Stikkord: madeirahanen2005

Publisert i 2019

2019 – 7

Publisert den av Hønehistorieskribent

Vondt i kammen!

«Har du hørt noe mer?» Spaniahanen 2015 og danskehanen Jeppe sto på kjøkkenøya i hytta og snakket sammen. Jeppe ristet på hodet «Nei, har ikke hørt noe nytt.» «Stakkars gutt, det er nok ikke enkelt for ham dette, så forfengelig og til tider hysterisk som han er, så er han nok vettaskremt både med tanke på om det er noe alvorlig og på om de må fjerne noe.»

Spaniahanen og Jeppe venter spent på Madeirahanen

Spaniahanen hadde fulgt Madeirahanen til undersøkelse i starten av påsken. Da hadde han ikke orket å høre på maset til kompisen lenger. I ukesvis hadde han sutret og klaget over en ørliten klump han kjente i kammen på høyre side bak. Spaniahanen hadde trøstet og beroliget, prøvd å si til Madeirahanen at det sikkert bare var noe han innbilte seg. Slik som vennen stadig satt og søkte opp sykdommer på nettet så var det rett som det var at han fikk høre om en eller annen sykdom som Madeirahanen var sikker på at han hadde. Tidligere i vinter var Madeirahanens største frykt at han plutselig skulle våkne en dag å være omvandlet til en albino hane. Spaniahanen måtte le da han hørte det og forklare at det var noe man ble født til, så med mindre han datt oppi et fat med klorin så kom han nok til å få beholde fargene sine. Madeirahanen hadde vært beroliget noen dager da, men så var dette med denne kammen kommet opp. Stor hadde Spaniahanens forbauselse vært da vennen kom ut fra undersøkelsen, blek i ansiktet og med hengende kam. Legen hadde faktisk funnet en liten uregelmessighet i kammen og Madeirahanen hadde fått henvisning til kammografi. I dag hadde hanen hatt time hos legen igjen for å få svar på resultatet av kammografien.

«Hysj, jeg synes jeg hørte det gikk i døra» Jeppe kaklet ivrig. Begge snudde seg spent og kikket ut mot gangen bak kjøleskapet. Og joda, ganske riktig der kom Madeirahanen trippende. «Hola, gutter, her kommer jeg, ikke se på meg, jeg ser helt grusom ut.» Hanen snudde venstre siden til mens han klatret opp til de to andre. «Hvordan gikk det?» – spurte Spaniahanen spent. «Vel» – hanen nølte litt før han svarte. «Heldigvis var det bare en liten fettklump» Madeirahanen grøsset da han sa det, ordet fett var tydeligvis nok til at han følte ubehag så opptatt som han var av linjene sine. «Legen sa at sannsynligheten for at klumpen var ufarlig var veldig stor, men han tok allikevel en prøve av den, en biopsi.» Madeirahanen brisket seg litt over å kunne bruke et slikt flott ord. «Jammen så flott, kompis» Spaniahanen gav vennen en god klem – «da kan vi endelig senke skuldrene og nyte påsken. Jeg og Jeppe har stått her litt og kikket på hønene i flokken mens vi ventet på deg. Bortpå spisestuebordet står den nye årgangshøna PrikkRosa og et par andre. Skal vi stikke bort å slå av en prat med dem?» Spaniahanen var ivrig nå, lei av bekymringer og sykdomsgnål, nå ville han leve litt. «Er du gal?» Madeirahanen så fortørnet på vennen –«her står jeg med verdens største bandasje på kammen, utslitt av alt jeg har opplevd og så vil du ut å sjekke damer?» Spaniahanen kikket bort på Jeppe som himlet med øynene, Madeirahanen fornektet seg ikke, alltid drama for den minste ting, mindre plasterlapp skulle du vel lete lenge etter.

Madeirahanen forteller de andre hvordan det gikk.
Reklame
Publisert i 2018

2018 – 1

Publisert den av Hønehistorieskribent

Madeirahanens mareritt og Årets hane 2018

God påske! Høne 2016 hilset blidt til Madeirahanen 2005. Madeirahanen sto helt i egne tanker og skvatt høyt av hilsningen. Han kikket bort på høna og ristet sørgmodig på hodet. «Nei, dette tror jeg ikke kommer til å bli en god påske» «Se bare hvordan jeg ser ut, tror faktisk ikke en eneste en av mine vakre fjær ligger riktig, ikke har de den vakre gløden de pleier å ha heller.» Madeirahanen kikket sørgmodig nedover fjærdrakten sin. «Du verden» svarte Høne 2016 overrasket «det var da en svært så pessimistisk tone, hva i alle dager er det som plager deg?»

