Mine hønehistorier

2019

2019 – 8

Publisert den 20/04/2019 av Hønehistorieskribent

Sjelenes makt!

«Huff, dette synes jeg er skummelt» – Prikkhøna trykket seg tettere inntil lillesøsteren sin, Spothøna. «Enig» nikket Frk. Blånebb og hvisket – «han der var skikkelig merkelig.»

Prikkhøna og søsteren Spothøna hadde hele påsken stått på kommoden i gangen. Og om natta påsto Prikkhøna at hun stadig hørte lyder ute i vindfanget, at det ble kaldt i rommet og at hun hørte skritt. Hun var blitt mere og mere overbevist om at hytta var hjemsøkt. Spothøna var ikke så sikker på om dette stemte, hennes teori var at det var kattene de hørte når de tuslet rundt om natta. Katteluka var jo ute i vindfanget og av og til sto den hvite katten med hodet ut der og kikket. Da var det jo ikke rart at det ble litt kaldt i gangen. Til tross for Spothønas teorier var Prikkhøna like overbevist, etter at hun også hadde hatt en prat med Frk. Blånebb som jo alle visste var temmelig lettpåvirkelig så var de to hønene helt bestem på at det var vandrende sjeler i hytta. Frk. Blånebb hadde tipset Prikkhøna om at Hane 2018, også kalt Gretten visstnok var klarsynt. Det hadde ikke gått mange timene før Gretten hadde møtt dem i gangen og de trippet ut i vindfanget.

Nå sto de tre hønene og så på hanen som valset rundt i vindfanget, han skalv og stønnet, tok seg til hodet som om ti ville hester ville ut derfra, samtidig som han smågol i et bankende kjør. «Å nei og nei» – messet han til slutt, her var det jammen mange hønsesjeler. I gamle dager lå det nok en hønsegård her og en dag skjedde det noe grusomt. Det må være en elv i nærheten?» Han satte øynene i Frk. Blånebb i det han spurte. Hun skalv under blikket hans, han så virkelig ikke god ut. «Jeg tror det går en liten elv eller bekk nedi dalen her» – høna nesten hvisket det frem. «Javisst, det var det jeg skjønte» – Gretten nikket bestemt og lukket øynene – «jeg ser en elv farget rød av døde høner som seiler nedover før de til slutt lander i Mjøsa.» Gretten gløttet så vidt på det ene øyet for å se om hønene fulgte med, det gjorde de, de sto samlet litt lenger unna han og trykket seg sammen og skalv. Hanen 2018 humret inni seg, for noen lettlurte fjols. «Ja her er det så mange hvileløse sjeler at jeg trenger en stige, jeg må opp i høyden for å få renset rommet skikkelig.» Hønsene fortet seg å hente matmors Fretexkupp, den grå stigen og Gretten ba hønene holde hverandre i hendene mens han selv snart sto langt opp i stigen. Der banket han på en tom maisboks, gol og messet. «Kykkeliky, gå til lyset, forlat oss, forlat oss, forsvinn over til den andre siden.»

Gretten slo på en maiskornboks for å oppnå kontakt med sjelene.

Hanen sto slik oppi stigen en god stund før han anså seg som fornøyd. «Det var ikke enkelt» sa han dystert idet han begynte å klatre ned. «Pssst», -hørte han plutselig i ene øret på vei ned. Han snudde seg og stirret rett inn i øynene til restene av Høne 2001 som matmor hadde montert i ei ramme på veggen. Hun hadde vært så glad i den høna at da hun datt ned fra vaglen og knuste i påsken i fjor, så hadde hun ikke hatt hjerte til å kaste henne. Nå hang hun her og hadde det i grunnen helt fortreffelig. «Det var da ikke måte på sprøyt du har lirt utav deg i dag» – hvisket høna på veggen og blunket til Gretten. «Kanskje på tide å gi seg med disse klarsynt greiene vel?» Høna stirret strengt på hanen nå. Han var stor i øynene av redsel, nikket vettaskremt og bare raste videre ned stigen, forbi hønene på gulvet og forsvant ut døra.

Høne 2001 gir Gretten en liten reprimande

«Neimen i alle dager?» Prikkhøna og de to andre kikket forskrekket ut døra etter hanen. – «Hva skjedde nå egentlig?» Har ikke peiling, kanskje han måtte forte seg til neste jobb, jeg har hørt det er voldsom med sjelevandring for tiden» – svarte Frk. Blånebb. De tre hønene trippet inn i hytta igjen, mens de småkaklet seg immellom.

Høne 2001 hang på veggen og lo så hun gråt. Aldri hadde hun drømt om at det skulle bli så moro å henge i en ramme på veggen.

2019

2019 – 7

Publisert den 19/04/2019 av Hønehistorieskribent

Vondt i kammen!

«Har du hørt noe mer?» Spaniahanen 2015 og danskehanen Jeppe sto på kjøkkenøya i hytta og snakket sammen. Jeppe ristet på hodet «Nei, har ikke hørt noe nytt.» «Stakkars gutt, det er nok ikke enkelt for ham dette, så forfengelig og til tider hysterisk som han er, så er han nok vettaskremt både med tanke på om det er noe alvorlig og på om de må fjerne noe.»

