dikterhanen – Mine hønehistorier

2021

2021 – 9

Publisert den 05/04/2021 av Hønehistorieskribent

Påskeslutt eller kanskje ikke..

Dikterhanen prøver å få hønseflokkens oppmerksomhet

«Kykkeliky, kan alle høre meg?» Dikterhanen hadde flyttet seg opp på spisestuebordet, han gol og prøvde å få hønseflokkens opmerksomhet. Ikke bare enkelt.. Som vanlig når hytta var tom for folk så skvaldret og kaklet hønseflokken noe alldeles forferdelig. «Kom igjen Bantam, hjelp meg å gal» – Dikterhanen hadde snudd seg mot kjæresten, den mørke slanke svensken som sto rett bak ham. Sammen gol de på nytt og nå fikk de endelig hønseflokkens oppmerksomhet. «Kan alle høre meg nå?» – Dikterhanen stilte spørsmålet på nytt. Noen av hønsene flakset opp på bordet andre valgte å bli der de var. «Jada, vi hører deg godt» – gol det fra badet, der Gårdshanen og Høne 2011 holdt til.

Den svarte hanen Bantam måtte hjelpe til å gale

«Fine greier» – kaklet Dikterhanen fornøyd. «Kan du Svenskehøne 2006 stikke ut og si ifra til Hane 2009 og Høne 2013 at vi skal ha et lite oppsummeringsmøte her?» «Jepp, jepp» – svarte Svenskehøna og løp ut gjennom katteluken for å hente de to hønsene. Rett etterpå sto de klar på stuegulvet.

Svenskehøna 2006 løp ut katteluken for å hente de to som sto ute

«Kjære hønseflokk» – Dikterhanen snakket høyt og tydelig siden flokken var så spredt. «Så var vi igjen kommet til påskens siste dag. Jeg håper dere alle har kost dere denne påsken. Det har ihvertfall jeg. Bantam og jeg var heldige å få stå sammen i år og i tillegg ble vi plassert i et vindu med mye sol. Der har vi nytt påskedagene, sola og i tillegg har vi kunne følge med på hyttefolkets aktiviteter utenfor. Tror de også har kost seg.»

«I år er vi alle ekstra heldige» – fortsatte hanen. En forventningsfull lavmeldt kakling spredde seg i rommet. «Hyttefolket har faktisk reist hjem uten å pakke oss ned. Jeg hørte matmor mumle at hun gadd ikke pakke ned hønene nå, det kunne hun gjøre neste helg. Fantastisk herlig å tenke på, er det ikke?» Alle klappet, kaklet og var kjempefornøyde. Flere av kyllingene hoppet av glede ved tanken på mere lek og morro. Dikterhanen så strengt på kyllingene, «ser dere tørkestativet som står her?» Kyllingene kikket og nikket. «Der har matmor hengt opp rene håndklær til tørk, det er IKKE lov å klatre der, er det klart.» Alle kyllingene nikket med stor iver, de fleste følte vel at de hadde klatret nok etter dag 7 i påsken. Dikterhanen fortsatte talen sin, » Det står masse kattemat igjen både på kjøkkenbenken og her på bordet, vi har mat nok til hele uka. I tillegg har vissnok matmor glemt å stenge katteluka så vi kan gå ut og inn som vi vil.» Nå jublet hønseflokken av glede, for en fantastisk uke som lå foran dem, dette var ikke hverdagskost for flokken, så mye frihet da gitt.

Hane 2017 rakk opp hånda og ville si noe. «Hark, host, jo altså jeg vet jo at noen av dere har litt sære matvaner,» – han stirret litt anstrengt bort på PrikkRosa, han hadde sett henne spise en feit Flått ifjor. «På teppet i gangen ligger det noen musetarmer som gråkatten la igjen i morges, jeg snublet nesten i dem da jeg ruslet litt rundt der før folk sto opp i dag tidlig. Ville bare si det, litt for å advare dere og i tillfelle noen skulle føle seg fristet.» – Hane 2017 grøsset bare ved tanken.

