dr.stein – Mine hønehistorier

Pressekonferanse!

Spisebordet var fullt av høner, haner og kyllinger. Spetakkelet var øredøvende, det ble kaklet og skravlet over en lav sko. Til og med muggehønsene var møtt frem til denne pressekonferansen på påskens siste dag.

Alle hønene venter spent på at Dr. Stein skal ta ordet

«Kykkeli ky, hallo, hallo, kan alle høre meg?» – Dr. Stein hevet stemmen og så ut over forsamlingen. På en, to, tre ble det så stille at du nesten kunne ha hørt en knappenål falle.
«Kjære alle sammen» – Dr. Stein ble plutselig litt skjelven i stemmen og måtte som snarest en tur opp i øyekroken med den ene vingen. Han kjente plutselig at han var så fryktelig glad i denne hønseflokken sin, de var det viktigste i livet hans, de var familie.

«Tusen takk for at dere alle er møtt frem» – fortsatte hanen, litt stødigere i stemmen nå. «Dette har vært en veldig spesiell påske for oss alle sammen. Jeg har flere gode nyheter til dere, men dessverre noen dårlige også.» «ÅÅÅÅååå» – det gikk et lite sukk igjennom forsamlingen og de skottet på hverandre, dårlige nyheter hadde de ikke lyst på.

«Dere har alle vært fantastiske og har med stort mot tatt deres tørn i Tiarafabrikken denne påsken, alle har dere slitt dere igjennom de grusomme dagene og alle har dere til alt hell blitt skrevet ut den femte dag.» – Dr. Stein tok en liten pause og pusset brillene sine før han fortsatte. » Ved siden av meg her ligger høne 2016, hun er veldig sliten i dag, vår sistemann gjennom fabrikken, men er nå heldigvis også på bedringens vei.» – hanen nikket mot senga, Høne 2016 smilte blekt og vinket med en slapp hånd. Hele hønseflokken applauderte lykkelig over at alle var kommet igjennom. «Dessverre har jeg i dag fått dårlig nytt fra Håøya, en del av dere dro ut dit på Skjærtorsdag og dessverre ble vår alles kjære Øyhøna smittet.» – Dr. Stein måtte snyte seg litt nå, dette var så sørgelig. «Å neiiiii» – kaklet hønseflokken trist og hang med hodene, gode gamle Øyhøna. «Øyhøna lo seg ihjel i dag tidlig, da hadde hun ledd hele natta og dessverre så sprakk hun av de siste latterkulene. Høne 2010 var der sammen med henne hele tiden og lo sammen med henne til siste slutt. Øyhøna skjønte heldigvis ikke hva som skjedde med henne.» – hanen så trist utover flokken nå. Det var mye snufsing på spistestuebordet, dette var fryktelig triste nyheter.

Hønseflokken er lei seg over nyhetene fra Håøya

Etter en liten pause hvor alle fikk mulighet til å kakle litt om de sørgelige nyhetene og til å trøste og klemme litt så fortsatte hanen «Jeg kan nå informere dere om at vi, som hønseflokk, nå har oppnådd flokkimmunitet, vi er blitt immun mot Tiara i ca. 12 måneder. Jeg og mine gode hjelpere trillingbrødrene Brille, Granske og Telle er godt igang med å utvikle en vaksine og innen neste påske så vil vi være ferdige. Vi lover å jobbe beinhardt gjennom sommeren og vinteren.» – Dr. Stein nikket stolt mot trillingene som nikket bekreftende mot forsamlingen. Hønseflokken smilte gjennom tårene og klappet voldsomt, dette var gode nyheter.