Spaniahanen og Jeppe venter spent på Madeirahanen

Spaniahanen hadde fulgt Madeirahanen til undersøkelse i starten av påsken. Da hadde han ikke orket å høre på maset til kompisen lenger. I ukesvis hadde han sutret og klaget over en ørliten klump han kjente i kammen på høyre side bak. Spaniahanen hadde trøstet og beroliget, prøvd å si til Madeirahanen at det sikkert bare var noe han innbilte seg. Slik som vennen stadig satt og søkte opp sykdommer på nettet så var det rett som det var at han fikk høre om en eller annen sykdom som Madeirahanen var sikker på at han hadde. Tidligere i vinter var Madeirahanens største frykt at han plutselig skulle våkne en dag å være omvandlet til en albino hane. Spaniahanen måtte le da han hørte det og forklare at det var noe man ble født til, så med mindre han datt oppi et fat med klorin så kom han nok til å få beholde fargene sine. Madeirahanen hadde vært beroliget noen dager da, men så var dette med denne kammen kommet opp. Stor hadde Spaniahanens forbauselse vært da vennen kom ut fra undersøkelsen, blek i ansiktet og med hengende kam. Legen hadde faktisk funnet en liten uregelmessighet i kammen og Madeirahanen hadde fått henvisning til kammografi. I dag hadde hanen hatt time hos legen igjen for å få svar på resultatet av kammografien.

«Hysj, jeg synes jeg hørte det gikk i døra» Jeppe kaklet ivrig. Begge snudde seg spent og kikket ut mot gangen bak kjøleskapet. Og joda, ganske riktig der kom Madeirahanen trippende. «Hola, gutter, her kommer jeg, ikke se på meg, jeg ser helt grusom ut.» Hanen snudde venstre siden til mens han klatret opp til de to andre. «Hvordan gikk det?» – spurte Spaniahanen spent. «Vel» – hanen nølte litt før han svarte. «Heldigvis var det bare en liten fettklump» Madeirahanen grøsset da han sa det, ordet fett var tydeligvis nok til at han følte ubehag så opptatt som han var av linjene sine. «Legen sa at sannsynligheten for at klumpen var ufarlig var veldig stor, men han tok allikevel en prøve av den, en biopsi.» Madeirahanen brisket seg litt over å kunne bruke et slikt flott ord. «Jammen så flott, kompis» Spaniahanen gav vennen en god klem – «da kan vi endelig senke skuldrene og nyte påsken. Jeg og Jeppe har stått her litt og kikket på hønene i flokken mens vi ventet på deg. Bortpå spisestuebordet står den nye årgangshøna PrikkRosa og et par andre. Skal vi stikke bort å slå av en prat med dem?» Spaniahanen var ivrig nå, lei av bekymringer og sykdomsgnål, nå ville han leve litt. «Er du gal?» Madeirahanen så fortørnet på vennen –«her står jeg med verdens største bandasje på kammen, utslitt av alt jeg har opplevd og så vil du ut å sjekke damer?» Spaniahanen kikket bort på Jeppe som himlet med øynene, Madeirahanen fornektet seg ikke, alltid drama for den minste ting, mindre plasterlapp skulle du vel lete lenge etter.

Madeirahanen forteller de andre hvordan det gikk.

2019

2019 – 6

Publisert den 18/04/201918/04/2019 av Hønehistorieskribent

Tullehøne!

Hane 2009 kikket bekymret etter samboeren sin, Høne 2013, nå var hun i gang igjen. I hele dag hadde hun oppført seg mer en merkelig. Han var vant til at Indiska, navnet han pleide å bruke på henne, fant på mye rart, men i dag virket hun virkelig helt skrudd. Lenge hadde hun stått på kjøkkenbenken, først hadde hun stått med hodet i evigheter ned i bestikkskuffen. Så hadde hun snudd seg og inngående kikket over hele brødfjøla. Han hadde prøvd å spørre henne om hva hun drev med, men hun hadde bare kikket litt spørrende på han og tuslet ut på terrassen.

Høne 2013 studerer innholdet i bestikkskuffen inngående

Hane 2009 trippet stille etter henne. Han elsket denne høna si så høyt, men noen ganger lurte han virkelig på hva som rørte seg oppe i hodet hennes. Han tenkte på påsken for to år siden og hemmeligheten hun hadde fortalt ham da de vel var pakket ned i pappesken igjen. Gledestrålende hadde hun fortalt at han skulle bli far til fire små snart. De hadde vært så lykkelige og sorgen hadde vært så stor da det visste seg at alle eggene hadde vært dødfødte. Indiska hadde ruget i ukesvis, men da hun fortsatt lå på eggene etter 30 dager hadde han mildt og forsiktig sagt at hun måtte gi seg. Han hadde fått med seg doktor Stein og de to hanene hadde fjernet eggene mens Indiska sov tung. Doktoren hadde gitt henne noe kraftig å sove på. Da hun våknet hadde hun grått i mange dager og en stund ville hun ikke ha noe med kjæresten sin å gjøre. Heldigvis hadde den perioden gått over og i påsken i fjor hadde hun vært like kjærlig mot ham som hun pleide. Etter den vinteren virket det allikevel som hun ikke var helt den samme. Hun var blitt stillere, ikke riktig så munter og skravlete. Hane 2009 kjente han savnet det.