Hane 2017 snublet nesten i noen musetarmer

«Takk for informasjonen, Hane 2017.» – Dikterhanen ble et øyeblikk en smule kvalm, men han var også klar over at noen av hønsene hadde sansen for innmat. «Vi vet jo alle hva den gråkatten er i stand til, godt den har reist hjem nå.» Hele hønseflokken nikket ivrig. «Da vil jeg få takke for i år med et lite dikt, slik som jeg pleier.» Hanen renset strupen, så fornøyd ut over flokken sin og begynte å deklamere:

Alle hører etter når Dikterhanen taler og leser dikt

Årets påske kom og gikk,
tiden raser bort så kvikk.
Hønseliv i alle kroker,
masse glede og litt floker.
Årlig blir vi fler og fler,
rundt i hytta vi oss sprer.
Tenk i år, seks ekstra dager
denne våren ble mer enn fager.

Alle hønsene klappet, jublet og kaklet, Dikterhanen var populær hos alle. Så løp hønseflokken til alle kanter for å nyte friheten. Fire kyllinger kappløp ut i gangen, de hadde aldri sett musetarmer før, dette var så spennende.

Etterord fra matmor:
Håper du har kost deg med historiene mine også denne påsken. Neste år blir siste år med hønegalskap for min del, da er det 10 år siden hønene mine begynte å leve sine egne liv. Ønsker deg en strålende fin vår.

2019

2019 – 10

Publisert den 22/04/2019 av Hønehistorieskribent

Alt har en ende!

«Ok, Ok gutter, jeg kapitulerer, dere har helt rett.» Den eldste av trillingene trykket seg godt inntil veggen og nikket mens han pustet forsiktig og prøvde og ikke se ned. Han hadde fått sjokk da matmor plasserte brødrene oppå bilderammen her, tidlig i påsken. De to andre hadde jublet over den fine utsikten, dette gav dem mulighet til å følge med på alt hva både folk og dyr holdt på med. Selv hadde han kjent en synkende følelse i magen og hadde nesten ikke pustet på ei uke. Telle og Granske kikket på broren og smilte litt. «Så, endelig innrømmer du at du HAR høydeskrekk?» – Telle lo litt og dunket broren vennskapelig på skulderen. Brille kjente kvalmen bølget i magen på grunn av bevegelsen og sa stille på utpust «Ja, jeg har nok tydeligvis det.» Han tørket forsiktig svetten av pannen og sa – «men nå orker jeg ikke mer, kan vi ikke prøve å tenke ut en måte å komme oss ned på? Det hadde vært så utrolig deilig å få kjenne fast grunn under føttene igjen.» Brille var alltid den som visste best, var klok og forstandig, brødrene hadde alltid sett opp til ham som alltid visste råd. Det at det var han som nå trengte hjelp gjorde ikke godt for selvtilliten, men nå var han desperat. «Hmmm», de to andre tenkte litt før Granske utbrøt – «ja men, herlighet, jeg har jo et langt tau i lomma, hva om vi fester det i skruen som bildet henger i? Da kan vi fire oss ned.» «Strålende ide» – gol Telle, alt mens han småhoppet litt av iver. «Stopp, stopp å hoppe» Brille var blitt om mulig enda blekere og så vantro på broren som ikke var redd i det hele tatt enda hele rammen ristet når han hoppet. «Strålende ide» – hveste han til Granske. «La oss komme i gang, få festet det tauet.» Granske fortet seg å ta frem tauet, stolt som en hane over at han nå var den som kom på en løsning. Tauet ble raskt festet og brødrene begynte på den litt farefulle nedturen. Brille klatret i midten, innimellom stoppet han, lukket øynene og kjente at han nok kom til å dø hvert øyeblikk. Brødrene så dette og med milde, rolige stemmer ba de broren skifte tak, sette en fot lenger ned og langsomt nærmet de seg kjøkkenbenken under seg. Nå var det bare å håpe at ikke kattene så dem i det de gikk inn for landing. Den grå katten, som hadde vært borte noen dager, hadde dukket opp i natt, tynn og støvete, den så skikkelig sulten ut. Heldigvis lå den nå og sov i ene sofaen. Den gamle var de mindre redd for, her om dagen sov hun til og med mens en dum kylling hadde varmet seg litt på magen hennes.

