «Å, pysj, det har jeg lest i en bok som het «Gjør det sjøl», en veldig interessant bok, den burde du lese» Brille så litt viktig bort på broren sin. Brille hadde kommet ut av egget sitt to timer før de to andre og noen ganger fikk man følelsen av at han hadde levd et helt liv før de to andre fikk rotet seg til å kakke seg ut av sine egg.

«Doktor Stein, kan vi ikke skru noen skruer, det ser så gøy ut.» – ropte Granske, han sto til knes i en haug med skruer og nå kunne han tenke seg litt action. Doktor Stein rev blikket bort fra den flotte utsikten og så på brødrene. «Vet, dere gutter, gå gjerne å skru litt dere, jeg så en haug med småplanker og kapp som lå ved siden av saga. Det kan vel ikke skade at dere leker litt med det. Jeg tusler opp til campingvogna jeg og prøver å få varmen i kroppen igjen.»

Trillingbrødrene jublet og kastet seg over skruer og drill, her skulle det bygges.

Doktor Stein tuslet opp mot campingvogna igjen, natta hadde vært kald, – 14 utenfor teltveggen, bare 3 stusslige plussgrader på vaglen der han hadde sittet. Han hadde prøvd å sette seg tett inntil Svenskehanen 2006 for å få litt varme, men han hadde kaklet fornærmet og flyttet seg ytterst på vaglen. Doktor Stein savnet nesten pappesken og månedene i kjelleren hjemme, det var varmere der enn her. Nå ja, man fikk prøve å tenke positivt, nå var gutta i gang med bygging i hytta, gassovnen sto på fullt, det var deilig og varmt på vaglen i teltet nå. Kanskje han skulle prøve seg på en liten høneblund…

2018

2018 – 2

Publisert den 26/03/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Isarbeid!

«Åååå dette er moro altså, endelig et skikkelig stykke arbeid som må gjøres.» Trillebårhøna var klar til å gå ut med enda et lass med is fra hytta. Høne 2004, populært kalt Svenskehøna, hakket is for harde livet og måket den etterpå opp i trillebåra til venninna. «Ja, helt enig» svarte hun. «Det er herlig å få brukt kroppen litt etter alle de månedene i pappesken, skjønner ikke hvordan det er mulig, men tror faktisk jeg har lagt litt på meg også.» Svenskehøna strammet forkleet sitt bak og kjente at snart så var det ikke mulig å knyte sløyfe lenger, endene ble for korte baki der.

Trillebårhøna kikket lurt bort på Svenskehøna «Det kan jo være fordi du stadig tok deg en liten gelegodis borti kroken din, der du lå i pappesken. Jeg hørte stadig det knitret i en pose.» Svenskehøna ble litt rød i kinnene og smilte litt flau, hun som hadde trodd at ingen hadde merket det «Pøh, det var da bare noen få igjen i den posen, de har nok ikke lagt seg hverken her eller der» -svarte Svenskehøna lett, mens hun glattet forkleet over hoftene. «Nei, du har sikkert rett, det pleier du. Nå går jeg ut med dette lasset, hvor mange lass tror du vi har igjen? 30 stykker?» Trillebårhøna trampet innbitt i vei, det var en tung jobb selv om det var morsomt. Utenfor holdt ungene på å lage snøsofa i solhellingen, liggeunderlag og reinsdyrskinn lå klart til å bli lagt på plass. Hun hadde hørt matmor hadde lovet ungene at om en stund skulle de kose seg i sola med appelsiner og KvikkLunsj. Det hørtes deilig ut. Hun skulle jammen foreslå det for Svenskehøna, at de to kunne gjøre det samme når sjølfolket var ferdige. Svenskehøna ville nok ikke si nei takk til en pause i sola, Trillebårhøna hadde til og med et par striper Kvikklunsj i lomma som hun kunne spandere.

Høne 2004 hakket is og grublet mens venninna var ut og tømte trillebåra si. Hvor lenge hadde de to egentlig kjent hverandre? Hun telte etter, herlighet, 14 år var det blitt, du verden så fort årene gikk. Og for noen flotte opplevelser de to hadde hatt sammen i alle disse påskene. Trillebårhøna var hennes beste venn, ja faktisk mer enn det, Svenskehøna hadde veldig varme følelser for den lille trillebårhøna, men de holdt hun for seg selv. Hun viste at venninna hadde kikket både en og to ganger på Brukthanan Romeo, hun håpet nok på en liten romanse der. Svenskehøna derimot hadde skjønt for mange år siden at hennes interesser ikke var rettet mot det motsatte kjønn, hun foretrakk sitt eget.

«Her kommer jeg tilbake, nå med tom trillebår» Trillebårhøna kom glad og fornøyd med raske skritt mot henne. «Menneskefolka våre er jammen gærne, som bygger hytte om vinteren, det føles litt spesielt å frakte is ut av en bygning.» Trillebårhøna ristet litt lattermild på hodet. «Men du, nå har jeg en overraskelse til deg» Trillebårhøna kikket begeistret bort på venninna si. «Nå, tømmer jeg 5 lass til og så skal du og jeg kose oss med ei stripe sjokolade ute i vårsola på snøsofaen.» «ÅÅåå, det hørtes nydelig ut» -svarte Svenskehøna blidt mens hun måket is. «Jeg er med, jeg kan sikkert skjøte på endene på dette forkleet når påska er over» blunket hun lurt og så kjærlig etter Trillebårhøna som stavret ut med nok et lass. Det var jo ikke noe rart at hun var skrekkelig glad i denne blide, lille skjønne høna, hun gav henne jo alt hun ønsket seg. Hyggelig selskap når de jobbet, gode samtaler og en deilig sjokoladebit i ny og ned. Livet var deilig.