Indiska sto lenge å kikket ned i et vannglass

Indiska sto lenge og kikket ned i vannglasset på bordet før hun trippet bort på haugen ved siden av hytta. Der sto hun en stund og virret med hodet, flyttet blikket fra ene vingen sin og opp på taket. Så sto hun lenge og glodde sint på en liten fjelltopp før hun ble forstyrret av lyden av toget som gikk nede ved Mjøsa. Da nikket hun fornøyd, smilte og noterte noe på en liten blokk hun hadde med seg. Hane 2009 kjente hjertet dunke, dette så ikke bra ut, hvis hun ikke snart roet seg nå måtte han gå å hente doktor Stein, hun var jo totalt på bærtur. Han fortsatte å følge etter høna si, nå sto hun midt i mosen og kikket til alle kanter.

Etter en liten stund trippet hun så opp på gårdsplassen foran bilene, det så hun som hun kastet noe bortover før hun bandt et skjerf foran øynene og virret helt håpløst rundt i ring. Hane 2009 gikk bestemt bort til Indiska, nå var det nok, han fikk ta henne med seg inn og prøve roe henne ned. Nå hadde det klikket for henne. Indiska skvatt litt når mannen hennes la hånden på skulderen hennes, men smilte blidt da han forsiktig fjernet skjerfet. «Å, der er du jo kjæresten min» -hun kysset han på kinnet. «Det var bra du kom, for det er noe jeg må prate med deg om.» Hun dro blokken sin opp av lomma og kikket på den og tellet litt nedover en liste hun hadde der. «Du vet, matmor, hun sier jo så mye klokt og rart, men noen ganger sier hun ting jeg ikke forstår. Jeg har prøvd å notere ned noen av disse setningene for og liksom undersøke det litt. Og vet du hva, stort sett så stemmer det ikke, ja unntatt det der med togene da. Du sier stadig at jeg er ei tullhøne, men det er jammen matmor også noen ganger. Hanen så overrasket på Indiska, hun virket både klar og våken, aldeles ikke inni noe form for psykose. «Nå skjønner jeg ingen ting» -sukket hanen, «nå må du forklare dette for meg.

Hanen er bekymret for høna si som virrer rundt i grusen med skjerf foran øynene

Jo altså, sa Indiska ivrig, hun tok opp blokken sin og leste opp resultatene sine:
– Det er helt umulig å se hvilken kniv som er den skarpeste i skuffen
– Smuler er ikke brød
– Det blir aldri storm i et vannglass
– Jeg kan ikke fatte hvorfor det er bedre med en fugl i hånden en ti på taket
– Tro kan virkelig ikke flytte fjell
– Og ja, det går alltid et tog
– Det finnes ingen ugler i mosen
– Og til slutt, blind høne finner virkelig ikke korn

Opprømt kikket Indiska bort på kjæresten sin «Hva synes du? Er du ikke enig med meg? Matmor sier jammen mye rart hun også, tror du må være enig med meg i at vi i hvert fall er to tullhøner i denne hytta.» Hane 2009 var lettet og lattermild, heldigvis var høna hans frisk og akkurat som hun pleide. Han kom aldri til å fortelle henne hva disse ordtakene betydde, særlig ikke det første som han hadde hørt matmor bruke om Indiska flere ganger. «Veldig bra forsket kjære» – sa han smilende. «Skal vi tusle inn og finne oss en matbit?

2019

2019 – 5

Publisert den 17/04/2019 av Hønehistorieskribent

Trøtte kyllinger!

«Jeg skjønner ikke hva som feiler kyllingene mine i dag?» Skauthøna sukket tungt, tok en slurk til av kaffen og kikket bort på venninna si, Ullhøna. De to satt og nøt en kopp kaffe sammen i solveggen. Påskeværet hadde bare vært helt fantastisk så langt i påsken og de to venninnene passet på å få seg en stund i solen så snart de kunne. «Kyllingene er stuptrøtte og sure og nekter å stå opp, nå har jeg prøvd fire ganger å snakke til dem, men de bare grynter og drar teppet over hodet. Håper virkelig ikke de brygger på noe.» Skauthøna sukket igjen, det var virkelig ikke bare, bare å være alenemor for tre små.

Skauthøna og Ullhøne er bekymret for kyllingene sine.

«Sier du det?» sa Ullhøna forbauset og så forskrekket bort på Skauthøna. «Akkurat slik oppfører BroilerBarnet seg også, han er sur og grinete og nekter å stå opp i dag. Da jeg prøvde for tredje gang i dag ble han skikkelig sur, kastet en pute etter meg og freste at jeg bare skulle gå vekk. Han sa at jeg ikke var moren hans og ikke skulle bry meg.» Ullhøna tørket en liten tåre i øyekroken og så bort et øyeblikk. Hun hadde tatt seg av BroilerBarnet i flere år nå, håpet på at hun skulle få adoptere ham, men Frk. Faverolle, hans egentlige mor, vegret seg mot dette. Denne påska var hun på Kildevangen til rehabilitering. Etter at hun mistet kjæresten sin Broiler Bjarne, vinteren 2016, hadde det gått skikkelig dårlig med Frk. Faverolle. Hun drakk og ruset seg på piller, sønnen ble ofte forlatt alene når hun var på fylla og hadde ikke hatt det greit. Heldigvis for han hadde Ullhøna tatt han under sine vinger og var blitt hans trygge havn når ting var ugreit hjemme.