Endelig var de nede. Brille omfavnet brødrene, kysset benken de landet på og var overlykkelig over å kjenne fast grunn under føttene. «Tusen, tusen takk gutter, dette skal jeg aldri glemme. Og dere, dette om min høydeskrekk kan vi vel holde i familien, mellom oss tre mener jeg, de andre hønene trenger ikke vite dette?» «Neida, bruttern, svarte de to andre kjærlig i kor.» Stolte som bare det over den vellykkede redningsaksjonen. «Dette blir mellom oss.»

Dikterhanen sto i kjøkkenhylla og smilte for seg selv. Han hadde sett alt, men hadde ikke noe ønske om å spre denne informasjonen. – Alle vi høns har våre svake og sterke sider, tenkte han. Det er det som gjør unike. Selv hadde han hatt en utrolig trivelig påske sammen med Lille Mugge, hun hadde stått sammen med ham hele uka og de hadde pratet om mye interessant. Virkelig en klok liten mugge det der. Hun var også den eneste som skulle få bli med hjem igjen, hadde han skjønt. De andre hønsene ville nok bli pakket ned i pappesken i dag og plassert oppe i den nye alkoveboden som snekkeren i huset hadde gjort ferdig i løpet av påsken. Dikterhanen håpet han ble plassert sammen med kjæresten, hanen Bantam, i pappesken. Denne påsken hadde de blitt plassert på hver sin kant i rommet, de hadde mye de kunne snakke om nå, men først var det tid for et lite dikt.

Tusen takk for liv og røre,
alt som vi fikk se og gjøre.
Høns på alle flater,
høns som står og prater.
Tullehøns og reddharer,
herlighet hva disse klarer.
Påsken er en super tid,
matmor ønsker ingen splid.
Familietid og påskekos,
terrasse og en liten harelos.
Mye som har gledet både hodet og hjerte,
da katten kom hjem forsvant også all smerte.
Så er det tid for å pakkes ned,
nå trenger både høner og matmor fred.

Fra matmor: Så var påsken over for i år, håper du har kost deg med mine ni påskehistorier. Ønsker deg en flott år 🙂 Håper jeg har deg her som leser også neste år. Takk for følge ❤

2018

2018 – 9

Publisert den 02/04/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Kalde føtter

«Ja, ja» sukket Hane 2003, kjent i hønseflokken som Dikterhanen. Han stirret ut over snøhavet som lå under ham. Dette måtte da være den kaldeste og mest snørike påsken i hans minne. Hanen hadde trippet en liten tur ut på verandaen for å strekke beina etter den lange bilturen hjem fra påskeutfarten. Han hadde hørt matmor hadde kommentert på vei hjem i bilen at hun håpet det var forsvunnet en del snø i hagen, mens hun hadde vært borte. Hun ble litt skuffet, det var ikke store forskjellen fra de dro. Våren lot vente på seg i år.

Dikterhanen tenkte på påsken som snart var forbi. Aldri hadde hønseflokken frosset så mye som denne påsken. Joda, de hadde fått fine vagler i forteltet av husfar, men om natta hadde det vært iskald å sitte der. Når sjølfolket gikk å la seg hadde de skrudd av gassovnen og bare latt en liten fisleovn stå på. Selv var han dømt til å stå på en betongblokk i hele sitt liv og alle som har prøvd å stå barbeint på kald betong vet hvor kaldt det er. Vel, vel han hadde overlevd kulda og det hadde de andre også. For første gang i historien hadde han hørt hønsene kakle seg i mellom at de gledet seg til påska var over slik at de kunne komme tilbake til pappesken sin. Den var faktisk forbausende varm og koselig når de lå sånn tett sammen og gledet seg til neste års oppstandelse.

Dikterhanen hadde også trippet litt bortover verandaen før han klatret opp på gelenderet. Da fikk han se et stort vakkert tre som sto frosset fast i snø og is. Undrende kikket han på treet mens han grublet på hvorfor det sto der. Så skjønte han det plutselig, han sto og så på et juletre. Han ble rent andektig, han hadde hørt om disse juletrærne, men aldri sett et. Jula var liksom ikke for påskehøner. Han ble glad og takknemlig, så flott at han fikk se dette. Denne opplevelsen skulle han spare og fortelle til de andre hønsene en dag i pappesken når de syntes dagene ble lange og de ventet på vår. Året 2018 ble dessverre det året de ikke fikk oppleve våren, trist, men sant.

