Stikkord: øyhøna

Endelig påske

«Hurra, endelig er dere her, jeg har gledet med så fælt til å se dere» Øyhøna snurret seg fornøyd rundt og så på alle hønsene som sto rundt henne. – Herlighet, tenkte hun, så mange de begynte å bli. Og der så hun ei hun ikke hadde sett før, det måtte være årets høne, det skulle bli hyggelig å bli kjent med henne. Hun så vel kanskje litt annerledes ut enn mange enn de andre, men ei høne er ei høne, uansett farge og fjærdrakt.

Øyhøna hadde lengtet etter flokken lenge i år, hun visste jo at de nok kom når bare påska startet, men du verden så lang denne vinteren hadde vært, det var tøft for en stakkars øyboer når det var sen påske som i år.

«Klukk, klukk, skvaak, svaak, kykkeliky, pip, pip. Hønseflokken holdt et svare leven rundt Øyhøna. Overfarten fra fastlandet hadde gått fint og ingen hadde skadet seg, men alle var opprømte og ivrige på å komme i gang med årets eventyr. Det var ikke bare Øyhøna som hadde lengtet, gjengen fra pappesken var også glad for og endelig å ha fått sluppet fri. De eldste hønsene syntes bare tiden i pappesken ble lenger og lenger for hvert år som gikk. Øyhøna var ekstremt heldig som fikk være løs hele året selv om hun var alene her ute på Håøya.

«Hva har skjedd, hva har skjedd» hønsene kaklet i munnen på hverandre. De var nysgjerrige på hva Øyhøna hadde opplevd siden sist. De viste jo at matmor og folket hennes var mye her ute på øya gjennom hele året. De hadde fått med seg at matmor kalte øya for sitt paradis og aldri var så lykkelig som når hun var her ute.

«Jo, nå skal dere høre.» Øyhøna ville gjerne fortelle, dette var hennes beste tid på året, når alles øyne var rettet mot henne. «Tenk i fjor hadde vi en geit som gikk inn i stua, folket var nede og bada, jeg sto rett utenfor her og gal og skvatret, men meg hørte den ikke på. Den raste bare inn» «Næææ, er det sant? Var du ikke redd?» Høne 2011 grøsset ved tanken, hun hadde besvimt, helt sikkert, geiter var svære, skumle dyr altså.

«En annen gang, det var utpå høsten» – fortsatte Øyhøna «da var matmor og svigerinna her, sammen med ungene, da fisket de sjøørret med båten» «Nei, nå tuller du?»Spanskehanen 2015 himlet med øynene og ristet på hodet. «Man fisker da ikke MED båten, man fisker FRA båten» Øyhøna nikket iherdig «Joda, jeg hørte selv at matmor lo og ropte til svigerinna si -at enklere måte å fiske på hadde hun aldri vært borti, nå var det bare å sjøsette båten så fikset middagen seg selv» «De to damene satt bare inni stua og koste seg med et glass rødvin og plutselig så lå det en fisk i båten» Øyhøna klukklo over dette morsomme minnet. Spanskehanen kikket mistroisk på Øyhøna, dette hadde han vanskelig for å tro.

«Ja, og så var det den gangen politiet kom da» Øyhøna hadde mer på hjertet. «En forferdelig gjeng med sjørøvere lå i tre båter i Sagbukta, de festet og bråket, hylte og skreik, brukte ropert, truet og skremte vettet av noen søte studiner som var her ei uke. En lærer ble trua med bank da han ville roe ned røverne. Til slutt kom politiet med båt og forviste dem fra øya, de fikk ikke komme tilbake på 24 timer.» Øyhøna så opprømt på de andre hønene. «Det var ei spennende helg, må innrømme at jeg var litt redd altså, du vet jo aldri hva slike sjørøvere kan finne på, kunne jo henne de likte høner. Det gikk rykter her på øya om at de hadde våpen også.»

