Publisert i 2015

2015 -5

Publisert den av Hønehistorieskribent

HøneSjokolade-egg-gilde

«Gump, gump, slafs, moms, sleik, tygg, tygg»  Høne 2001 var helt i sin egen verden, hun åt og åt.

Hvor mange har hun spist nå? Hvisket Brille. «Nå har hun nettopp åpnet det tjueførste» hvisket Telle tilbake. «Fikk du med deg det Granske?» Trillingkyllingene Brille, Telle og Granske fulgte nøye med på hva Høne 2001 stappet i seg. De hadde en liten intern veddekonkurranse seg i mellom på hvor mange egg som kom til å bli spist. Da Brille hadde tippet 34 hadde de andre to ledd hånlig og sagt at det var helt umulig, men nå begynte de faktisk å tvile, den høna var jo bare umettelig…

«Mmmm, noe så godt, ååå jeg elsker sjokoladeegg, endelig er dagen kommet for NYTELSE.» Høne 2001 åpnet nok et egg.

«Er det ikke en smule morbid av ei høne å spise egg, riktignok sjokoladeegg, men allikevel?..» Granske grøsset litt mens han krysset av nok et egg på lista. «Jo, fyttirakkern, tanken har slått meg, ganske guffent, spør du meg»,  Brille stirret på høna med en blanding av redsel og avsky i øynene. «Men det verste gutter, vet dere hva det er?» Telle stirret stivt på høna mens han snakket. Før de to andre rakk å svare, fortsatte han «Nå har hun faktisk snart stappa i seg to fotballbaner med regnskog» «De egga der er fulle av Palmeolje og den utvinnes av et tre som kalles Oljepalmer, regnskog hogges og brennes ned hele tiden for å få plantet flere Oljepalmer» Telle kneiset litt ekstra høyt med hodet nå, stolt over hvor klok og vis han var. «Fytti-maiskorn er det sant» Granske stirret beundrende på broren som hadde kommet seg ut av egget et halvt minutt før ham, Telle var glup altså. «Hei, følg med da gutter, Brille pekte på høna, nå åpnet hun det tjueåttende egget, «forresten så tar du faktisk feil Telle, jeg leste på bloggen til Tjomlid at Freia faktisk kjøper miljøvennlig Palmeolje, dyrket på Plantasjer som ikke dreper regnskog.» Nå var det Brilles tur og hovere. «Nei hei så, du juger, din lille viktigper» Telle ropte høyt og var klar til å gyve på broren. «Hysj, hysj, ro dere ned gutter, hun kan høre oss» Granske hvisket iltert og så irritert på brødrene «Kan ikke dere for en gangs skyld la være å krangle.» Hvor mange egg er vi oppe i nå, Telle?» Å, høneskitt altså, nå åpnet hun det trettiende egget, hun er gal.» Telle roet seg ned.

«Slafs, slafs, gums, mums, urp, raaap», høne 2001 tok en pause i etinga. Klappet seg litt på magen og så ut over haugen med egg og papir. Ååå, tror jeg snart begynner å bli forsynt jeg, hikk, tror kanskje jeg er litt kvalm også. Etter påske da er det slutt altså, men alle har jo lov til å kose seg litt ekstra nå i ferien da» Hun plukket frem fem egg til som hun stilte opp foran seg, «Hmm, da tar jeg et blått først og så et grønt, så et av de ekstra gode med hvit sjokolade inni før jeg avslutter med et gult og et rødt, det blir bra.» Hun begynte å åpne nok et egg mens hun mumlet «Lurer på om de arrangerer sånn der Biggest Loser for høner jeg?» Trillingkyllingene sto åndeløse av spenning og fulgte med på spiseinnspurten til Høna. Brille svettet og måtte pusse brillene for å klare se. «Gratulerer Brille», du vant hvisket Telle. « Hun klarte faktisk å trøkke i seg 35 egg, det er det verste jeg har sett, resten av påska er vi dine slaver og du kan forlange hva som helst av oss.» Brille rakte vingene triumferende i været og tok en liten piruett av glede, dette kom til å bli en Kongepåske.

Publisert i 2015

2015 -4

Publisert den av Hønehistorieskribent

Øyhøna

Du verden så deilig det var å få komme litt ut igjen, Øyhøna følte seg helt fortumlet i hodet. Det var ikke bare, bare, for en eneboer som hun var blitt, å skulle måtte forholde seg til en masete hønseflokk igjen. For ikke å snakke om matmor og flokken rundt henne, i går og i forgårs hadde det løpt fire aktive unger ut og inn døra hele dagen. På med støvler, av med støvler, på med jakker, av med jakker, blåskjell og tang skulle vises frem, pølser skulle grilles, saft skulle blandes, tegninger skulle tegnes og film skulle ses. Og når de endelig la seg, så hørtes det nesten ut som soverommet skulle dette ned i stua, matmor hadde blitt ganske streng tilslutt og endelig hadde roen senket seg.

