Vondt i kammen!
«Har du hørt noe mer?» Spaniahanen 2015 og danskehanen Jeppe sto på kjøkkenøya i hytta og snakket sammen. Jeppe ristet på hodet «Nei, har ikke hørt noe nytt.» «Stakkars gutt, det er nok ikke enkelt for ham dette, så forfengelig og til tider hysterisk som han er, så er han nok vettaskremt både med tanke på om det er noe alvorlig og på om de må fjerne noe.»
Spaniahanen hadde fulgt Madeirahanen til undersøkelse i starten av påsken. Da hadde han ikke orket å høre på maset til kompisen lenger. I ukesvis hadde han sutret og klaget over en ørliten klump han kjente i kammen på høyre side bak. Spaniahanen hadde trøstet og beroliget, prøvd å si til Madeirahanen at det sikkert bare var noe han innbilte seg. Slik som vennen stadig satt og søkte opp sykdommer på nettet så var det rett som det var at han fikk høre om en eller annen sykdom som Madeirahanen var sikker på at han hadde. Tidligere i vinter var Madeirahanens største frykt at han plutselig skulle våkne en dag å være omvandlet til en albino hane. Spaniahanen måtte le da han hørte det og forklare at det var noe man ble født til, så med mindre han datt oppi et fat med klorin så kom han nok til å få beholde fargene sine. Madeirahanen hadde vært beroliget noen dager da, men så var dette med denne kammen kommet opp. Stor hadde Spaniahanens forbauselse vært da vennen kom ut fra undersøkelsen, blek i ansiktet og med hengende kam. Legen hadde faktisk funnet en liten uregelmessighet i kammen og Madeirahanen hadde fått henvisning til kammografi. I dag hadde hanen hatt time hos legen igjen for å få svar på resultatet av kammografien.
«Hysj, jeg synes jeg hørte det gikk i døra» Jeppe kaklet ivrig. Begge snudde seg spent og kikket ut mot gangen bak kjøleskapet. Og joda, ganske riktig der kom Madeirahanen trippende. «Hola, gutter, her kommer jeg, ikke se på meg, jeg ser helt grusom ut.» Hanen snudde venstre siden til mens han klatret opp til de to andre. «Hvordan gikk det?» – spurte Spaniahanen spent. «Vel» – hanen nølte litt før han svarte. «Heldigvis var det bare en liten fettklump» Madeirahanen grøsset da han sa det, ordet fett var tydeligvis nok til at han følte ubehag så opptatt som han var av linjene sine. «Legen sa at sannsynligheten for at klumpen var ufarlig var veldig stor, men han tok allikevel en prøve av den, en biopsi.» Madeirahanen brisket seg litt over å kunne bruke et slikt flott ord. «Jammen så flott, kompis» Spaniahanen gav vennen en god klem – «da kan vi endelig senke skuldrene og nyte påsken. Jeg og Jeppe har stått her litt og kikket på hønene i flokken mens vi ventet på deg. Bortpå spisestuebordet står den nye årgangshøna PrikkRosa og et par andre. Skal vi stikke bort å slå av en prat med dem?» Spaniahanen var ivrig nå, lei av bekymringer og sykdomsgnål, nå ville han leve litt. «Er du gal?» Madeirahanen så fortørnet på vennen –«her står jeg med verdens største bandasje på kammen, utslitt av alt jeg har opplevd og så vil du ut å sjekke damer?» Spaniahanen kikket bort på Jeppe som himlet med øynene, Madeirahanen fornektet seg ikke, alltid drama for den minste ting, mindre plasterlapp skulle du vel lete lenge etter.
Mine hønehistorier 