Dikterhanen sto lenge og kikket utover hagen, helt til føttene hans på nytt var så kalde at de nesten frøys fast til betongen. Tilslutt kremtet han et par ganger før han deklamerte årets dikt:

Når du har frosne hønseføtter,
og matmor bærer vannbøtter,
og kulda kryper inn i neglerøtter,
mens de andre hønsene er skravlebøtter.
Så står noen som stive saltstøtter,
mens dessverre andre må velge gravstøtter,
ei høne har ømme tannrøtter,
men en tredje kun ønsker seg ryggstøtter.
Ingen høner har svømmeføtter,
noen er skikkelige fyllebøtter,
og ei jeg kjenner er en vanskjøtter,
selv vil jeg bare ha verseføtter.
Matmor spiser paranøtter,
mens hun grubler over påskenøtter,
hun liker ikke vaskebøtter,
morsommere med slektsrøtter.
Nå ligner dette snart på vrøvlebøtter,
tvilsomt om det får kulturstøtter,
tid for frosne haneføtter
å tusle hjem til pappesken sin.

2017

2017 – 5

Publisert den 13/04/201701/04/2019 av Hønehistorieskribent

Kulturell vandring på Håøya

«Foran oss ser dere messa, her fikk arbeiderne servert måltidene sine mellom arbeidsøktene med dynamittproduksjonen.» Hane 2003, også kalt Dikterhanen, la ut om øya og bygningens historie. Hane 2012 hørte etter med et halvt øre mens han smugtittet på årets nyankommer, Høne 2017. Hun sto rett ved siden av ham med øynene rettet mot Dikterhanen, hørte nysgjerrig på det han hadde å fortelle. Hane 2012 kjente at hjertet banket litt fortere, – hun var så vakker, for noen former og den søte lille stjerten hennes var bare så lekker at det var vanskelig å holde øynene borte. Hvis han bare ikke hadde vært så sjenert, han ville så gjerne bli nærmere kjent med henne. I går, da Dikterhanen hadde slått opp plakaten sin i gangen på hytta, hadde alle hønsene stimlet sammen rundt plakaten, Svenskehøna 2006 hadde lest høyt for alle. Du inviteres til Kulturell vandring på Håøya Skjærtorsdag, lær om øyas historie, nyt vårens blomster og lytt til lyriske perler underveis. Det vil bli muligheter til å få seg litt lunsj under turen, sjeldne spesialiteter, kun å få på øya. Alle hadde skvatret og kaklet over tilbudet til Dikterhanen, men de fleste var ved nærmere ettertanke ikke så veldig interessert allikevel. Hane 2012 tenkte at han skulle i hvert fall ikke bli med på dette. Kultur var ikke noe for han, eller nærmere bestemt de såkalte lyriske perlene til Dikterhanen kunne han spare seg for. Han hadde blitt stablet ganske nær Dikterhanen nedi pappesken dette året, han hadde fortsatt gnagsår i øra etter alle «perlene» den fyren klarte å lire av seg. Men så i morges, da de påmeldte samlet seg i gangen for opprop før avgang, så oppdaget han at Høne 2017 var blant de fremmøtte. Han hadde ikke nølt et sekund, men hadde fortet seg og spurt om ikke han også kunne bli med. Dikterhanen hadde smilt hjertelig og ønsket han velkommen, her var det plass til alle.

«Skal vi gå videre dere?» Dikterhanen snudde seg entusiastisk til gjengen som fulgte ivrig med. «Nå går vi ned til Gamlegården, den er datert til 1700 tallet, der er det så nydelig utsikt og der tenkte jeg å lese et av diktene mine for dere.» Ti påmeldte, det var jo ikke så verst tenkte han mens de trippet nedover mot Gamlegården, litt færre en forventet, men nå var jo ikke denne hønseflokken kjent for sine kulturelle interesser akkurat…

Fortidens ånder spøker her.
Tjenestejenta slet på sine knær,
Husets vegger følger med,
nattestid kan allting skje.
Jentas liv det endte brått,
Inne på det lille kott.
I speilets matte rute,
kan du se hun kveles med en pute.

