2019 – 2

Årets høne 2019 – PrikkRosa møter flokken

Å, du godeste, dette blir litt mye oppmerksomhet, selv for meg – tenkte PrikkRosa. Hun sto på spisestuebordet i hytta mens matmor pakket opp alle hønene fra pappesken. En for en ble de plassert opp på bordet, alt mens matmor småsnakket litt med seg selv. Hilste på hønene sine og sjekket at alt var i orden med dem. PrikkHøna hadde stått på bordet her en ukes tid hun nå. Hun hadde hatt god tid til å bli kjent med det rommet her i hvert fall. Det hadde vært ei tøff uke for henne, hun hadde savnet venninnene sine, stamkaféen i gågata og fremfor alt sin daglige dose av kaffelatte.

Alt skjedde så fort forrige lørdag, i det ene øyeblikket hadde hun stått i hyggelig samtale med venninnen GulOrange, i det neste ble hun løftet opp av en bestemt hånd. «Dette er årets høne» hadde damen smilende sagt og triumferende løftet henne opp over hodet. De fire voksne barna til damen hadde flokken seg rundt henne og alle hadde bifalt morens valg. «Ja, mamma» hadde den ene sønnen svart, «hun er helt perfekt, bare se på de smågale øynene hennes.» PrikkRosa kjente hun kom til å være fornærmet resten av sitt liv på grunn av den bemerkningen der. Hmf, gale øyne liksom, det var da ikke noe galt med øynene hennes. Hun rakk ikke å si farvel til de andre hønene engang, plutselig var det mye styr, damen ville ta bildet av barna sine mens de holdt årets høne, som tydeligvis var henne. Så ble hun satt på disken og fikk et silkepapir rundt kroppen før hun ble puttet i en papirpose. Ekspeditrisen på Husfliden virket som hun bare var glad for å bli kvitt henne.

Etter å ha blitt ristet rundt i den posen en stund ble hun plassert på denne gule duken. Dagen etter forsvant damen og de fire voksne barna. Dette skjedde for en uke siden og hun hadde, i løpet av denne uken, fått erfart at hun var skikkelig mørkredd og at hun virkelig ikke likte å være alene på landet. Det var store vinduer i dette rommet og alt hun så var høye furuer, snø iblandet noe mørke flekker og et stort islagt vann. Tydeligvis ikke akkurat verdens navle… I går kveld kom plutselig denne damen tilbake, hun kalte seg for øvrig matmor, hun hadde med seg mann og to yngre barn, to hunder og to fæle katter. Rett foran nesa hennes ble det plassert et matfat med kattemat hvor den ene katten spiste, nesten hele tiden. Kattematen luktet grusomt og i natt hadde hun kjent kvalmen komme i bølger samtidig som hun var stiv av skrekk hver gang katten spiste rett foran henne.

Men nå skjedde det endelig noe positivt, nå var snart bordet stappfullt av rare høner.  Herlighet for en brokete gjeng – tenkte PrikkRosa, hun trodde aldri hun hadde sett så mange rare høner. Alle stillet seg opp og stirret nysgjerrig på henne etter hvert som de kom opp på bordet. Hun hørte de kaklet og mumlet seg i mellom. «Ååå, så deilig og endelig komme ut av pappesken. Juhu, endelig er det påske. Er det årets høne mon tro?» De flakset med vingene, strakk seg og kikket bort på PrikkRosa. Hun skjønte nå at årets høne, det var henne, kjente at hun var litt stolt også, det hørtes litt flott ut å være Årets høne. PrikkRosa kikket utover havet av høner og haner, hun ville sikkert finne seg en venninne her, hun så heldigvis også noen skikkelig barske haner på bordet, dette lovet godt. Allikevel kjente hun også en uro inni seg, som var ny. Hun som alltid hadde vært så opptatt av utseendet sitt, som hadde følt seg så trygg i kretsen med venninner. Hun hadde aldri tenkt over øynene sine før, men etter den sjikanøse kommentaren til matmors sønn så følte hun seg usikker og et veldig behov for å se seg i et speil kom over henne. Gale øyne, hvordan så det ut liksom?