ullhøna – Mine hønehistorier

2018

2018 – 5

Publisert den 29/03/201801/04/2019 av Hønehistorieskribent

Dramatikk i akebakken

«Oj, oj, vær nå forsiktig, det der ser ikke trygt ut.» Ullhøna så bekymret på akebrettet som plutselig var fullt av kyllinger. Hun hadde tenkt å ta med seg Ullungen og Broiler Barnet ut. Stemningen i forteltet var fortsatt ganske dyster etter Høne 2001s dødsfall og hun ville prøve å finne på noe hyggelig sammen disse to små som på forskjellig vis var kommet under hennes vinger. Da hun hadde spurt dem om de skulle gå ut og ake litt i snøen hadde de lyst opp. Broiler Bjarne hadde slått med vingene av ellevill glede og hadde galt ut til de andre kyllingene. «Kykkeli ky, kom igjen alle sammen, vi skal ut og ake, Ullhøna skal bli med og vi skal ha det kjempegøy.» Kyllingene kom hoppende fra alle kanter, kjempeglade for at det skulle skje noe morsomt. Ullhøna hadde ikke hatt hjerte til å si nei, at det ikke var dette hun hadde ment, hun hadde egentlig bare tenkt å ta med sine egne to hjertebarn.

«Du kan sitte der, Broiler Barnet. Granske. Brille og Telle, dere kan stå der.» Ylvi Kvisthaug kommanderte og sorterte hvor kyllingene skulle stå og sitte i akebrettet. Sønnen til Skauthøna prøvde å protestere på plasseringa, men Ylvi bet han av med en gang. «Slutt og protester, dette vet jeg best, jeg har akt akebrett mange ganger før. Hvis alle gjør som jeg sier kommer dette til å gå kjempefint.» Ylvi så fornøyd på alle kyllingen «nå er alle plassert fint, er dere klare?» Alle kyllingene jublet «Ja». Ylvi snudde seg mot Ullhøna « Kan du gi oss et lite dytt?» Ullhøna stirret tvilende på akebrettet for så å kikke ned bakken de skulle ake. «Er du sikker på at dette er trygt for dem? Husk på at noen av dem er veldig små. Har du virkelig så god greie på kjøring av akebrett?» Ylvi nikket ivrig bekreftende og Ullhøna ga akebrettet litt motvillig et lite puff. Det var beinhard skare på snøen og akebrettet fikk umiddelbart stor fart. Kyllingene hylte av glede en liten stund før gledeshylene gikk over i redselshyl. Ullhøna så akebrettet smelle rett inn i noen isklumper og kyllingene suste igjennom lufta i alle retninger.

«Å nei, å nei kaklet Ullhøna mens hun fortet seg ned bakken. Kyllingen lå strødd ut over et stort område, men en etter en begynte heldigvis å røre på seg, sjekket vinger og ben for skader. De minste gråt og de litt større snufset og så skikkelig betuttet ut. Bare Ylvi satt midt i gjengen med et bredt glis, såå fornøyd med aketuren. Etter å ha sjekket at alle var i orden snudde Ullhøna seg strengt mot Ylvi. «Ylvi Kvisthaug, nå sier du pent unnskyld til kyllingvennene dine, du har utsatt dem for stor fare og du skylder dem en unnskyldning.» «Nei, jeg har ingenting å be om unnskyldning for.» svarte Ylvi frekt. «Det er ikke min feil at de småungene ikke klarer å holde seg fast.» Ullhøna kjente hun begynte å bli sint «Nå skjerper du deg, du tok over styringa og bestemte hvor dere skulle ake, kom igjen.» «Ok, unnskyld for at dere akte akebrett» Ylvi så en annen vei og trakk på skuldrene mens hun sa det. Ullhøna kremtet streng og satte øynene i Ylvi. «Ok, ok, unnskyld for at akebrettet gikk så fort.» Ullhøna kjente at hun dirret av raseri. «Ylvi, du får en sjanse til, hva ønsker du å si til kyllingvennene dine?» Ylvi så litt motvillig på den forslåtte gjengen med kyllinger. «Ja vel da, unnskyld for at jeg utsatte dere for fare, jeg skulle ikke gjort dette mot dere, den bakken var for bratt for oss.»

«Bra, tusen takk», sa Ullhøna, «nå tror jeg vi kommer oss tilbake til forteltet og finner noen plaster, det er flere av dere som trenger det. Ylvi Kvisthaug gikk noen skritt bak de andre, surmulende sparket hun irritert i snøen for hvert skritt hun tok. «Dustehøne, møkkakyllinger, for en surrealistisk dag skulle tro de gikk i barnehagen hele gjengen.

