Stikkord: skauthøna

Publisert i 2020

2020 – 7

Publisert den av Hønehistorieskribent

Blåveis

«Ååååå, noe så vakkert» – Skauthøna (høne 2002)sukket henført, så rundt seg og bare nøt havet av blåveis. «Våren er fantastisk» – mumlet hun. «Den som bare kunne stått her til evig tid» – høna kjente lykkefølelsen strømme gjennom kroppen. Glemt var trange pappesker, Tiara, masete unger og store middagsoppvasker. Da hun, her om dagen, hørte matmor ytre ønske om tur til blåveisområdene nord på øya, hadde hun ønsket seg så veldig sterkt å få bli med. Så skjedde det fantastiske, i dag, etter frokost, kom matmor og puttet både henne og kyllingene ned i sekken. «Hurra, det skjedde, de skulle virkelig få bli med» – så fikk det heller være at hun ble stående på hodet i sekken, med en Soloflaske langs magen.

Skauthøna sukket henført igjen og lot øynene gli over de vakre blomstene. «Mamma, mamma jeg vil også fly» – pep lille Nebbeliten. Høna snudde seg mot den yngste kyllingen sin og smilte «Jammen det kan du jo ikke, vennen min, høner kan ikke fly.» «Joho så» – svarte Nebbeliten, hun trampet bestemt i bakken med den lille foten sin. «Bustegul skal fly nå og PjuskeSara vil også, bare se.» Nebbeliten pekte bort på et tre rett bortenfor blåveisenga. «Nei, nei, nei hva er det den urokråka holder på med nå da» – Skauthøna fortet seg bort til ungeflokken sin. «Juhu, se på meg» -gaulet Bustegul høyt oppe fra trestammen. «Nå skal jeg fly» -han strakte ut de små vingene sine og var klar til å kaste seg utfor.

«Unge mann, Bustegul, stopp med det der øyeblikkelig, er du blitt gal, jeg har sagt minst hundre ganger til deg at høner ikke kan fly, kom ned hit øyeblikkelig. – Skauthøna var skarp i stemmen av redsel og irritasjon. PjuskeSara så skuffet på moren sin «Skal han ikke fly ned?» «Nei» – tordnet høna. «Han skal klatre pent ned den veien han kom opp.» Bustegul brukte lang tid på å klatre ned, egentlig syntes han det var litt skummelt å se ned, men det skulle han ihvertfall ikke innrømme.

«Nå går vi hjem før dere gir meg hjerteinfarkt» – Skauthøna så langt etter blåveisenga før hun satte kursen hjemover. Bakerst gikk Bustegul og sparket til alle steiner og pinner han så, sur som ei potte. «Teite mamma, hadde han hatt en pappa, hadde han sikkert fått lov, det var bare pysete mammaer som nektet tøffe kyllinger å gjøre sånt.»

Skauthøna hadde fått roet seg litt nå, hun snudde seg mot sønnen og sa med lokkende stemme -«kom nå gutten min, nå går vi hjem så skal mamma lage noe godt til deg. Er det noe spesielt du kunne tenke deg?» Bustegul sparket til en stein så den føyk nesten bort til mamma, han trakk litt på skuldrene, men så kom det til slutt -«kan du lage sånne gode vafler, tror du?» Han kikket litt unnskyldende på mamma nå. «Vafler skal bli, unge mann» -smilte Skauthøna lurt og kikket bort på de to andre. «Hva sier dere, jentene mine? Skal vi lage vafler når vi kommer hjem? «Juhu, ja, hipp hurra, vi skal få vafler.» Kyllingene kappløp bortover stien, mamma var blid igjen, de skulle få vafler og flyforsøket var nesten glemt.

Publisert i 2015

2015 -1

Publisert den av Hønehistorieskribent

Vinterens etterdønninger

Høne 2002, populært kalt Skauthøna stirret utover sjøen. Hun sukket og grublet så fælt at hun ikke helt klarte å nyte utsikten. Hvordan gikk det an å være så idiotisk dum som hun hadde vært. Hun som alltid hadde vært så ordentlig, så nøye med og ikke stikke seg frem, hadde alltid prøvd å gjøre ting riktig. Hun hadde fått en streng oppdragelse, hadde alltid gjort som hønemor hadde sagt (ære være henne i hønehimmelen) og hadde alltid gjort som hun fikk beskjed om. Haner hadde hun sett lite til i ungdomstiden, de fleste skygget banen og syntes hun var litt vel prektig, at hun hadde litt for mye negativt å si om andre. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men ting bare slapp ut av munnen hennes, ofte litt surt og negativt om andre. Hun hadde vel også godtet seg noen ganger, når høns kom ut på skråplanet og hadde gjort ting som fikk skravla til å gå, da hadde hun kastet seg ut i samtalen hun også, gasset seg i skravla alt mens hun knøyt skautet strammere under haka og tenkte at så dum, det var ikke hun…

Men så var det disse lange vintrene da, pakket trangt sammen nede i en pappeske og satt i kjelleren. Hun syntes hun hadde vært heldig i år og hadde blitt lagt nesten for seg selv i bunnen av esken med bare noen papp-påskeegg oppå seg. Plassen hadde slett ikke vært verst, men så i et svakt øyeblikk, en natt (hun trodde i hvert fall det var natt, var ganske mørkt i den esken)hun hadde løsnet på skautet og ristet litt på fjæra. Plutselig strøk en hånd henne over nakken og en øm stemme hvisket at han godt kunne massere henne litt. Hun hadde stivnet først, men åååå så deilig det hadde vært, hun senket skuldrene og lot ham holde på. Vel, så skjedde det som ikke skulle skjedd, en het natt ble til morgen og hun stirret inn i et par muntre øyne. Det var han, nyhanen 2014, drivende hvit og fornøyd som ei lerke over nattens strabaser.  «Takk for en herlig natt kjære, ei skikkelig villtuppe var du, håper vi kan gjenta dette av og til, bare si ifra,» han blunket. «Jeg stikker litt lenger opp i esken og slår av en prat med et par av de andre jeg», han forsvant bak pappegget og siden så hun ikke mere til ham. I går, da de fikk komme ut av pappesken og alle danset Jenka bortover stuegolvet i glede, hadde hun følt alles øyne i nakken og syntes hun hørte hvisking fra både den ene og den andre. Heldigvis var hun en av de utvalgte i år, hun var en av de som fikk bli med ut på Håøya og feire påske der.  Så nå sto hun her da og tenkte på det som hadde skjedd, en ting var i hvert fall sikkert, heretter skulle hun ikke være så snar til å snakke nedsettende om andre, de fleste hadde vel en grunn til at de tok de valgene de gjorde…  

Plutselig hørte hun en stemme «Mamma, mamma, jeg kan nesten fly» Skauthøna så forskrekket at eldstemann Bustegul sto ytterst på fjellet og viftet med de små vingene sine. «Bustegul, er du gal kom her, tenk om vinden får tak i deg, du som er så lett, høner kan ikke fly, det har jeg da sagt til deg mange ganger, kom nå unger, kom lille PjuskeSara, kom Nebbeliten, nok frisk luft for i dag, vi går inn og ser om det er noen matrester på kjøkkenbordet.» Skauthøna trippet i vei med ungene sine, gudskjelov var ingen av ungene blitt hvite som den skamløse faren sin, hun håpet fastlandshønen opplevde såpass mye i løpet av disse dagene at de hadde glemt litt av vinterens sensasjoner når hun kom hjem igjen.