Hønseflokken maste fælt på henne om at det da måtte være kjedelig å bo hele året ute på Håøya. Men, når sant skulle sies, så trivdes hun med det nå. Første året hadde vært stritt, hun var ikke vant til det da og overgangen fra å få være viktig skilt for øyas lille øykafé til å bli overlatt helt til seg selv hadde vært stor. Hun hadde vært så stolt den gangen matmor hadde åpnet eget Hønsehus med servering av kaffe, vafler, is og brus, matmor hadde skrevet ÅPEN med store bokstaver på Øyhøna og satt henne ut foran døra hver gang kaféen var åpen. Akk ja, det var tider det. Dessverre var det ikke noe butikk i å drive slikt på øya, så det ble med forsøket. Resten av hønseflokken ble med hjem igjen til fastlandet, men Øyhøna var blitt værende, sikkert fordi hun var så stor og tung, tenkte hun litt sårt. Var vel ikke hennes feil at mora hennes hadde hatt dilla på sement i tiden da hun bar på egget som skulle bli Øyhøna. Uansett den aller største fordelen med å bo her ute var at hun kunne få oppleve alle årets sesonger, hun ble ikke pakket bort rett etter påske. Var hun heldig fikk hun hilse på hønseflokken ved påsketider, men matmor og menneskeflokken hennes dukket jo stadig opp, noen ganger bare noen få, noen ganger mange. Var ikke få egg hun hadde lagt heller så det ut til…

I fjor hadde det vært en riktig så begivenhetsrik sommer. Øya hadde vært full av geiter, gjetere og budeier. Folk hadde strømmet til for å handle geitost og for å se på melking av geit. Sola hadde vært varm og sommeren deilig. Øyhøna hadde holdt seg litt på avstand, men hadde kost seg over alt som skjedde. I mai hadde hun fått vært med på både skattejakt og barneselskap, i september var det indianerfest.  Ja selv dette gamle plommetreet hun sto å så på nå, hadde vært kilde til lurveleven. Hun lo når hun tenkte på det, geitene hadde spist opp plommene til en plommeelsker som ventet på at de skulle bli modne. Plommeelskeren var blitt så sinna at han stjal en killing og truet med å stjele flere. For et herlig leven det var blitt. Nei, hun trengte ikke noen hønseflokk rundt seg hun, innimellom var det visst jammen nok som skjedde her ute. Bare tenk på i oktober da hundene til matfar forsvant, da var det også et voldsomt tråkk her ute. Ensomt på øya? Tja av og til, men det var faktisk bare deilig. Påskefolket dro vel igjen om et par dager nå, da skulle hun bare slappe av en stund, filosofere litt og nyte lyden av vår før det store sommereventyret startet igjen.

Publisert i 2015

2015 -3

Publisert den av Hønehistorieskribent

Identitetskrise

Dette var og kom til å bli den verste påska i hans liv. Madeirahanen 2005 var deprimert og lei. Han følte ikke det var noe positivt hverken å se frem til eller å glede seg over her og nå. Selvfølgelig satte han pris på å få bli med på Håøya denne påsken, ja på en måte var akkurat det, veldig godt for da slapp han å oppholde seg i samme rom som hanen Bantam. Høye, flotte, svarte Bantam som rett etter jul hadde gjort det slutt. Den slasken hadde sagt at han var lei av å høre alt skrytet til Madeirahanen om hvor vakker han var, at han ikke orket mere fjas, han hadde fått seg en ny venn, hanen 2003, selveste dikterhanen. Madeirahanen kunne ikke fatte hva han så i han, den skrullingen som bare sto på et bein og deklamerte dikt, pføøy.

Og på toppen av det hele, som om ikke kjærlighetssorg og fornærmelser var nok, så hadde hønseflokken fått en ny hane i år og han var utrolig høyreist og vakker. Grusomme matmor hadde i tillegg satt dem ved siden av hverandre i vinduskarmen her ute på øya. Var det for å sammenligne dem? Var det for å vise all verden at han, Madeirahanen, bare var en liten hønselort ved siden av denne flotte spanske hanen?  Huff, det var lenge siden han hadde følt seg så liten…. Han sank inn i lidelsens melankoli igjen.