2017

2017 – 4

Publisert den 12/04/201701/04/2019 av Hønehistorieskribent

Mystisk sykdom i hønseflokken

«Hva tror du det er som feiler han?» Ullhøna tittet engstelig bort på Doktor Stein. Doktoren sto ettertenksom og kikket på eldste sønnen til ullhøna. «Njaaa, frue dette er neimen ikke noe enkelt tilfelle» Doktor Stein løftet av seg brillene, pusset dem og satte dem på nesa igjen. «Hvor lenge har han oppført seg slik, sa du?» Ullhøna tenkte seg lenge om før hun svarte, « jeg tror det begynte for ca. 14 dager siden» «Før det oppførte han seg helt normalt, med da skulle han plutselig Kvitre hele tiden. Jeg fatter ikke hvor han fikk den ideen fra….» «Han har snart brukt opp en hel blokk med Kvitrelapper» Ullhøna ristet sørgmodig på hodet. «Hmm, sier du det? Det var interessant. Hva er det han kvitrer på disse lappene sine da?» Doktor Stein virket plutselig litt mere våken og opprømt. Ullhøna tenkte seg om «På den første kvitrelappen skrev han: – Jeg skal gjøre hønsegården GREAT igjen. Ikke at jeg skjønner hva det betyr.» «Han har kvitret så mye. Av en eller annen grunn kaller han den svarte hanen fra Sverige for Pobama. Han kvitrer mye som er rettet mot ham, for eksempel:
– Pobamacare vil eksplodere, men jeg skal skape en ny helseplan for THE CHICKENPEOPLE. Ikke vær redde.» Ullhøna tråkket litt nervøst rundt mens hun tenkte på alt det rare sønnen hadde kvitret på lappene sine. «En gang skrev han»: – Fryktelig! Fant akkurat ut at Pobama avlyttet telefonen min i Hønsetårnet like før seieren. Ingenting funnet. Dette er McCarthyisme!» Ullhøna felte noen tårer nå. «Dette er grusomt, doktor Stein, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med ham, hittil har jeg klart å skjerme han fra de andre hønene, men se på han, de kommer snart til å oppdage at han ikke er riktig klok.»

Sønnen til ullhøna var helt oppslukt i byggingen sin. Kloss på kloss ble stablet oppå hverande. Han mumlet for seg selv mens han holdt på. « Når jeg er ferdig med denne muren skal ikke en eneste Catalanas komme igjennom her, nå er det slutt på at illegale hønseslag skal komme inn i gården vår.»

Doktor Stein kremtet et par ganger, «Vel, frue, etter å ha observert sønnen din over litt tid og når jeg nå også får høre om disse kvitrelappene er jeg dessverre ikke i tvil. Gutten er hardt angrepet av DIKTATORsyken» Å nei, å nei, jamret ullhøna, DIKTATORsyken? Er du sikker? Det høres farlig ut. Er det kronisk? Doktor Stein smilte forsiktig og klappet ullhøna på vingen. «Neida, frue, han er nok ca. halvveis i sykdomsforløpet nå, jeg tipper at i slutten av denne uka så er det verste over, innen påska er over så har du nok den gode sønnen din tilbake igjen.»

Ullhøna sukket lettet, gudskjelov, det kom til å bli ei tøff påske, men da var det en ende på denne galskapen også. Hun takket doktoren så mye for hjelpen og trippet bort til enden av muren. «Trompegutten min, nå må du komme, nå skal vi hjem å få oss litt mat» Tromp kikket opp på moren sin, muren var nesten ferdig. «Da vil jeg ha en GREAT burger og etterpå vil jeg ha pizza, men bare det som ligger oppå, mamma. Og etter maten vil jeg sitte i Hønsetårnet mitt og skrive ut mange Haneordrer og noen nye Kvitrelapper. Jeg skal jo sørge for at hønsegården vår blir GREAT igjen. Viktig at jeg deler dette med de andre hønsene.» Unghanen Tromp vagget bredbent etter moren sin, viftet med vingene og skravlet på både ut og innpust mens de gikk mot kjøkkenet.

Doktor Stein kikket trist etter de to ullhønene. Han hadde ikke fortalt at Diktatorsyken var smittsom. Etter fire ukers sykdom kom en av de andre hønene i gården til å begynne å oppføre seg på denne merkelige måten. Når de nå først hadde fått dette i flokken kom de ikke til å bli kvitt det før hele gjengen hadde hatt det. Heldigvis bare en av gangen riktignok…

2014

2014 -10

Publisert den 22/04/201421/01/2019 av Hønehistorieskribent

«Kjære vesle vene, hva i alle dager skal vi gjøre med deg da?» Årets høne, Ullhøna 2014 kikket bekymret på den lille kyllingen. Tenk i dag tidlig, da hønseflokken langsomt våknet til liv, hadde Matros Blå kommet slepende med denne lille krabaten, han hadde funnet kurven stående utenfor verandadøren. Noen hadde tydeligvis bare satt i fra seg den lille på trammen og stukket av. Matros Blå hadde festet hardt i går og hadde store problemer med å holde balansen, han hadde hodepine og slet med å holde øynene åpne, men hadde allikevel skjønt at denne kyllingen trengte hjelp. Han plasserte kurven med kyllingen foran Ullhøna, forklarte kort hvor han fant den før han vaklet til seng. Ullhøna kikket på kyllingen, det var ei lita jente, antageligvis kommet ut av egget i løpet av det siste døgnet. «Mamma» pep kyllingen og så på henne. «Nei, nei, vesla, jeg er ikke mammaen din» «Mamma» pep kyllingen igjen litt sterkere nå og krøp inntil henne. Ullhøna kjente den lille varme kroppen som trykket seg inntil henne og sukket «Ja, ja lille venn, så får jeg vel være mammaen din da.» Hun kikket fort igjennom hønseflokken for å se om hun kunne se Kjøkkenhøna «Står det ikke en åpnet boks med mais på kjøkkenbenken?» spurte hun. Hundeskåla var heldigvis også full med vann. Hun fikk vel se å skaffe den lille litt mat, hun var sikkert sulten. Var ikke godt å vite hva hun hadde opplevd i sitt korte liv, men noen hadde tydeligvis problemer med å ta seg skikkelig av henne. «Vel, her i huset var de kjent for stort hjerterom så det ble vel ei råd med denne lille skrotten også» tenkte Ullhøna, mens hun fortet seg til kjøkkenet for å finne litt mat.