Madeirahanen sukket tungt, kikket opp på hønsene som vaglet seg på hyllene rundt ham og begynte litt nølende å fortelle. «Jo, altså, alt startet litt før jul, jeg hadde sovet godt nedi pappesken i lange tider og kunne sikkert fortsatt å sove like godt frem til påske, hadde det ikke vært for marerittet.» Madeirahanen grøsset ved tanken. «Jasså, mareritt, ja det er ubehagelig, hva drømte du da?» Høne 2016 følte at hun måtte spørre, selv om hun ikke helt visste om hun orket å høre på Madeirahanens mareritt, han overdrev alltid så voldsomt. Madeirahanen skalv litt i stemmen da han fortsatte. «Jeg drømte at matmor fikk en ny hane til jul, han var så vakker, han strålte i alle regnbuens farger, han var så vakker at matmor nesten fikk tårer i øynene og han var så nydelig at hun hang han på juletreet og alle skrøt av hvor vakker han var. På toppen av det hele var han kjøpt i Amerika. «Å, hellige påskehatt» tenkte Høne 2016. «Hvor selvopptatt er det mulig å bli?» Hun kjente at hun holdt på å bryte ut i latter, men klarte å holde seg alvorlig. Huff av meg Madeirahane, ja, dette var nok en fæl drøm for deg, men nå er du jo våken, det er påske og sola skinner så nydelig. Opp med nebbet nå, prøv å tenk positivt.» Madeirahanen så irritert bort på høna. «Det er enkelt for deg å si, jeg kommer aldri til å få en lykkelig dag mer, Hane 2014 fortalte meg i bilen i går, at det hele ikke var en drøm, matmor fikk virkelig en amerikansk hane i bygave av lillesøstra si og han hang og strålte på juletreet i hele jula. Alle synes sikkert han er mye penere enn meg»

Årets hane 2018, sto rett bortenfor de to på bordet. Han kjente seg trøtt og sliten og mektig lei. Herlig fred for en sprø hønseflokk han var kommet til. Han hadde skjønt det allerede den dagen i butikken da denne sprø dama kom inne og sa til mannen sin «Se, her er det påskepynt til halv pris, kanskje jeg kan finne årets høne her.» Han hadde krabbet aller bakerst, bak alle de andre og tenkt at hun tar sikkert en av de forreste, men neida, hun ryddet vekk alle de andre, tok tak i halen hans og dro ham frem. «Se på han her, han ser skikkelig sur og grinete ut, han var fin, han vil jeg ha.» Sa hun blidt til mannen sin og gikk bort til kassa.

Så hadde han stått på spisestuebordet hos disse folkene i over ei uke, to digre katter hadde tuslet rundt ham og på gulvet gikk to feite, sultne bikkjer. Han hadde vært stiv av skrekk. I går ble han plutselig lagt i en diger pappeske sammen med en haug med andre merkelige høns, to duker og et par påskeegg ble plassert på toppen og hele esken ble båret ut i bilen. I bilen ble det også plassert et bur med en katt og hele tiden mens de kjørte hadde han måtte høre på skvaldringen fra alle hønsene og remjingen fra katten. Han trodde hans siste time var kommet.

Kattekreket forsvant etter en times tid, sikkert levert til slakteren, det håpet han i hvert fall. Så fortsatte bilturen i timesvis før de endelig kom frem. I hele dag hadde han stått på dette bordet og han var fortsatt sjokkert. Utenfor lå det tonnevis med snø, dette var tydeligvis et slags telt og folket selv hadde sovet i en campingvogn i natt. I hele dag hadde det vært en voldsom aktivitet ute i snøhaugene i noe de kalte hytta. Matmor hadde spurt pent i går kveld om ikke mannen hennes kunne lage vagle til hønene hennes og jammen hadde han ikke småbrummende gjort det. Hønsene hadde galt og kaklet i hele dag, folk hadde løpt ut og inn av dette teltet, han hadde frosset og svettet om hverandre. Den idiotiske samtalen om drømmen til denne fjåsehanen var dråpen. Han kom aldri i verden til å like denne familien. Han skulle rømme ved første og beste anledning, vær du sikker. God påske, liksom.