Hola!
Den uvante hilsningen forstyrret Madeirahanen i hans sørgelige tankeflukt. Han snudde seg og oppdaget at Spania hanen kikket oppmuntrende på ham. «Ehh, hola?» sa han spørrende. «Hola er spansk og betyr hei» forklarte Spaniahanen. «Har du en dårlig dag i dag?» Du sukker og stønner verre enn mora mi gjorde, da søsknene mine og jeg tråkka over det skitne kjøkkengulvet hennes med møkkete hønsebein.» «Vel, altså, jo, jeg har jo litt å tenke på», begynte Madeirahanen, men ble avbrutt av spanjolen. «Du som har slik en flott fjærpryd, du er jo en skikkelig stashane, du må vel kunne ta meg med en runde og presentere meg for tuppene i flokken her?» Madeirahanen kjente hvordan han nesten vokste flere tommer der han sto. For en prakthane denne Spanskehanen var da gitt, så veltalende, så god smak med øye for detaljer, han kom jo fra det store utland akkurat som han selv, det var klart han skulle presentere han for hønene. Når han kjente etter så lurte han jammen på om han ikke skulle konvertere og flørte litt med hønene selv også. Madeirahanen brisket seg litt, rettet på en halefjær som lå på skeive så nikket han til Spaniahanen og sa «Kom igjen min venn, la oss ta en runde og hilse på chiksa, en del av flokken er her på øya, resten er på fastlandet». «Når vi kommer hjem igjen skal jeg presentere deg for tuppene der». «Du bør forresten styre unna han svarte, stygge bondetampen de kaller Bantam, han er hjemmelaget hos en bonde i Sverige og er absolutt ikke til å stole på…».

Publisert i 2015

2015 -2

Publisert den av Hønehistorieskribent

HaneJegertvillingene

«Dæven han hønserompa, se på den sværingen, fytti tuppræva, så stor fisk har jeg aldri sett før» Henry Hane gol av sitrende spenning. «Se her da, Hjalmar, har du sett noe så digert før?» «Du må springe litt brennkvikt bort å hente håven er du snill», «men kjapp deg, han er inn i hønserompa sinnsyk tung å holde.»

Hjalmar Hane ristet på hodet over tvillingbrorens fiskelykke i dag og jogget av gårde etter håven. «Det var da som utgjort så haneflaks du har i dag.» »Hva er det egentlig du agner med?» Hjalmar Hane hjalp broren å få det digre beistet inn på land. DEN VAR DIGER.

Henry Hane så lurt på broren sin og sa; «så du den posen med hundegodterier som lå på kjøkkenbenken inne?» «De stinka så kyllingbleie guffent at jeg tenkte de var perfekte til agn og det hadde jeg helt rett i.» Hvis du hjelper med å sløye denne sværingen her, så skal du få noen av meg.» Men først må jeg ha meg en rullings med øygras, jeg er helt skjelven etter å få den sværingen i land».

Hanetvillingene var på sin livs opplevelsestur, helt siden de ble kjøpt opp på et svenskt marked sommeren 2013, hadde de levd et forholdsvis anonymt hønseliv i flokken, men nå var det endelig deres tur. De andre hønsene syntes de var noen raringer, alt de ville, var å komme seg opp i vinduskarmen på jakt etter fluer, eller ut i hagen for jakte mark. Alt de var opptatt av, var å fiske og jakte, alltid sammen, den friske språkbruken dem i mellom ble heller ikke alltid satt så stor pris på… Og når de en sjelden gang tok seg en blås så var det ikke måte på sukk og stønn fra hønseflokken. I fjor da flokken ble pakket ned etter påske, hadde de overhørt matmors mumling, hun sa til seg selv at: «Jammen skal dere to få bli med til øya neste påske, dere har jo aldri fått blitt med dit dere stakkars.» Gjett om de to hadde planlagt turen, mens de lå nede i esken, de hadde fablet om alt de skulle oppleve.

I går morges hadde de ligget på lur på stranda og fanget krabber med bare hendene, trikset var å lure seg innpå dem bakfra og så hoppe opp på dem og klemme dem rundt hodet. Hjalmar Hane hadde klart å fange tre digre røde, mens Henry Hane bare hadde fanget en liten grønn en.  På ettermiddagen i går hadde de blitt invitert på edderkoppjakt, av en lokal Fluesnapper, men da de skjønte at jakta foregikk nede i en kloakkum, hvor edderkoppene hadde null sjanser til å komme seg unna, hadde de takket nei. Tvillinghanene likte jakt og spenning som matauke, lystmord var ikke deres greie. De var da ikke hjerteløse heller. Hjalmar Hane kikket på broren sin, «er du ferdig med å ryke gras nå? «La oss sløye ferdig den sværingen din før vi tusler hjem igjen, jeg orker ikke fiske mer i dag og vi har visst nok.»  «Vi må samle litt krefter til billejakta på Møllejordet i morgen.» Da skal jeg, fytti tuppræva meg, fange den største Løpebilla du noen gang har sett.
«Kykeliky, det skal vi bli to om» gol Hjalmar Hane og gliste lykkelig mot broren. Dette var livet!