Ullhøna nippet til kaffen sin og sjekket at Ullungen fortsatt sov godt i redet sitt. Den gode lille ungen hennes, også denne kyllingen var kommet under hennes vinger på underlig vis. «Huff a meg» – svarte Skauthøna – «kastet han virkelig en pute etter deg? Så slemt» Skauthøna strammet skautet under haka og ble litt stram i blikket. «For en uforskammet unge og du som er så snill mot ham.» «Ååå, det gjør ikke noe, han mente det ikke så hardt, du må huske på at han har mye å tenke på» Ullhøna unnskyldte kyllingen og tok han i forsvar, noe hun alltid gjorde når de andre hønene kritiserte oppførselen hans. Han kunne være temmelig bråkete og krevende innimellom.

Hønene ble stille, ble sittende i egne tanker mens de stirret utover den fine utsikten. Begge tok en slurk av kaffen sin. Takknemlige for at de denne påsken hadde en varm og god hytte de kunne vagle seg opp i. Fjorårets påske i forteltet på campingvogna hadde vært iskald og Skauthøna hadde forfrosset ei tå som nok aldri ville bli helt bra igjen. Det var ikke bare matmor og familien som satte pris på at hytta var blitt beboelig nå.

«Nei, skal vi gå inn igjen og prøve å få kyllingene opp av sengene?» Skauthøna reiste seg og strakk seg litt i sola. «Hvis ikke de står opp nå, truer jeg med å ta tempen i rompa på dem, da tenker jeg de spretter opp.» Høna lo. Ullhøna nikket smilende, løftet opp Ullungen som hadde våknet og sammen trippet de inn i hytta.

Unghanen PønkeRonny gliste for seg selv. Han sto og lot sola varme kroppen noen meter bortenfor der hønene hadde sittet. Han hadde overhørt hele praten. De dumme hønene, de skulle bare visst hva kyllingene deres hadde vært ute på i natt. PønkeRonny hadde etter litt overtalelser og med lovnad om masse godterier i et pappegg, klart å få med seg flere av kyllingene på vift i natt etter at de voksne hønsa hadde sovnet. Han hadde oppdaget katteluka for noen dager siden og funnet ut at den var helt glimrende til å komme seg ut av hytta på egen hånd.

Kyllingene stikker av gjennom katteluken. Husets hund ser det, men sladrer ikke.

Kyllingene hadde balansert på plankestabler, spionert på den grå katten som jaktet mus og hatt vil fest under campingvogna der eldste dattera til matmor sov. Kyllingene hadde spist seg stapp mette på godterier og PønkeRonny hadde drukket en hel boks med øl som matfar hadde glemt ute. Han hadde ikke latt kyllingene få smake, han var da tross alt ansvarlig. Bare BroilerBarnet, han hadde fått en liten slurk. De hadde ikke dratt hjem før langt på natt, da gynget hele campingvogna over hodet på dem. Antageligvis bråkte de så fælt at eldste dattera snurret i senga og fikk ikke sove pga. alt bråket. PønkeRonny sukket fornøyd, riktignok hadde han litt vondt i hodet av alt det ølet, men alt i alt hadde opplevelsen vært super. Synd det ikke var noen ungtupper på hans alder i denne flokken her, hadde jo vært kult å finne på noe sammen med ei heit berte også.

2019

2019 – 4

Publisert den 16/04/2019 av Hønehistorieskribent

Lei ungkarsliv!

Hmmm, dette var neimen ikke lett, hva skulle han skrive egentlig? Hane 2014, som gikk under tilnavnet Kulrund, kikket på tastaturet, grublet og tenkte. Han hadde tenkt mye i pappesken i vinter, var blitt liggende under noen påskeegg og hadde ikke hatt så god kontakt med de andre hønsene. Hadde nesten følt seg litt ensom og hadde etter noen måneder bestemt seg for at nå var det slutt på ungkarslivet for ham. Neste pappeskevinter skulle han jammen ha seg ei høne, kanskje det ble egg også..

Hane 2014 tenkte så det knakte under kammen –Hva med: Fargerik hane søker høne for egglegging. Nei, det ble kanskje litt vel direkte… Vakker hane søker høne for kos i pappesken, nei det var vel kanskje også litt drøyt. Tøff hane med ledig rede søker høne for hekking, huff nei, det ble også teit. Huffa meg så ugreit dette var da. Hane 2014 funderte en stund til før han fant ut at han måtte spørre en av kompisene om hjelp. Problemet var bare, hvem skulle han spørre? Dette var jo litt personlig og utleverende, det var nok ikke alle kompisene som ville være like respektfulle hvis han fortalte dette. Etter en nøye vurdering bestemte han seg for å spørre Hane 2008, han kunne kanskje virke litt bråkete og voldsom, men han var en god venn som hadde vært støttende før også.