Publisert i 2017

2017 – 3

Publisert den av Hønehistorieskribent

På venteværelset

Høne 2016 kikket ned på kyllingen som satt ved siden av henne på stolen. Han satt fornøyd og viftet med beina mens han så beundrende på dem, samtidig laget han små, for henne, uforståelige lyder. «Zzzzt, krasj, bom, bom, zzing, kapoff, poff.»

Høna sukket stille og kjente at hun var sliten av turen til legekontoret. I et svakt øyeblikk hadde hun sagt ja til stakkars Frk. Faverolle, hun hadde spurt om Høne 2016 kunne ta med den ene kyllingen til doktoren. Han hadde klemt vingen i kjøleskapdøra og hun var usikker på om den var brukket siden han ikke brukte vingen noe særlig etterpå. Frk. Faverolle hadde hatt et tøft år etter at Broiler Bjarne døde i fjor rett før påske. Det hadde ikke vært bare, bare å være alene om ansvaret med tre farløse små. Småjentene hennes, var hennes store stolthet, det var ikke vanskelig å se. Alltid pene i tøyet , rolige og dannet i sin oppførsel. Sønnen, BroilerArne, derimot, var søstrenes rake motsetning, han var en urokråke av rang, alltid høyt og lavt, aldri i ro et øyeblikk, man viste aldri hva han fant på. Alle i pappesken hadde lengtet ekstra mye etter friheten som fulgte med påsken denne vinteren. Det bråket den kyllingen klarte å skape var mer en de fleste høner kunne orke. Han hadde virkelig trengt en far til å rettleie seg. Nå var det jo usikkert om BroilerBjarne hadde gjort seg så bra som far uansett da, dårlig selvtillit og stadig trang til noen sterke dråper var jo ikke akkurat noen god oppdragerkombinasjon. 

Etter overfarten fra Håøya (heldigvis måtte matfar en tur i land) hadde de måttet ta bussen for å komme seg til legen. Allerede på bussholdeplassen hadde BroilerArne klart å lage spetakkel.  Han hadde hoppet i en søledam så søla skvatt, trillevognen til en gammel høne hadde fått sølevann over hele seg. Mens Høne 2016 hjalp den gamle å tørke av vognen forsvant kyllingen inn i skogen, han skulle lete etter en pinne han kunne bruke til sverd, sa han etterpå. Hun løp etter han og fikk akkurat tak i han før han rakk å hoppe opp på et isflak i en dam som lå der. Motvillig ble han slept tilbake til bussholdeplassen akkurat i det bussen kom kjørende. Bussjåføren kikket surt på den møkkete, våte kyllingen som hun dyttet foran seg inn døra. BroilerArne rakte tunge til han før han stormet lengst bak i bussen. Høne 2016 unnskyldte for oppførselen, betalte og fortet seg etter. Under bussturen måtte hun to ganger legge seg på gulvet og dra han frem fra setet foran seg. Han prøvde å åpne kofferten til en staselig hane som satt et par seter lenger frem.  Høne 2016 hadde aldri følt seg så dum og ukomfortabel før som da hun måtte beklage seg igjen. Stashanen hadde mønstret henne opp og ned og så ut som han mente at hun var dårlig egnet til å være hønemor. Resten av turen hadde hun foret BroilerArne kontinuerlig med rosiner fra en boks hun heldigvis fant i veska. Det hadde stagget ham litt.

Vel, nå var de endelig på venterommet til legen, begge med blå plastovertrekk på beina. DET hadde det også blitt en diskusjon ut av. BroilerArne skulle absolutt ha fem overtrekk, han ville ha både på hendene og føttene samt på hodet. Han ble skikkelig sur da han bare fikk lov å ta to blå overtrekks-tøfler som han skulle ha på beina. Høne 2016 lente seg tilbake i stolen, hun kjente at hun begynte å få hodepine, den som bare hadde hatt en kopp kaffe.