Publisert i 2015

2015 -1

Publisert den av Hønehistorieskribent

Vinterens etterdønninger

Høne 2002, populært kalt Skauthøna stirret utover sjøen. Hun sukket og grublet så fælt at hun ikke helt klarte å nyte utsikten. Hvordan gikk det an å være så idiotisk dum som hun hadde vært. Hun som alltid hadde vært så ordentlig, så nøye med og ikke stikke seg frem, hadde alltid prøvd å gjøre ting riktig. Hun hadde fått en streng oppdragelse, hadde alltid gjort som hønemor hadde sagt (ære være henne i hønehimmelen) og hadde alltid gjort som hun fikk beskjed om. Haner hadde hun sett lite til i ungdomstiden, de fleste skygget banen og syntes hun var litt vel prektig, at hun hadde litt for mye negativt å si om andre. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men ting bare slapp ut av munnen hennes, ofte litt surt og negativt om andre. Hun hadde vel også godtet seg noen ganger, når høns kom ut på skråplanet og hadde gjort ting som fikk skravla til å gå, da hadde hun kastet seg ut i samtalen hun også, gasset seg i skravla alt mens hun knøyt skautet strammere under haka og tenkte at så dum, det var ikke hun…

Men så var det disse lange vintrene da, pakket trangt sammen nede i en pappeske og satt i kjelleren. Hun syntes hun hadde vært heldig i år og hadde blitt lagt nesten for seg selv i bunnen av esken med bare noen papp-påskeegg oppå seg. Plassen hadde slett ikke vært verst, men så i et svakt øyeblikk, en natt (hun trodde i hvert fall det var natt, var ganske mørkt i den esken)hun hadde løsnet på skautet og ristet litt på fjæra. Plutselig strøk en hånd henne over nakken og en øm stemme hvisket at han godt kunne massere henne litt. Hun hadde stivnet først, men åååå så deilig det hadde vært, hun senket skuldrene og lot ham holde på. Vel, så skjedde det som ikke skulle skjedd, en het natt ble til morgen og hun stirret inn i et par muntre øyne. Det var han, nyhanen 2014, drivende hvit og fornøyd som ei lerke over nattens strabaser.  «Takk for en herlig natt kjære, ei skikkelig villtuppe var du, håper vi kan gjenta dette av og til, bare si ifra,» han blunket. «Jeg stikker litt lenger opp i esken og slår av en prat med et par av de andre jeg», han forsvant bak pappegget og siden så hun ikke mere til ham. I går, da de fikk komme ut av pappesken og alle danset Jenka bortover stuegolvet i glede, hadde hun følt alles øyne i nakken og syntes hun hørte hvisking fra både den ene og den andre. Heldigvis var hun en av de utvalgte i år, hun var en av de som fikk bli med ut på Håøya og feire påske der.  Så nå sto hun her da og tenkte på det som hadde skjedd, en ting var i hvert fall sikkert, heretter skulle hun ikke være så snar til å snakke nedsettende om andre, de fleste hadde vel en grunn til at de tok de valgene de gjorde…  

Plutselig hørte hun en stemme «Mamma, mamma, jeg kan nesten fly» Skauthøna så forskrekket at eldstemann Bustegul sto ytterst på fjellet og viftet med de små vingene sine. «Bustegul, er du gal kom her, tenk om vinden får tak i deg, du som er så lett, høner kan ikke fly, det har jeg da sagt til deg mange ganger, kom nå unger, kom lille PjuskeSara, kom Nebbeliten, nok frisk luft for i dag, vi går inn og ser om det er noen matrester på kjøkkenbordet.» Skauthøna trippet i vei med ungene sine, gudskjelov var ingen av ungene blitt hvite som den skamløse faren sin, hun håpet fastlandshønen opplevde såpass mye i løpet av disse dagene at de hadde glemt litt av vinterens sensasjoner når hun kom hjem igjen.

