Tullehøne!
Hane 2009 kikket bekymret etter samboeren sin, Høne 2013, nå var hun i gang igjen. I hele dag hadde hun oppført seg mer en merkelig. Han var vant til at Indiska, navnet han pleide å bruke på henne, fant på mye rart, men i dag virket hun virkelig helt skrudd. Lenge hadde hun stått på kjøkkenbenken, først hadde hun stått med hodet i evigheter ned i bestikkskuffen. Så hadde hun snudd seg og inngående kikket over hele brødfjøla. Han hadde prøvd å spørre henne om hva hun drev med, men hun hadde bare kikket litt spørrende på han og tuslet ut på terrassen.
Hane 2009 trippet stille etter henne. Han elsket denne høna si så høyt, men noen ganger lurte han virkelig på hva som rørte seg oppe i hodet hennes. Han tenkte på påsken for to år siden og hemmeligheten hun hadde fortalt ham da de vel var pakket ned i pappesken igjen. Gledestrålende hadde hun fortalt at han skulle bli far til fire små snart. De hadde vært så lykkelige og sorgen hadde vært så stor da det visste seg at alle eggene hadde vært dødfødte. Indiska hadde ruget i ukesvis, men da hun fortsatt lå på eggene etter 30 dager hadde han mildt og forsiktig sagt at hun måtte gi seg. Han hadde fått med seg doktor Stein og de to hanene hadde fjernet eggene mens Indiska sov tung. Doktoren hadde gitt henne noe kraftig å sove på. Da hun våknet hadde hun grått i mange dager og en stund ville hun ikke ha noe med kjæresten sin å gjøre. Heldigvis hadde den perioden gått over og i påsken i fjor hadde hun vært like kjærlig mot ham som hun pleide. Etter den vinteren virket det allikevel som hun ikke var helt den samme. Hun var blitt stillere, ikke riktig så munter og skravlete. Hane 2009 kjente han savnet det.
Indiska sto lenge og kikket ned i vannglasset på bordet før hun trippet bort på haugen ved siden av hytta. Der sto hun en stund og virret med hodet, flyttet blikket fra ene vingen sin og opp på taket. Så sto hun lenge og glodde sint på en liten fjelltopp før hun ble forstyrret av lyden av toget som gikk nede ved Mjøsa. Da nikket hun fornøyd, smilte og noterte noe på en liten blokk hun hadde med seg. Hane 2009 kjente hjertet dunke, dette så ikke bra ut, hvis hun ikke snart roet seg nå måtte han gå å hente doktor Stein, hun var jo totalt på bærtur. Han fortsatte å følge etter høna si, nå sto hun midt i mosen og kikket til alle kanter.
Etter en liten stund trippet hun så opp på gårdsplassen foran bilene, det så hun som hun kastet noe bortover før hun bandt et skjerf foran øynene og virret helt håpløst rundt i ring. Hane 2009 gikk bestemt bort til Indiska, nå var det nok, han fikk ta henne med seg inn og prøve roe henne ned. Nå hadde det klikket for henne. Indiska skvatt litt når mannen hennes la hånden på skulderen hennes, men smilte blidt da han forsiktig fjernet skjerfet. «Å, der er du jo kjæresten min» -hun kysset han på kinnet. «Det var bra du kom, for det er noe jeg må prate med deg om.» Hun dro blokken sin opp av lomma og kikket på den og tellet litt nedover en liste hun hadde der. «Du vet, matmor, hun sier jo så mye klokt og rart, men noen ganger sier hun ting jeg ikke forstår. Jeg har prøvd å notere ned noen av disse setningene for og liksom undersøke det litt. Og vet du hva, stort sett så stemmer det ikke, ja unntatt det der med togene da. Du sier stadig at jeg er ei tullhøne, men det er jammen matmor også noen ganger. Hanen så overrasket på Indiska, hun virket både klar og våken, aldeles ikke inni noe form for psykose. «Nå skjønner jeg ingen ting» -sukket hanen, «nå må du forklare dette for meg.
Jo altså, sa Indiska ivrig, hun tok opp blokken sin og leste
opp resultatene sine:
– Det er helt umulig å se hvilken kniv som er den skarpeste i skuffen
– Smuler er ikke brød
– Det blir aldri storm i et vannglass
– Jeg kan ikke fatte hvorfor det er bedre med en fugl i hånden en ti på taket
– Tro kan virkelig ikke flytte fjell
– Og ja, det går alltid et tog
– Det finnes ingen ugler i mosen
– Og til slutt, blind høne finner virkelig ikke korn
Opprømt kikket Indiska bort på kjæresten sin «Hva synes du?
Er du ikke enig med meg? Matmor sier jammen mye rart hun også, tror du må være
enig med meg i at vi i hvert fall er to tullhøner i denne hytta.» Hane 2009 var
lettet og lattermild, heldigvis var høna hans frisk og akkurat som hun pleide.
Han kom aldri til å fortelle henne hva disse ordtakene betydde, særlig ikke det
første som han hadde hørt matmor bruke om Indiska flere ganger. «Veldig bra
forsket kjære» – sa han smilende. «Skal vi tusle inn og finne oss en matbit?
Mine hønehistorier 