«Så grusomt» Den lille vindushøna kikket opp mot loftsvinduet, grøsset og flyttet seg litt nærmere vindushanen. Pensjonistparet var alltid med på denne type utflukter, de elsket slike temavandringer. «Så, så hønemor, vindushanen klappet kona litt på vingen, – det er nok bare Dikterhanen som vil gjøre det litt spennende for oss. Det har sikkert ikke skjedd i virkeligheten.» «Vel, vel, hvem vet» Dikterhanen blunket til de to pensjonistene, «det er mange rykter som går her ute.»

«Hvis du er ferdig med å nyte synet av de vakre påskeliljene, Kjøkkenhøne, så vandrer vi videre mot Badstua, bygningen som faktisk var badstua til Quisling og ble fraktet hit ut etter annen verdenskrig.» Kjøkkenhøna tuslet motvillig etter de andre, hun eeelsket synet og lukta av blomster. «Hvem var Quisling?» spurte Svenskehøna 2006 nysgjerrig. «Ååå, han var en landssviker som i 1940 prøvde å gjøre statskupp via radio, en skikkelig dust som nesten ingen i Norge likte. Nå brukes badstua hans som kystledhytte her ute på øya. Hvem som helst kan leie den og nyte noen dager her ute» – svarte Dikterhanen tankefullt. Hanen 2012 skottet bort på Høne 2017, den hytta hadde vært et perfekt lite reir for oss to tenkte han. Høne 2017 kjente at hanen så på henne og rødmet litt under kammen, -lurer på om han kommer til å snakke til meg i løpet av dagen, tenkte hun.

«Nå er vi kommet frem til dagens høydepunkt», ropte Dikterhanen ivrig. «Ser dere den kasselignende boksen der? Den har matfar bygget i samarbeid med fylkesmannen i Frogn, de har et prosjekt gående her ute for å ale opp flere sjeldne Eikebiller. Og de billene dere, er en kulinarisk sjeldenhet av rang. Det er egentlig ikke fangsttid for dem nå i april, men på forespørsel har jeg fått lov til å sette opp noen få billeteiner her. Nå skal jeg hente fangsten så kan dere slappe av litt i mens.» Danskehanen 2015 kjente magen veltet urolig på seg, Eikebiller hørtes ikke veldig godt ut, etter en matforgiftning for noen år siden var Danskehanen blitt vegetarianer. Levende mat var ikke noe for ham. Vindushønsene derimot slikket seg rundt nebbet, fant frem bestikk og servietter fra sekken og var helt klar. Merkelig hvor mye utstyr de hadde klart å stappe i den sekken, tenkte Danskehanen. Solbriller, kamera, sitteputer, bestikk etc.

Kjøkkenhøna sukket salig, for en herlig dag, det var vår, blomstene var så vakre og nå skulle de få deilige biller til lunsj, livet var godt.

Etter lunsjen var det satt av en halvtime i programmet til hvile på vedstabelen i solveggen ved Håøya Naturverksted. Dikterhanen fortalte at om sommeren lagde de nydelig geiteost her inne, eller Chevre som osten også ble kalt. Folk som besøkte øya var mer enn velkomne til å komme og smake og kjøpe ost eller skillingsboller hvis de heller ønsket det.

Hanen 2012 hadde passet på å plassere seg i nærheten av Høne 2017 på vedstabelen, hun kikket på han og blunket. Han ble så ivrig at han nesten datt ned av stabelen. «Hrm, hrm, han harket og småkaklet før han fikk stemmens bruk, fin dag, fin dag, kunne frøken kanskje tenke seg et lite glass med likør nede på bryggekanten med meg i kveld?» Hane 2012 var høyrød i kammen nå, men samtidig lettet over at han endelig hadde turt å spørre. Høne 2017 nesten kurret, skakket på hodet og nikket «klukk, klukk, ja takk det vil jeg gjerne.» Endelig, det var dette hun hadde håpet på hele dagen, hun hadde blitt så skuffet da han ikke var en av de påmeldte til turen, hun brydde seg ikke så veldig om hva denne øya hadde å by på, hadde bare håpet på litt trivelig hanefølge og heldigvis, han kom og slang seg med akkurat da de skulle gå. Hun hadde hatt sommerfugler i magen hele dagen. Hadde nesten ikke klart å spise de nydelig, gode billene.