«Klart jeg kan hjelpe deg med å lage en profil på vagleplassen.no» sa Hane 2008 med et bredt glis. «Har du noen fine bilder av deg vi kan bruke?» «Hmm, bilder?» svarte Hane 2014 – må jeg ha det? «Javisst» -gol vennen, «du må ha et bilde av deg selv på topptur, et med bar overkropp, et av deg på et treningssenter og så selvfølgelig et bilde av deg med en drink i hånda. Det er for å vise at du er sosial, da skjønner du.» «Huff, det der hørtes voldsomt ut» sukket Hane 2014 «Er det virkelig nødvendig med alle de bildene? Denne kroppen har jo aldri vært innom et treningssenter og sa du topptur? – det er da fryktelig slitsomt, er det ikke?» Hane 2014 lo av den skeptiske kompisen. «Herlighet, skjønner du ingenting du da, vi kjører jo bare til en topp og tar et bilde av deg, etterpå stikker vi innom et treningssenter og tar et kjapt bilde før noen rekker å si noe.» «Å, nååå» hanen sukket lettet. «Greit, det kan vi gjøre senere i dag, men det dere bar overkropp-bilde kan du bare glemme. Min overkropp gjør seg best med fjær.»

Dra inn magen – ropte Hane 2008. – Dette blir et supert topptur bilde.

«Ok» – svarte Hane 2008 fornøyd – «så må vi forfatte teksten på profilen din.» De dere greiene du har skrevet der må du ikke finne på å bruke. Ord som hekking, rede og egg må du overhode ikke nevne. Moderne høner er ikke interessert i egglegging, det er gammeldags. Nei, nå skal du høre hva du skal skrive:»
Høy, pen, slank og sporty hane søker tuppe for trivelig samvær og spennende turer i inn- og utland. Du må like penger, fart og spenning. Jeg søker ei høne som er kul og passe gæærn. Er du den rette kan vi få mye moro sammen. Kykeliky for deg og meg.

«Hva synes du? Er ikke den teksten flott?» Hane 2008 leste over teksten en gang til, mer enn fornøyd med verket sitt. «Hvis ikke Chiksa får dirring i egglederne av dette så vet ikke jeg.»

Hane 2014 er på treningssenter for første gang – utrolig slitsomt…

Kulrund tittet nedover kroppen sin, – høy, pen, slank og sporty? tenkte han – det var vel kanskje å ta i litt… Han kjente at han begynte å angre på hele greia, det hadde virket som en god ide, men nå visste han ikke helt. «Jo, helt supert» – svarte han vennen. «Jeg skal bare finpusse litt på det så legger jeg det ut senere i dag når bildene er tatt.» «Takk for hjelpen»

Bilde tatt for å vise av Kulrund også er sosial.

«Ingen årsak» gol Hane 2008 stolt og blunket – «bare si ifra hvis du trenger hjelp til noe annet.»

2019

2019 – 3

Publisert den 15/04/201915/04/2019 av Hønehistorieskribent

Posthøna får terapi!

Hrm, hrm, kremt, kremt, Dr. Stein harket og kremtet og kikket på den nye pasienten som hadde tatt plass på sofaputa foran ham. Velkommen til meg – Dr. Stein nikket vennlig og kikket over brilleglassene og bort på høna som lå foran ham. «Å, hva kan jeg så hjelpe deg med?» Dr. Stein tenkte at det var jo ei snerten høne dette her, men han leste i øynene hennes at hun nok ikke hadde det så greit, dette ble nok et interessant tilfelle. Det var helt stille i rommet en stund, man hørte bare Posthøna puste tungt samtidig som hun flyttet seg urolig på puta.

«Jo, altså, det hele begynte den dagen jeg ble pakket inn i gråpapir og ble sendt med posten. Før det var livet mitt helt greit, jeg hadde til og med nettopp lagt mine første egg.» Ordet egg, fikk tydeligvis høna til å bli urolig, hun reiset seg opp, virret med hodet, telte eggene sine før hun, tydeligvis beroliget, la seg rolig ned igjen. «Inni i postpakken så jeg ingenting, jeg ble kastet hit og dit og det var med nød og neppe at eggene mine ikke knuste. Noen dager ble jeg til og med liggende på hodet.» Posthøna stirret stivt fremfor seg mens hun fortalte, innimellom grøsset hun. Dr. Stein så ettertenksomt på henne, hvis denne historien var sann var den jo ganske utrolig. Han kremtet igjen og spurte «Vet du noe om hvorfor du ble pakket inn og sendt med posten?» Høna ristet langsomt på hodet «Jeg vet ikke annet enn at den dagen jeg endelig ble sluppet fri så var det matmor som pakket meg opp. Hun var veldig overrasket over å se meg og mumlet noe om at det ikke var noen avsender. Jeg var visst blitt sendt henne fra en hemmelig beundrer, hun sa noe om et brev og at avsender satte pris på historiene hennes, men det der skjønte jeg ikke så mye av. Matmor ble tydeligvis glad i hvert fall og jeg ble plassert på spisestuebordet.» Posthøna ble tørr i munnen av all denne fortellinga og drakk litt av vannglasset som sto foran henne. Dr. Stein nikket oppmuntrende til henne, han bøyde seg litt fremover og sa «Neimen, så spennende da, tenk at du ble valgt ut for å glede matmor, det skal du ta som et kompliment.»

Doktor Stein tenker at dette var fæle greier.