2018

2018 – 1

Publisert den 25/03/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Madeirahanens mareritt og Årets hane 2018

God påske! Høne 2016 hilset blidt til Madeirahanen 2005. Madeirahanen sto helt i egne tanker og skvatt høyt av hilsningen. Han kikket bort på høna og ristet sørgmodig på hodet. «Nei, dette tror jeg ikke kommer til å bli en god påske» «Se bare hvordan jeg ser ut, tror faktisk ikke en eneste en av mine vakre fjær ligger riktig, ikke har de den vakre gløden de pleier å ha heller.» Madeirahanen kikket sørgmodig nedover fjærdrakten sin. «Du verden» svarte Høne 2016 overrasket «det var da en svært så pessimistisk tone, hva i alle dager er det som plager deg?»

Madeirahanen sukket tungt, kikket opp på hønsene som vaglet seg på hyllene rundt ham og begynte litt nølende å fortelle. «Jo, altså, alt startet litt før jul, jeg hadde sovet godt nedi pappesken i lange tider og kunne sikkert fortsatt å sove like godt frem til påske, hadde det ikke vært for marerittet.» Madeirahanen grøsset ved tanken. «Jasså, mareritt, ja det er ubehagelig, hva drømte du da?» Høne 2016 følte at hun måtte spørre, selv om hun ikke helt visste om hun orket å høre på Madeirahanens mareritt, han overdrev alltid så voldsomt. Madeirahanen skalv litt i stemmen da han fortsatte. «Jeg drømte at matmor fikk en ny hane til jul, han var så vakker, han strålte i alle regnbuens farger, han var så vakker at matmor nesten fikk tårer i øynene og han var så nydelig at hun hang han på juletreet og alle skrøt av hvor vakker han var. På toppen av det hele var han kjøpt i Amerika. «Å, hellige påskehatt» tenkte Høne 2016. «Hvor selvopptatt er det mulig å bli?» Hun kjente at hun holdt på å bryte ut i latter, men klarte å holde seg alvorlig. Huff av meg Madeirahane, ja, dette var nok en fæl drøm for deg, men nå er du jo våken, det er påske og sola skinner så nydelig. Opp med nebbet nå, prøv å tenk positivt.» Madeirahanen så irritert bort på høna. «Det er enkelt for deg å si, jeg kommer aldri til å få en lykkelig dag mer, Hane 2014 fortalte meg i bilen i går, at det hele ikke var en drøm, matmor fikk virkelig en amerikansk hane i bygave av lillesøstra si og han hang og strålte på juletreet i hele jula. Alle synes sikkert han er mye penere enn meg»

Årets hane 2018, sto rett bortenfor de to på bordet. Han kjente seg trøtt og sliten og mektig lei. Herlig fred for en sprø hønseflokk han var kommet til. Han hadde skjønt det allerede den dagen i butikken da denne sprø dama kom inne og sa til mannen sin «Se, her er det påskepynt til halv pris, kanskje jeg kan finne årets høne her.» Han hadde krabbet aller bakerst, bak alle de andre og tenkt at hun tar sikkert en av de forreste, men neida, hun ryddet vekk alle de andre, tok tak i halen hans og dro ham frem. «Se på han her, han ser skikkelig sur og grinete ut, han var fin, han vil jeg ha.» Sa hun blidt til mannen sin og gikk bort til kassa.

Så hadde han stått på spisestuebordet hos disse folkene i over ei uke, to digre katter hadde tuslet rundt ham og på gulvet gikk to feite, sultne bikkjer. Han hadde vært stiv av skrekk. I går ble han plutselig lagt i en diger pappeske sammen med en haug med andre merkelige høns, to duker og et par påskeegg ble plassert på toppen og hele esken ble båret ut i bilen. I bilen ble det også plassert et bur med en katt og hele tiden mens de kjørte hadde han måtte høre på skvaldringen fra alle hønsene og remjingen fra katten. Han trodde hans siste time var kommet.

Kattekreket forsvant etter en times tid, sikkert levert til slakteren, det håpet han i hvert fall. Så fortsatte bilturen i timesvis før de endelig kom frem. I hele dag hadde han stått på dette bordet og han var fortsatt sjokkert. Utenfor lå det tonnevis med snø, dette var tydeligvis et slags telt og folket selv hadde sovet i en campingvogn i natt. I hele dag hadde det vært en voldsom aktivitet ute i snøhaugene i noe de kalte hytta. Matmor hadde spurt pent i går kveld om ikke mannen hennes kunne lage vagle til hønene hennes og jammen hadde han ikke småbrummende gjort det. Hønsene hadde galt og kaklet i hele dag, folk hadde løpt ut og inn av dette teltet, han hadde frosset og svettet om hverandre. Den idiotiske samtalen om drømmen til denne fjåsehanen var dråpen. Han kom aldri i verden til å like denne familien. Han skulle rømme ved første og beste anledning, vær du sikker. God påske, liksom.