2019 – 10

Alt har en ende!

«Ok, Ok gutter, jeg kapitulerer, dere har helt rett.» Den eldste av trillingene trykket seg godt inntil veggen og nikket mens han pustet forsiktig og prøvde og ikke se ned. Han hadde fått sjokk da matmor plasserte brødrene oppå bilderammen her, tidlig i påsken. De to andre hadde jublet over den fine utsikten, dette gav dem mulighet til å følge med på alt hva både folk og dyr holdt på med. Selv hadde han kjent en synkende følelse i magen og hadde nesten ikke pustet på ei uke. Telle og Granske kikket på broren og smilte litt. «Så, endelig innrømmer du at du HAR høydeskrekk?» – Telle lo litt og dunket broren vennskapelig på skulderen. Brille kjente kvalmen bølget i magen på grunn av bevegelsen og sa stille på utpust «Ja, jeg har nok tydeligvis det.» Han tørket forsiktig svetten av pannen og sa – «men nå orker jeg ikke mer, kan vi ikke prøve å tenke ut en måte å komme oss ned på? Det hadde vært så utrolig deilig å få kjenne fast grunn under føttene igjen.» Brille var alltid den som visste best, var klok og forstandig, brødrene hadde alltid sett opp til ham som alltid visste råd. Det at det var han som nå trengte hjelp gjorde ikke godt for selvtilliten, men nå var han desperat. «Hmmm», de to andre tenkte litt før Granske utbrøt – «ja men, herlighet, jeg har jo et langt tau i lomma, hva om vi fester det i skruen som bildet henger i? Da kan vi fire oss ned.» «Strålende ide» – gol Telle, alt mens han småhoppet litt av iver. «Stopp, stopp å hoppe» Brille var blitt om mulig enda blekere og så vantro på broren som ikke var redd i det hele tatt enda hele rammen ristet når han hoppet. «Strålende ide» – hveste han til Granske. «La oss komme i gang, få festet det tauet.» Granske fortet seg å ta frem tauet, stolt som en hane over at han nå var den som kom på en løsning. Tauet ble raskt festet og brødrene begynte på den litt farefulle nedturen. Brille klatret i midten, innimellom stoppet han, lukket øynene og kjente at han nok kom til å dø hvert øyeblikk. Brødrene så dette og med milde, rolige stemmer ba de broren skifte tak, sette en fot lenger ned og langsomt nærmet de seg kjøkkenbenken under seg. Nå var det bare å håpe at ikke kattene så dem i det de gikk inn for landing. Den grå katten, som hadde vært borte noen dager, hadde dukket opp i natt, tynn og støvete, den så skikkelig sulten ut. Heldigvis lå den nå og sov i ene sofaen. Den gamle var de mindre redd for, her om dagen sov hun til og med mens en dum kylling hadde varmet seg litt på magen hennes.

Endelig var de nede. Brille omfavnet brødrene, kysset benken de landet på og var overlykkelig over å kjenne fast grunn under føttene. «Tusen, tusen takk gutter, dette skal jeg aldri glemme. Og dere, dette om min høydeskrekk kan vi vel holde i familien, mellom oss tre mener jeg, de andre hønene trenger ikke vite dette?» «Neida, bruttern, svarte de to andre kjærlig i kor.» Stolte som bare det over den vellykkede redningsaksjonen. «Dette blir mellom oss.»

Dikterhanen sto i kjøkkenhylla og smilte for seg selv. Han hadde sett alt, men hadde ikke noe ønske om å spre denne informasjonen. – Alle vi høns har våre svake og sterke sider, tenkte han. Det er det som gjør unike. Selv hadde han hatt en utrolig trivelig påske sammen med Lille Mugge, hun hadde stått sammen med ham hele uka og de hadde pratet om mye interessant. Virkelig en klok liten mugge det der. Hun var også den eneste som skulle få bli med hjem igjen, hadde han skjønt. De andre hønsene ville nok bli pakket ned i pappesken i dag og plassert oppe i den nye alkoveboden som snekkeren i huset hadde gjort ferdig i løpet av påsken. Dikterhanen håpet han ble plassert sammen med kjæresten, hanen Bantam, i pappesken. Denne påsken hadde de blitt plassert på hver sin kant i rommet, de hadde mye de kunne snakke om nå, men først var det tid for et lite dikt.

Tusen takk for liv og røre,
alt som vi fikk se og gjøre.
Høns på alle flater,
høns som står og prater.
Tullehøns og reddharer,
herlighet hva disse klarer.
Påsken er en super tid,
matmor ønsker ingen splid.
Familietid og påskekos,
terrasse og en liten harelos.
Mye som har gledet både hodet og hjerte,
da katten kom hjem forsvant også all smerte.
Så er det tid for å pakkes ned,
nå trenger både høner og matmor fred.

Fra matmor: Så var påsken over for i år, håper du har kost deg med mine ni påskehistorier. Ønsker deg en flott år 🙂 Håper jeg har deg her som leser også neste år. Takk for følge ❤