Høna nikket til den kommentaren før hun tørket seg om munnen og fortsatte «Jeg sto på bordet i flere uker, av og til ble jeg plassert i vinduskarmen, det var helst hvis det kom middagsgjester. Jeg trivdes, passet eggene mine og ting begynte å normalisere seg, men så plutselig en dag skjedde det. Matmor virket stresset og kom bærende på en hel haug med røde ting. Hun hang opp røde gardiner og plutselig grep hun tak i meg og stappet meg langt inni et skap. Der var det bekmørkt, jeg ble slengt sammen med noen vaser og noen lysestaker og over hodet mitt ble det lagt en løper. Jeg kunne nesten ikke puste og hele meg sto helt på skrå» Høna så helt vettaskremt ut mens hun fortalte, tårene rant og det gikk små rykninger igjennom kroppen hennes. «Eggene mine hadde jeg null kontroll over.» Dr. Stein rakte frem en bunke med servietter, det var lenge siden han hadde sett så mange tårer. «Jeg aner ikke hvor lenge jeg var inni det skapet, jeg klarte ikke se forskjell på dag og natt. For noen dager siden ble jeg hentet ut og stappet i en veske sammen med alskens greier og nå er jeg altså her. Jeg føler meg dårlig, får ikke sove, begynner bare plutselig å gråte og sliter med masse kroppsuro.» Posthøna telte eggene sine enda en gang, tørket noen tårer og så bedende på Dr. Stein. «Hva tror du det er som feiler meg? Eggene mine skal klekkes ut hvert øyeblikk og jeg trenger å roe meg ned.»
Dr. Stein var stille lenge, mange tanker raste rundt i hodet hans. – Stakkars høne, for en skjebne, dette var vel et klassisk eksempel på Skapofobi kombinert med den mer sjeldne lidelsen Hønsepost syndrom. Begge lidelsene var regnet som alvorlige og ikke enkle og kurere. I tillegg led hun tydeligvis av Dødtegg-fornektelse, det var jo åpenbart at de eggene aldri kom til å bli klekket. Ja, ja han fikk ta en ting av gangen skulle han klare å hjelpe denne høna her.

Dr. Stein kremtet, pusset brillene og så vennlig på Posthøna. «Du har blitt utsatt for stort stress og skremmende opplevelser det siste året, det er ikke noe rart du ikke føler deg bra. Nå skal du ta det helt med ro noen dager, spise god mat og nyte solen. Gå gjerne en liten tur hver dag. Her får du noen små piller, spis en grønn slik til frokost og en oransje til kvelds, hver dag. Kom tilbake til meg om fem dager, da skal du få teste ut en ny terapiform med lys.» Posthøna så lettet på ham, tok i mot pillene og lovet å gjøre som han sa. Dr. Stein kikket etter henne da hun gikk, han hadde ikke sagt noe om at lysterapien skulle foregå oppi en pappeske. Det fikk de ta neste gang, påsken gikk så fort og han var usikker på om han ville klare å kurere henne for disse lidelsene før de alle skulle stables ned i pappesken igjen…

2019

2019 – 2

Publisert den 14/04/2019 av Hønehistorieskribent

Årets høne 2019 – PrikkRosa møter flokken

Å, du godeste, dette blir litt mye oppmerksomhet, selv for meg – tenkte PrikkRosa. Hun sto på spisestuebordet i hytta mens matmor pakket opp alle hønene fra pappesken. En for en ble de plassert opp på bordet, alt mens matmor småsnakket litt med seg selv. Hilste på hønene sine og sjekket at alt var i orden med dem. PrikkHøna hadde stått på bordet her en ukes tid hun nå. Hun hadde hatt god tid til å bli kjent med det rommet her i hvert fall. Det hadde vært ei tøff uke for henne, hun hadde savnet venninnene sine, stamkaféen i gågata og fremfor alt sin daglige dose av kaffelatte.

Alt skjedde så fort forrige lørdag, i det ene øyeblikket hadde hun stått i hyggelig samtale med venninnen GulOrange, i det neste ble hun løftet opp av en bestemt hånd. «Dette er årets høne» hadde damen smilende sagt og triumferende løftet henne opp over hodet. De fire voksne barna til damen hadde flokken seg rundt henne og alle hadde bifalt morens valg. «Ja, mamma» hadde den ene sønnen svart, «hun er helt perfekt, bare se på de smågale øynene hennes.» PrikkRosa kjente hun kom til å være fornærmet resten av sitt liv på grunn av den bemerkningen der. Hmf, gale øyne liksom, det var da ikke noe galt med øynene hennes. Hun rakk ikke å si farvel til de andre hønene engang, plutselig var det mye styr, damen ville ta bildet av barna sine mens de holdt årets høne, som tydeligvis var henne. Så ble hun satt på disken og fikk et silkepapir rundt kroppen før hun ble puttet i en papirpose. Ekspeditrisen på Husfliden virket som hun bare var glad for å bli kvitt henne.