«Zzzzt, krasj, bom, bom, zzing, kapoff, poff.» BroilerArne viftet med beina og lekte han var den blå vannpokemonen Lapras som skulle overvinne fienden sin Draganas. «Dø Draganas, kapang, zapp, der tok jeg deg.» Broiler Bjarne kikket opp på «tante» Høne 2016, hun hadde lukket øynene. – Teite tante som ikke lot han få flere kule blå sokker, de var jo bare helt perfekte når du skulle være vannPokemon. Han kikket seg rundt i venterommet, alle hadde sånne blå kule sokker på seg, ja, uten en småvokst, vakker, svart hane borti kroken ved resepsjonen da. Broiler Bjarne tasset stille bort til han og stirret på han til han begynte å flytte seg urolig på stolen. «Hvorfor har ikke du blå sokker?» spurte kyllingen uskyldig. «Tante sier at alle må ha på det for og ikke skitne til gulvet, er ikke du skitten på skoene dine?  «Madeirahanen 2005 ble rød i toppen, pokkers drittunge, det var vel hans sak om han ville ha på de teite blå sokkene. Det var faktisk under hans verdighet å skulle påføre seg noe så smakløst og vulgært, gudene visste hvem som hadde brukt de før. Det sto riktignok på bøtta uti gangen at de var nyvaskete, men den sjansen tok ikke han. De ville uansett sett grusomme ut mot den flotte drakten hans… Han tok et ukeblad fra bordet foran seg løftet det opp til ansiktet og snudde seg demonstrativt bort. BroilerArne snudde seg mot tanten og ropte høyt «Tante, han hanen her gidder ikke å ha sånne blå tøfler på seg, da vil ikke jeg heller.» Alle hønsene på venterommet kikket oppgitt på Madeirahanen 2005. «For en spradebass», tenkte Høne 2016 om Madeirahanen, hun halte den skitne skrålende kyllingen bort til plassen deres igjen, alt mens hun nikket unnskyldende til alle kanter.

En ting var i hvert fall sikkert. Hun skulle ALDRI i sitt liv legge et eneste egg til og skulle trangen til å verpe allikevel bli for stor var det heretter uaktuelt å ruge på det så mye som et sekund. Så vondt unnet hun ikke seg selv, kyllinger skulle hun definitivt aldri ha. Om hun hadde vært i tvil før var hun i hvert fall ikke det nå lenger. Ville da denne grusomme dagen aldri ta slutt?

Publisert i 2016

2016 – 9

Publisert den av Hønehistorieskribent

Flyvende høner

«Du skulle sett dem, Romeo, det er de vakreste, flotteste hønene jeg noen gang har sett, ja bort sett i fra meg selv da. Og vet du hva, de kunne fly» Madeirahanen 2005 var fortsatt veldig oppstemt etter synet og opplevelsen han hadde hatt tidligere på dagen.

Han hadde ruslet en tur ned til Mellomdammen midt på dagen i dag. 2. påskedag var en sånn litt vemodig dag, siste påskedagen, nå fant matmor snart frem den fæle pappesken sin igjen. Hun var nådeløs, så snart påsken var over ble de stappet nedi der hele gjengen, kun årets høne fikk stå fremme det første året. Madeirahanen kjente han fikk gåsehud i nakken der han tuslet ned mot dammen. Etter 10 år nedi den esken der så hadde han fortsatt ikke vendt seg til det. Lurer på hva mattilsynet hadde sagt, tenkte han, burhøns var jo ikke helt stuerent lenger, hva med papphøns, var det noe bedre kanskje? Egentlig gikk han ned til dammen for å kunne sitte der og speile seg litt i ro og fred i dammen, hjemme så ble han hele tiden mobbet av de andre hønsene hvis han ble stående for lenge foran speilet. Det var jo ikke noe rart han ville det da… Så vakker som han var, særlig når han var så nedstemt som i dag, da trengte han virkelig noe vakkert å se på og han viste faktisk ikke om noe vakrere enn seg selv. Skuffelsen var stor da han kom ned til Mellomdammen, den var fortsatt islagt, dette forsto han ikke, var det ikke vår da? Det var jo påske ergo måtte det være vår. Mismodig flakset han opp på bordet som sto ved enden av dammen. Han stirret trist utover vannet, sååå mye is. Plutselig hørtes kraftige vingeslag og to digre høner hadde dukket opp i synsranden, de fløy i bue rundt dammen før de gikk inn for landing. Madeirahanen 2005 stirret som forhekset på de to vakre fuglene, han hadde aldri vist at høner kunne klare å fly. Riktignok var de litt rare i fasongen disse hønene, men nå hadde jo ikke han sett alle typer norske høns ennå og så mye forskjellige høns som fantes i hans hønsegård så forundret det ham ikke at det fantes noe som kunne fly også. Han satt lenge og så på disse to vakre, hvite, torde ikke gå bort å presentere seg. Dypt inne kjente han at disse to til og med kunne måle seg med hans egen skjønnhet, selv om han aldri kom til å innrømme det for noen. Langt om lenge spankulerte han høytidsstemt hjem, dette hadde gjort inntrykk.