Dagens siste stopp, Mølla, ligger bak meg her. Også den var en del av sprengstoffproduksjonen i 1916 til 1918. La meg deklamere dagens siste lyriske perle for dere. Hanen 2012 himlet med øynene til Høne 2017, hun kniste og skjønte godt hva han mente. Dikterhanen tok seg selv veldig høytidelig.

Gatas løse fugler ble fanget inn i flokk,
Christiania skulle renses,
for fine damer ble det aldri rent nok.
På øya måtte de slite og jobbe,
livet var hardt, de var lett å mobbe.
Gatas piker lengtet hjem til byen,
Det var bedre å vrikke på rompa ned hele avenyen.

«Jeg skjønte ikke helt det diktet der» hvisket vindushøna til hanen sin. «Fange gatas fugler for så å mobbe dem? Det måtte da være fuglemishandling?» Vindushanen smilte til kona si, tenkte sitt, men svarte «Ja, jenta mi, det var ikke pent gjort, men slik var det i gamle dager vet du.»

2016

2016 – 7

Publisert den 26/03/201601/04/2019 av Hønehistorieskribent

Utlendingene

«Stille alle sammen, la meg få deres oppmerksomhet» den mørke hanen Bantam ropte for å overdøve kaklinga på bordet. «Først må jeg si takk for at dere kunne komme alle sammen på så kort varsel» Flokken på det turkise bordet stoppet skravlinga og snudde seg oppmerksomt mot Bantam. «Jeg håper alle klarte å lure seg unna, uten at de andre hønsene merket at vi gikk opp?»

«Hørte du det, Hane 2003?» Hane 2012 så vettskremt ut, der han hvisket til Dikterhanen, de sto gjemt bak døra inn til barnerommet. «Det var det jeg sa, de utlendingene har noe på gang. Fyttikatta, jeg har aldri likt han dere mørke Bantam hanen, det er ikke normalt å se ut sånn som han gjør og har du kjent hvordan det lukter av han, når han har spist den dere merkelige maten sin?» «Så, så Hane 2012, nå synes jeg du overdriver fælt, Bantam er da veldig hyggelig, han har da aldri gjort en flue fortred, ja da han liker godt litt krydret mat med hvitløk, men det er det da mange av oss som gjør, synes vel kanskje det er litt merkelig å mislike en hane på grunn av farge og hva slags mat han spiser, synes du ikke?» Dikterhanen 2003 prøvde å roe ned kompisen sin som best han kunne. «Klukk, du er alt for naiv, dikterhane, tror så godt om alle, hvorfor tror du kanskje Bantam har samlet alle utlendingene her oppe på rommet til minstemann? Dette er ikke trygt, jeg lover deg nå skjer det snart noe grusomt, de planlegger sikkert å ta over hele styringa her i flokken, å nei, å nei, jeg har alltid vært sikker på at alle disse utenlandske hønsene som matmor har tilført flokken vil finne på noe grusomt. Vi skulle latt dem være igjen på Håøya, da hadde vi vært trygge..»

«Så flott, da er vi enige alle sammen, dette blir knallbra dere, jeg gleder meg. Da er det vel bare å sette i gang, vi lister oss ned og får jobben gjort» Hanen Bantam var kjempefornøyd, til og med den flotte Spanskehanen 2015 og den jålete Madeirahanen 2005 hadde vært enige i forslaget hans.

«Åååå nei, nå må vi stikke, de kommer» Hane 2012 skalv ukontrollert nå og stormet nedover trappa. Dikterhanen fortet seg etter, mens han grublet ettertenksom. Hva i alle dager var det som gikk av Hane 2012? Han hadde virkelig ikke ant at kompisen hadde slike tanker om deler av hønseflokken. Han hadde selv aldri tenkt tanken en gang, at noen av de andre skulle sette i gang noe form for mytteri? For dikterhanen var høns, høns, uansett farge og opprinnelsesland. Selv elsket han det fargerike miljøet som de hadde i flokken. Ikke hadde han hørt et skvatt av hva de snakket om inne på barnerommet heller, Hane 2012 hadde jo skravlet i et sett så det var umulig å få hørt noen ting. Han snudde seg og kikket bak seg, alle utlendingene kom listende ned trappa, ivrige og veldig sammensveiste så det ut til. Kunne Hane 2012 ha rett av like vel? Dikterhanen kjente et lite søkk i magen.