«Jeg har flere gode nyheter» – hanen strålte litt nå. «Jeg har gleden av å fortelle at
Hane 2014 og Kjøkkenhøna har forlovet seg. Kanskje vi får se noen små søte nøster til våren?» Dr. Stein blunket til Kjøkkenhøna som ble så flau at hun hadde lyst til å synke gjennom bordet. Hane 2014 flakset stolt med vingene og så ut som han kunne tenkt seg å lage de nøstene med en gang. «Vi har en forlovelse til, i flokken» – fortsatte hanen og nikket mot de to minste hønsene. «Den lille hvite Høna og SvarteLars forlovet seg i går kveld.» Hurra», jublet hønseflokken, dette var herlige nyheter. Alle kunne trenge litt kjærlighet nå.

Etter mye tråkking, tripping, gratuleringer og klemming roet flokken seg litt igjen og
Dr. Stein grep på nytt ordet. » Nå skal jeg om et øyeblikk gi ordet til dikterhanen som har et par ord på lager til oss alle, som vanlig. Jeg vil bare fortelle at når vi blir pakket ned i morgen så har mannen til matmor lovet å kjøpe to store gode plastbokser til oss. Nå blir det slutt på å ligge i en sliten pappeske» – hanen smilte fra øre til øre nå. Alle hønene jublet over nok en god nyhet før de alle snudde seg spent mot dikterhanen. Hva hadde han å by på i år.

Han sto som alltid på betongklumpen sin og så stolt utover publikummet sitt.

«Først vil jeg gi noen ord til de nyforlovede» – sa hanen
Takk for gleden som du ga,
takk for ordene du sa,
takk for at du, og du, sa ja
Dikterhanen blunket til de ny forelskede parene.

«Så noen ord til dere alle og til de som følger oss der ute»- Dikterhanen kremtet litt før han deklamerte i vei.

For første gang,
selv om tiden blir lang.
Så blir det godt å pakkes bort,
vi glemmer det som heter sport.
Tett i tett , vi legges ned,
med kjærlig hånd, så får vi fred.
Der ligger vi og drømmer søtt
om alle de som vi har møtt.
Og neste gang vi kommer frem,
så er kanskje to blitt fem.
Vi gleder oss til neste vår,
en tid uten sykdom og sår.
Lykke ønskes dere alle,
om noen måneder vil dere igjen høre oss gjalle.

Øyhøna var alltid i godt humør og til slutt lo hun så hun sprakk.

Posthøna får terapi!

Hrm, hrm, kremt, kremt, Dr. Stein harket og kremtet og kikket på den nye pasienten som hadde tatt plass på sofaputa foran ham. Velkommen til meg – Dr. Stein nikket vennlig og kikket over brilleglassene og bort på høna som lå foran ham. «Å, hva kan jeg så hjelpe deg med?» Dr. Stein tenkte at det var jo ei snerten høne dette her, men han leste i øynene hennes at hun nok ikke hadde det så greit, dette ble nok et interessant tilfelle. Det var helt stille i rommet en stund, man hørte bare Posthøna puste tungt samtidig som hun flyttet seg urolig på puta.

«Jo, altså, det hele begynte den dagen jeg ble pakket inn i gråpapir og ble sendt med posten. Før det var livet mitt helt greit, jeg hadde til og med nettopp lagt mine første egg.» Ordet egg, fikk tydeligvis høna til å bli urolig, hun reiset seg opp, virret med hodet, telte eggene sine før hun, tydeligvis beroliget, la seg rolig ned igjen. «Inni i postpakken så jeg ingenting, jeg ble kastet hit og dit og det var med nød og neppe at eggene mine ikke knuste. Noen dager ble jeg til og med liggende på hodet.» Posthøna stirret stivt fremfor seg mens hun fortalte, innimellom grøsset hun. Dr. Stein så ettertenksomt på henne, hvis denne historien var sann var den jo ganske utrolig. Han kremtet igjen og spurte «Vet du noe om hvorfor du ble pakket inn og sendt med posten?» Høna ristet langsomt på hodet «Jeg vet ikke annet enn at den dagen jeg endelig ble sluppet fri så var det matmor som pakket meg opp. Hun var veldig overrasket over å se meg og mumlet noe om at det ikke var noen avsender. Jeg var visst blitt sendt henne fra en hemmelig beundrer, hun sa noe om et brev og at avsender satte pris på historiene hennes, men det der skjønte jeg ikke så mye av. Matmor ble tydeligvis glad i hvert fall og jeg ble plassert på spisestuebordet.» Posthøna ble tørr i munnen av all denne fortellinga og drakk litt av vannglasset som sto foran henne. Dr. Stein nikket oppmuntrende til henne, han bøyde seg litt fremover og sa «Neimen, så spennende da, tenk at du ble valgt ut for å glede matmor, det skal du ta som et kompliment.»