Etter å ha blitt ristet rundt i den posen en stund ble hun plassert på denne gule duken. Dagen etter forsvant damen og de fire voksne barna. Dette skjedde for en uke siden og hun hadde, i løpet av denne uken, fått erfart at hun var skikkelig mørkredd og at hun virkelig ikke likte å være alene på landet. Det var store vinduer i dette rommet og alt hun så var høye furuer, snø iblandet noe mørke flekker og et stort islagt vann. Tydeligvis ikke akkurat verdens navle… I går kveld kom plutselig denne damen tilbake, hun kalte seg for øvrig matmor, hun hadde med seg mann og to yngre barn, to hunder og to fæle katter. Rett foran nesa hennes ble det plassert et matfat med kattemat hvor den ene katten spiste, nesten hele tiden. Kattematen luktet grusomt og i natt hadde hun kjent kvalmen komme i bølger samtidig som hun var stiv av skrekk hver gang katten spiste rett foran henne.

Men nå skjedde det endelig noe positivt, nå var snart bordet stappfullt av rare høner. Herlighet for en brokete gjeng – tenkte PrikkRosa, hun trodde aldri hun hadde sett så mange rare høner. Alle stillet seg opp og stirret nysgjerrig på henne etter hvert som de kom opp på bordet. Hun hørte de kaklet og mumlet seg i mellom. «Ååå, så deilig og endelig komme ut av pappesken. Juhu, endelig er det påske. Er det årets høne mon tro?» De flakset med vingene, strakk seg og kikket bort på PrikkRosa. Hun skjønte nå at årets høne, det var henne, kjente at hun var litt stolt også, det hørtes litt flott ut å være Årets høne. PrikkRosa kikket utover havet av høner og haner, hun ville sikkert finne seg en venninne her, hun så heldigvis også noen skikkelig barske haner på bordet, dette lovet godt. Allikevel kjente hun også en uro inni seg, som var ny. Hun som alltid hadde vært så opptatt av utseendet sitt, som hadde følt seg så trygg i kretsen med venninner. Hun hadde aldri tenkt over øynene sine før, men etter den sjikanøse kommentaren til matmors sønn så følte hun seg usikker og et veldig behov for å se seg i et speil kom over henne. Gale øyne, hvordan så det ut liksom?

2019

2019 – 1

Publisert den 24/03/201901/04/2019 av Hønehistorieskribent

Frustrasjon i skapet

«Hadde jeg hatt fingre skulle jeg stappet dem langt inn i ørene» – mumlet Lille Mugge for seg selv. Hun tenkte med vemod tilbake til den tiden da det bare var hun og Muggehøna som sto her i kjøkkenskapet. Så mange hyggelige og gode samtaler de hadde hatt. Denne utsikten de hadde fra øverste hylle i kjøkkenskapet gav dem godt utsyn over hele kjøkkenet. Muggene kunne følge med og fikk med seg alt som skjedde på kjøkkenet. De kunne til og med se ut kjøkkenvinduet og rett bort på fuglebrettet hvor den ene av husets katter stadig tilbragte dagene sine. Dum som den var, trodde den vel at en fugl skulle fly rett inn i kjeften på den. Ja, muggehønene hadde hatt nok å prate om.

Lille Mugge kjente hele kroppen var i opprør over denne frustrasjonen hun følte. Etter at denne skravlebøtta av en mugge var kommet inn i skapet var det ikke mulig å få hverken ro eller en trivelig samtale lenger. Matmor og yngste dattera hadde vært på loppemarked i fjor høst og ulykkeligvis hadde matmor funnet denne muggeskapningen blant alskens tikroners varer. Den var skitten og fæl og matmor hadde vasket den ganske lenge for å få den ren, alt mens hun nynnet fornøyd over loppefunnet sitt. Begeistret ble den nye mugga plassert sammen med Muggehøna og Lille Mugge. «Sånn, Hanemugge, her kan du få stå og kose deg sammen med de to andre muggehønene mine» hadde matmor fornøyd sagt og lukket igjen skapet.

Hun skulle bare visst – tenkte Lille Mugge, hvor mye kos DET ble… Joda Muggehøna storkoste seg og skravlet døgnet rundt med Hanemugga, men Lille Mugge ble helt oversett. Lille Mugge merket at Hanemugga stadig gløttet ned på henne med et triumferende glimt i øyet. Lille Mugge hadde en dårlig følelse i den lille muggemagen sin, den hanen var ikke til å stole på. Ikke nok med at de gikk henne på nervene med den stadige kaklinga si, men hun følte sterkt at den Hanemugga også ønsket henne vondt. Hadde det ikke vært for at Lille Mugge fra tid til annen, ble brukt som fløtemugge når matmor hadde gjester, trodde hun ikke at hun hadde holdt ut dette livet stort lenger. Det var mer enn en gang at hun hadde vurdert å hoppe ut når skapet var blitt åpnet, men så hadde hun nølt litt, redd for konsekvensene og så var skapdøren kjapt blitt lukket igjen før hun rakk å agere.

I går hadde hun imidlertid endelig sett lys i tunnelen, familien hadde middagsgjester og Lille Mugge ble tatt frem til kaffen. Heldigvis var det mange i denne familien som brukte fløte i kaffen og matmor syntes Lille Mugge var perfekt til fløtemugge. Gjestene hadde spurt om matmor skulle ha med seg noen høner på hytta i påsken og da hadde matmor svart at hele hurven skulle være med, til og med muggehønene. Lille Mugge ble utrolig glad da hun hørte dette, hun jublet inni seg, på hytta ville hun sikkert bli plassert sammen med noen av de andre hønene og kanskje hun til og med ble glemt igjen. Hun kunne jo prøve å gjemme seg litt. Uansett så skulle hun i hvert fall få treffe de andre hønene og dermed få noen andre og prate med. Nyheter fra hønsenes vinteropplevelser i pappesken så hun også frem til.