«Spar meg, spar meg» Hane 2012 sto nederst i trappa nå og hylte av redsel. «Jeg gjør hva som helst, bare spar livet mitt, jeg kan bære våpnene deres, fengsle høns, kappe vinger av kyllinger, hva som helst, bare jeg får leve»
Bantam stoppet forbauset opp, hva i alle dager var det den metallhanen sto og bablet om, helt likblek i hønsehodet sitt. «Beklager Bantam, men jeg tror ikke Hane 2012 tålte den pizzabiten han stappet i seg på kjøkkenet i går, han har fått en eller form for hønsegalskap» Dikterhanen prøvde fortvilte og avverge en katastrofe, han likte ikke å lyve, men nå måtte han bare. Bantam og de andre hønene kikket forskrekket og litt engstelig ned på Hane 2012 som bablet usammenhengende på det nederste trinnet.

«Jeg håper ikke det smitter?» Bantam flyttet seg litt unna. «Vi har planlagt en stor hemmelighet i dag, for dere alle, det ville vært så synd om vi får en smittsom sykdom nå.» «Sier du det» svarte Dikterhanen 2003 rolig «Hva er det dere har planlagt for noe spennende da?» «Vel, det er jo en hemmelighet da, smilte Bantam, men vi kan vel fortelle det til Dikterhanen, kan vi ikke?» Han snudde seg spørrende mot de andre som sto bak ham. De nikket entusiastisk, mens de fortsatt kikket litt småengstelige på Hane 2012.
«Jo, altså, vi har hatt et lite møte i andre etasje, vi er jo alle høns som kommer fra fremmede land, men vi har alltid følt oss velkomne og som en del av hønseflokken. Påska i år fikk jo en litt stusselig start og vi tenkte at vi i takknemlighet ville overraske dere alle med en hyggelig påskefest. Så godt som vi alle har det sammen og så velfungerende som vår hønseflokk er, så tenkte jeg at det ville vært en fin måte å avslutte påsken på.»

Klask, der datt Hane 2012 i gulvet, han svimte av…

2015

2015 -9

Publisert den 05/04/201522/01/2019 av Hønehistorieskribent

Hanepoesi

Ja, ja, så sto han her igjen da og ruget på et dikt. Matmor hadde tatt med seg han og den nye vennen hans, Bantam, ut i hagen. Hun hadde satt dem fra seg på et av hagebordene med beskjed om at han nå fikk klekke ut noen velvalgte ord som avslutning på påsken.

Hane 2003 tenkte at han hadde mye å være takknemlig for, blant annet at han hørte til denne fine hønseflokken og at han hadde vært så heldig å få en ny venn i løpet av pappeskevinteren. Flotte, hjertegode mørke Bantam var akkurat det han hadde trengt her i verden for at livet skulle være perfekt. Han hadde forstått at Madeirahanen var blitt ganske såret etter bruddet, men nå så det ut som han hadde fått en ny bestevenn i Nyhanen fra Spania. De to fargerike hanene var stadig på farten rundt i hønseflokken og flørtet med tuppene. Det så ikke ut som han sørget så fælt over bruddet heldigvis og hans dragning mot haner så ut til å være historie. Hane 2003 var veldig fornøyd med å ha hatt hjemmepåske i år, noen av flokken hadde fått bli med på øya i år og Rølpegjengen fikk i tillegg være med til Brøttum på familiebesøk. Synet av Rølpegjengen da de kom hjem sent i går kveld hadde ikke vært vakkert, den ene mere pjuskete enn den andre hadde slept seg over dørstokken og tuslet bort til sin faste plass i vinduskarmen hvor de hadde falt sammen i en diger gul haug. Broiler Bjarne skalv så fælt på vingene at han nesten ikke klarte å klatre opp over sofaen og de utstående øynene hans så ut som de holdt på å ramle ut, Hane 2003 kjente han var alvorlig bekymret for den kyllingen, godt påsken snart var over, nede i pappesken var ikke tilgangen til alkohol så stor…

«Så deilig det var å stå her og nyte solen!» Bantam ropte bort til ham fra ene hagestolen. «Og vet du, vennen min, under de buskene der kan jeg faktisk se noen Hvitveisknopper, så herlig det er med vår.» «Hvordan går det med diktet ditt forresten? Er du snart klar for deklamering?»