Hønsene kikket på hverandre og på Øyhøna, noen med store øyne, noen litt brydd. Hane 2014, hvisket litt halvhøyt til Ullhøna «Stakkars, hun går så mye alene at hun nok fantaserer litt innimellom. Vi får jatte med så godt vi kan.» Ullhøna nikket enig og gikk bort til Øyhøna «Ja du Øyhøne, du Øyhøne, skal si du har opplevd mye siden sist, men hva sier du, skal vi ikke gå inn og se hvordan det står til inne?  Det er jo lenge siden vi har vært her.» Øyhøna nikket ivrig. «Jovisst, la oss gå inn, jeg kan fortelle mere senere, jeg har jo bare så vidt begynt og påska er lang.»

Øyhøna

Du verden så deilig det var å få komme litt ut igjen, Øyhøna følte seg helt fortumlet i hodet. Det var ikke bare, bare, for en eneboer som hun var blitt, å skulle måtte forholde seg til en masete hønseflokk igjen. For ikke å snakke om matmor og flokken rundt henne, i går og i forgårs hadde det løpt fire aktive unger ut og inn døra hele dagen. På med støvler, av med støvler, på med jakker, av med jakker, blåskjell og tang skulle vises frem, pølser skulle grilles, saft skulle blandes, tegninger skulle tegnes og film skulle ses. Og når de endelig la seg, så hørtes det nesten ut som soverommet skulle dette ned i stua, matmor hadde blitt ganske streng tilslutt og endelig hadde roen senket seg.

Hønseflokken maste fælt på henne om at det da måtte være kjedelig å bo hele året ute på Håøya. Men, når sant skulle sies, så trivdes hun med det nå. Første året hadde vært stritt, hun var ikke vant til det da og overgangen fra å få være viktig skilt for øyas lille øykafé til å bli overlatt helt til seg selv hadde vært stor. Hun hadde vært så stolt den gangen matmor hadde åpnet eget Hønsehus med servering av kaffe, vafler, is og brus, matmor hadde skrevet ÅPEN med store bokstaver på Øyhøna og satt henne ut foran døra hver gang kaféen var åpen. Akk ja, det var tider det. Dessverre var det ikke noe butikk i å drive slikt på øya, så det ble med forsøket. Resten av hønseflokken ble med hjem igjen til fastlandet, men Øyhøna var blitt værende, sikkert fordi hun var så stor og tung, tenkte hun litt sårt. Var vel ikke hennes feil at mora hennes hadde hatt dilla på sement i tiden da hun bar på egget som skulle bli Øyhøna. Uansett den aller største fordelen med å bo her ute var at hun kunne få oppleve alle årets sesonger, hun ble ikke pakket bort rett etter påske. Var hun heldig fikk hun hilse på hønseflokken ved påsketider, men matmor og menneskeflokken hennes dukket jo stadig opp, noen ganger bare noen få, noen ganger mange. Var ikke få egg hun hadde lagt heller så det ut til…

I fjor hadde det vært en riktig så begivenhetsrik sommer. Øya hadde vært full av geiter, gjetere og budeier. Folk hadde strømmet til for å handle geitost og for å se på melking av geit. Sola hadde vært varm og sommeren deilig. Øyhøna hadde holdt seg litt på avstand, men hadde kost seg over alt som skjedde. I mai hadde hun fått vært med på både skattejakt og barneselskap, i september var det indianerfest.  Ja selv dette gamle plommetreet hun sto å så på nå, hadde vært kilde til lurveleven. Hun lo når hun tenkte på det, geitene hadde spist opp plommene til en plommeelsker som ventet på at de skulle bli modne. Plommeelskeren var blitt så sinna at han stjal en killing og truet med å stjele flere. For et herlig leven det var blitt. Nei, hun trengte ikke noen hønseflokk rundt seg hun, innimellom var det visst jammen nok som skjedde her ute. Bare tenk på i oktober da hundene til matfar forsvant, da var det også et voldsomt tråkk her ute. Ensomt på øya? Tja av og til, men det var faktisk bare deilig. Påskefolket dro vel igjen om et par dager nå, da skulle hun bare slappe av en stund, filosofere litt og nyte lyden av vår før det store sommereventyret startet igjen.