Tenk, snart er det påske, Lille Mugge var så oppløftet over nyhetene at hun til og med nynnet mens hun sto oppned i oppvaskmaskinen og fikk spylt magen full av såpe og varmt vann. Baksiden med å bli brukt var jo denne evinnelige vaskinga. Lille Mugge ble satt inn i skapet igjen, tørr, ren og pen, hun gløttet opp på de to andre muggehønene og på de treige, stumme muggene som sto bak. Tre uker til skulle hun nok holde ut.

Informasjon

Hønegalskap – slik startet det.

Publisert den 20/01/201925/03/2019 av Hønehistorieskribent

Påska 2000 startet vi en ny tradisjon i familien, vi hadde kommet oss igjennom en skilsmisse og trengte litt nye tradisjoner. Vi (jeg og fire unger) bestemte oss for å kjøpe en ny pyntehøne hvert år før påske. Denne skulle være årets «årgangshøne» og skulle få hedersplassen i stua. Flere representanter fra familien er gjerne med på årets hønevalg.

Siden den gang er det blitt mange nye høner og i 2012 begynte jeg for moro skyld å legge ut et bilde av en av hønene mine på facebook sammen med en liten hønetekst og siden har dette utviklet seg voldsomt. Nå skriver jeg en hønehistorie hver dag i påsken. I min hønetidsregning blir det 9 historier. Hønene mine lever sitt eget liv og det er ikke alltid jeg har kontroll over hva de driver med 😉 Håper du vil kose deg med «hønegalskapen» min.

2018

2018 – 9

Publisert den 02/04/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Kalde føtter

«Ja, ja» sukket Hane 2003, kjent i hønseflokken som Dikterhanen. Han stirret ut over snøhavet som lå under ham. Dette måtte da være den kaldeste og mest snørike påsken i hans minne. Hanen hadde trippet en liten tur ut på verandaen for å strekke beina etter den lange bilturen hjem fra påskeutfarten. Han hadde hørt matmor hadde kommentert på vei hjem i bilen at hun håpet det var forsvunnet en del snø i hagen, mens hun hadde vært borte. Hun ble litt skuffet, det var ikke store forskjellen fra de dro. Våren lot vente på seg i år.

Dikterhanen tenkte på påsken som snart var forbi. Aldri hadde hønseflokken frosset så mye som denne påsken. Joda, de hadde fått fine vagler i forteltet av husfar, men om natta hadde det vært iskald å sitte der. Når sjølfolket gikk å la seg hadde de skrudd av gassovnen og bare latt en liten fisleovn stå på. Selv var han dømt til å stå på en betongblokk i hele sitt liv og alle som har prøvd å stå barbeint på kald betong vet hvor kaldt det er. Vel, vel han hadde overlevd kulda og det hadde de andre også. For første gang i historien hadde han hørt hønsene kakle seg i mellom at de gledet seg til påska var over slik at de kunne komme tilbake til pappesken sin. Den var faktisk forbausende varm og koselig når de lå sånn tett sammen og gledet seg til neste års oppstandelse.

Dikterhanen hadde også trippet litt bortover verandaen før han klatret opp på gelenderet. Da fikk han se et stort vakkert tre som sto frosset fast i snø og is. Undrende kikket han på treet mens han grublet på hvorfor det sto der. Så skjønte han det plutselig, han sto og så på et juletre. Han ble rent andektig, han hadde hørt om disse juletrærne, men aldri sett et. Jula var liksom ikke for påskehøner. Han ble glad og takknemlig, så flott at han fikk se dette. Denne opplevelsen skulle han spare og fortelle til de andre hønsene en dag i pappesken når de syntes dagene ble lange og de ventet på vår. Året 2018 ble dessverre det året de ikke fikk oppleve våren, trist, men sant.

Dikterhanen sto lenge og kikket utover hagen, helt til føttene hans på nytt var så kalde at de nesten frøys fast til betongen. Tilslutt kremtet han et par ganger før han deklamerte årets dikt:

Når du har frosne hønseføtter,
og matmor bærer vannbøtter,
og kulda kryper inn i neglerøtter,
mens de andre hønsene er skravlebøtter.
Så står noen som stive saltstøtter,
mens dessverre andre må velge gravstøtter,
ei høne har ømme tannrøtter,
men en tredje kun ønsker seg ryggstøtter.
Ingen høner har svømmeføtter,
noen er skikkelige fyllebøtter,
og ei jeg kjenner er en vanskjøtter,
selv vil jeg bare ha verseføtter.
Matmor spiser paranøtter,
mens hun grubler over påskenøtter,
hun liker ikke vaskebøtter,
morsommere med slektsrøtter.
Nå ligner dette snart på vrøvlebøtter,
tvilsomt om det får kulturstøtter,
tid for frosne haneføtter
å tusle hjem til pappesken sin.