Doktor Stein tenker at dette var fæle greier.

Høna nikket til den kommentaren før hun tørket seg om munnen og fortsatte «Jeg sto på bordet i flere uker, av og til ble jeg plassert i vinduskarmen, det var helst hvis det kom middagsgjester. Jeg trivdes, passet eggene mine og ting begynte å normalisere seg, men så plutselig en dag skjedde det. Matmor virket stresset og kom bærende på en hel haug med røde ting. Hun hang opp røde gardiner og plutselig grep hun tak i meg og stappet meg langt inni et skap. Der var det bekmørkt, jeg ble slengt sammen med noen vaser og noen lysestaker og over hodet mitt ble det lagt en løper. Jeg kunne nesten ikke puste og hele meg sto helt på skrå» Høna så helt vettaskremt ut mens hun fortalte, tårene rant og det gikk små rykninger igjennom kroppen hennes. «Eggene mine hadde jeg null kontroll over.» Dr. Stein rakte frem en bunke med servietter, det var lenge siden han hadde sett så mange tårer. «Jeg aner ikke hvor lenge jeg var inni det skapet, jeg klarte ikke se forskjell på dag og natt. For noen dager siden ble jeg hentet ut og stappet i en veske sammen med alskens greier og nå er jeg altså her. Jeg føler meg dårlig, får ikke sove, begynner bare plutselig å gråte og sliter med masse kroppsuro.» Posthøna telte eggene sine enda en gang, tørket noen tårer og så bedende på Dr. Stein. «Hva tror du det er som feiler meg? Eggene mine skal klekkes ut hvert øyeblikk og jeg trenger å roe meg ned.»
Dr. Stein var stille lenge, mange tanker raste rundt i hodet hans. – Stakkars høne, for en skjebne, dette var vel et klassisk eksempel på Skapofobi kombinert med den mer sjeldne lidelsen Hønsepost syndrom. Begge lidelsene var regnet som alvorlige og ikke enkle og kurere. I tillegg led hun tydeligvis av Dødtegg-fornektelse, det var jo åpenbart at de eggene aldri kom til å bli klekket. Ja, ja han fikk ta en ting av gangen skulle han klare å hjelpe denne høna her.

Dr. Stein kremtet, pusset brillene og så vennlig på Posthøna. «Du har blitt utsatt for stort stress og skremmende opplevelser det siste året, det er ikke noe rart du ikke føler deg bra. Nå skal du ta det helt med ro noen dager, spise god mat og nyte solen. Gå gjerne en liten tur hver dag. Her får du noen små piller, spis en grønn slik til frokost og en oransje til kvelds, hver dag. Kom tilbake til meg om fem dager, da skal du få teste ut en ny terapiform med lys.» Posthøna så lettet på ham, tok i mot pillene og lovet å gjøre som han sa. Dr. Stein kikket etter henne da hun gikk, han hadde ikke sagt noe om at lysterapien skulle foregå oppi en pappeske. Det fikk de ta neste gang, påsken gikk så fort og han var usikker på om han ville klare å kurere henne for disse lidelsene før de alle skulle stables ned i pappesken igjen…

Stikkord: dr.stein

2020 – 9

2019 – 3