Hane 2003 tenkte seg om, han likte ikke så godt å dikte på kommando, men han kjente at noe var på gang nå:

Nok en kaklende påske er over,
snart ligger hele flokken og sover.
Side ved side, over og under,
haner og høner de vagler og blunder.
Men roen varer ikke lenge,
om noen uker vil minnene fenge.
Vi kakler om alt det som skjedde,
og snart begynner noen å vedde.
Hva vil neste påske bringe?
Hvor vil matmors føtter springe?
Påskens eventyr er liv og leven,
hønseflokkens galskap, konkurrerer den med TV’en?
Takk til deg som smiler og applauderer,
vi er glade for at hønseflokken charmerer.

«Nå vil jeg inn igjen, Bantam, skal vi tusle? Jeg fryser på hønseføttene. Som takk for diktet skal jeg spørre matmor om vi ikke kan få en bolle maiskorn og et fotbad.»

2014

2014 -11

Publisert den 23/04/201421/01/2019 av Hønehistorieskribent

«Så deilig å stå her med Hvitveis langt oppover beina» tenkte Hane 2003. Han sto litt i utkanten av hagen, hadde stått der lenge med øynene igjen og kjent sola varme kroppen. Lyden av flokken hans kom og gikk ettersom de beveget seg rundt. Han var litt vemodig i dag, det var langt ut i påska og snart var det slutt på det hele for denne gangen. Han åpnet øynene og så mot sola, kjente at akkurat nå ville diktet hans ut, det hadde bygget seg opp inni ham hele dagen. Han skjønte ikke helt dette at han stadig følte slikt behov for å si noe på rim, men de andre hønsene hadde heldigvis sluttet å erte ham, de hadde endelig godtatt at han var en snåling.

Lytt til min vakre stemme,
min egen indre melodi.
Våren kan du slett ikke temme,
den glir så hurtig forbi.
Nyt livet sterkt hvert øyeblikk,
i morgen er ikke i dag.
Kjenn solens varme hete stikk
og kle av deg vinterens lag.

Snart skal jeg pakkes og stues
bort i kjellerens mørke rom.
Slett ikke mere beskues,
men gjemmes i kassen som nå er tom.
Allikevel gråter jeg ikke
et år går så rasende fort.
Klokker vil takke og tikke
igjen åpnes påskeeskens port.

2013

2013 -8

Publisert den 31/03/201321/01/2019 av Hønehistorieskribent

«HERLIG, endelig fred, frisk luft og åpent rom». Hane 2003 virkelig nøt det å ha kommet seg litt bort fra hønsehuset og resten av flokken. Det var jo ikke det at han ikke var glad i flokken sin, men det var så utrolig mye styr med dem… Kaklene høner, rølpete kylling-gjenger, familiefrustrasjoner og selvopptatte homser. Hane 2003 hadde ønsket seg bort fra alt og i dag var det heldigvis hans tur til å få være med matmor på tur. Kanskje hun var tankeleser? Ikke godt å si så mye rart som hun holdt på med til enhver tid….

Hane 2003 hadde lenge ruget på et dikt, han anså seg selv som flokkens poet, ikke det at han kom til å få noe kreditt fra de andre av den grunn. De syntes det å dikte var kjedelig og passelig patetisk flaut. Vel, det blåste Hane 2003 i, for ham var musikk, kunst og velskrevne tekster viktige ingredienser i livet hans. Hanen grublet, der han sto, lette etter ordene som skulle bli dagens poetiske perle:

Liten hane helt alene sto,
aldri fikk hans hjerne ro.
Skvalder, kakling, klukk og gal,
steg fra denne jammerdal.
Hold ditt nebb du hønemor,
verden er så stor, så stor,
hold ditt nebb og se deg om,
lytt litt mer, gi andre rom.

Ja, det måtte bli slik, Hane 2003 var fornøyd. Det var bare dette lille pusterommet han trengte, nå kunne han stå her resten av dagen og bare nyte himmel og sjø…