«Sier du det, høner som fløy, sier du?» Romeo skakket litt på hodet og kikket ettertenksom bort på Madeirahanen. «Det har jeg aldri hørt om, er du sikker på at det var høner?» «Ja, ja helt sikkert» Madeirahanen nikket energisk «Jeg snakket med dem og de gav meg noen gode råd om flyvning. I morgen når matmor kommer med pappesken skal jeg sørge for å bli pakket slik at jeg ligger på toppen. Jeg skal øve meg på å fly helt til neste påske og DA skal jeg forenes med de vakre vennene mine og fly min vei, dette blir garantert mitt siste år i pappesken»

«Pappesken? Undret Romeo «Hva brukes den til?» Han var jo kommet til huset midt på sommeren og hadde hatt et fint og spennende halvår i vinduskarmen. Det var helt stille rundt i stua og kjøkkenet, ingen i hønseflokken hadde lyst til å fortelle Romeo hva som kom til å skje i morgen. De ville nyte denne siste kvelden som frittgående høns uten å tenke på det. Romeo ville tidsnok finne ut det der, om pappesken. Romeo ropte over til BrilleLilla som satt og dinglet med beina i det andre vinduet «Har du hørt noe om en pappeske?» BrilleLilla ristet på hodet, hun satt og fulgte med på noe spennende på fjernsynet, ante ikke hva det var Romeo sto og gaulet om.

The påske-end

Publisert i 2015

2015 -3

Publisert den av Hønehistorieskribent

Identitetskrise

Dette var og kom til å bli den verste påska i hans liv. Madeirahanen 2005 var deprimert og lei. Han følte ikke det var noe positivt hverken å se frem til eller å glede seg over her og nå. Selvfølgelig satte han pris på å få bli med på Håøya denne påsken, ja på en måte var akkurat det, veldig godt for da slapp han å oppholde seg i samme rom som hanen Bantam. Høye, flotte, svarte Bantam som rett etter jul hadde gjort det slutt. Den slasken hadde sagt at han var lei av å høre alt skrytet til Madeirahanen om hvor vakker han var, at han ikke orket mere fjas, han hadde fått seg en ny venn, hanen 2003, selveste dikterhanen. Madeirahanen kunne ikke fatte hva han så i han, den skrullingen som bare sto på et bein og deklamerte dikt, pføøy.

Og på toppen av det hele, som om ikke kjærlighetssorg og fornærmelser var nok, så hadde hønseflokken fått en ny hane i år og han var utrolig høyreist og vakker. Grusomme matmor hadde i tillegg satt dem ved siden av hverandre i vinduskarmen her ute på øya. Var det for å sammenligne dem? Var det for å vise all verden at han, Madeirahanen, bare var en liten hønselort ved siden av denne flotte spanske hanen?  Huff, det var lenge siden han hadde følt seg så liten…. Han sank inn i lidelsens melankoli igjen.

Hola!
Den uvante hilsningen forstyrret Madeirahanen i hans sørgelige tankeflukt. Han snudde seg og oppdaget at Spania hanen kikket oppmuntrende på ham. «Ehh, hola?» sa han spørrende. «Hola er spansk og betyr hei» forklarte Spaniahanen. «Har du en dårlig dag i dag?» Du sukker og stønner verre enn mora mi gjorde, da søsknene mine og jeg tråkka over det skitne kjøkkengulvet hennes med møkkete hønsebein.» «Vel, altså, jo, jeg har jo litt å tenke på», begynte Madeirahanen, men ble avbrutt av spanjolen. «Du som har slik en flott fjærpryd, du er jo en skikkelig stashane, du må vel kunne ta meg med en runde og presentere meg for tuppene i flokken her?» Madeirahanen kjente hvordan han nesten vokste flere tommer der han sto. For en prakthane denne Spanskehanen var da gitt, så veltalende, så god smak med øye for detaljer, han kom jo fra det store utland akkurat som han selv, det var klart han skulle presentere han for hønene. Når han kjente etter så lurte han jammen på om han ikke skulle konvertere og flørte litt med hønene selv også. Madeirahanen brisket seg litt, rettet på en halefjær som lå på skeive så nikket han til Spaniahanen og sa «Kom igjen min venn, la oss ta en runde og hilse på chiksa, en del av flokken er her på øya, resten er på fastlandet». «Når vi kommer hjem igjen skal jeg presentere deg for tuppene der». «Du bør forresten styre unna han svarte, stygge bondetampen de kaller Bantam, han er hjemmelaget hos en bonde i Sverige og er absolutt ikke til å stole på…».