Publisert i 2014

2014 -11

Publisert den av Hønehistorieskribent

«Så deilig å stå her med Hvitveis langt oppover beina» tenkte Hane 2003. Han sto litt i utkanten av hagen, hadde stått der lenge med øynene igjen og kjent sola varme kroppen. Lyden av flokken hans kom og gikk ettersom de beveget seg rundt. Han var litt vemodig i dag, det var langt ut i påska og snart var det slutt på det hele for denne gangen. Han åpnet øynene og så mot sola, kjente at akkurat nå ville diktet hans ut, det hadde bygget seg opp inni ham hele dagen. Han skjønte ikke helt dette at han stadig følte slikt behov for å si noe på rim, men de andre hønsene hadde heldigvis sluttet å erte ham, de hadde endelig godtatt at han var en snåling.

Lytt til min vakre stemme,
min egen indre melodi.
Våren kan du slett ikke temme,
den glir så hurtig forbi.
Nyt livet sterkt hvert øyeblikk,
i morgen er ikke i dag.
Kjenn solens varme hete stikk
og kle av deg vinterens lag.

Snart skal jeg pakkes og stues  
bort i kjellerens mørke rom.
Slett ikke mere beskues,
men gjemmes i kassen som nå er tom.
Allikevel gråter jeg ikke
et år går så rasende fort.
Klokker vil takke og tikke
igjen åpnes påskeeskens port.

Dikterhanen i Hvitveis
Publisert i 2014

2014 -10

Publisert den av Hønehistorieskribent

«Kjære vesle vene, hva i alle dager skal vi gjøre med deg da?» Årets høne, Ullhøna 2014 kikket bekymret på den lille kyllingen. Tenk i dag tidlig, da hønseflokken langsomt våknet til liv, hadde Matros Blå kommet slepende med denne lille krabaten, han hadde funnet kurven stående utenfor verandadøren. Noen hadde tydeligvis bare satt i fra seg den lille på trammen og stukket av. Matros Blå hadde festet hardt i går og hadde store problemer med å holde balansen, han hadde hodepine og slet med å holde øynene åpne, men hadde allikevel skjønt at denne kyllingen trengte hjelp. Han plasserte kurven med kyllingen foran Ullhøna, forklarte kort hvor han fant den før han vaklet til seng.  Ullhøna kikket på kyllingen, det var ei lita jente, antageligvis kommet ut av egget i løpet av det siste døgnet. «Mamma» pep kyllingen og så på henne. «Nei, nei, vesla, jeg er ikke mammaen din» «Mamma» pep kyllingen igjen litt sterkere nå og krøp inntil henne. Ullhøna kjente den lille varme kroppen som trykket seg inntil henne og sukket «Ja, ja lille venn, så får jeg vel være mammaen din da.» Hun kikket fort igjennom hønseflokken for å se om hun kunne se Kjøkkenhøna «Står det ikke en åpnet boks med mais på kjøkkenbenken?» spurte hun. Hundeskåla var heldigvis også full med vann. Hun fikk vel se å skaffe den lille litt mat, hun var sikkert sulten. Var ikke godt å vite hva hun hadde opplevd i sitt korte liv, men noen hadde tydeligvis problemer med å ta seg skikkelig av henne. «Vel, her i huset var de kjent for stort hjerterom så det ble vel ei råd med denne lille skrotten også» tenkte Ullhøna, mens hun fortet seg til kjøkkenet for å finne litt mat.

Ullungen kommer til hønseflokken
Publisert i 2014

2014 -9

Publisert den av Hønehistorieskribent

«Nå er det min tur, Nippe, flytt deg» «Mmmm, glugg, glugg, jada Nappe, bare to slurker til» sa Nippe. Hun lå med nebbet vid åpent og drakk rett fra krana. Den tredje av søstrene Tuppers, Nuppe, ventet også utålmodig på tur. Vinhøna smilte salig, endelig var hun kommet til sin rett, denne Rølpegjengen visste virkelig å sette pris på litt god årgangsvin. Det var dette hun var skapt for, å presse ut vin til tørste struper, da steg humøret og selv de stilleste ble lykkelige og tøffere enn toget. Matros Blå hang i armen på Vinhøna, god og børst. «HEI-HÅ, VI DREKK OG VI DREKK, ååå JE ER SÅ STORMENDE KJEKK» brølte han karslig ut mot våren og sola. Broiler Bjarne satt tett inntil Frk. Faverolle og fortalte snøvlende om sine traumatiske opplevelser tidligere i uke. «Tenk, hun viste ingen nåde, men bandt meg til en plankestabel, vi var sikkert 10 meter til værs.» «Å, stakkars deg» sukket Frk. Faverolle og flyttet jeg litt nærmere Broiler Bjarne, han var så barsk og tøff, hun la den ene vingen på låret hans. Nippe hadde stilt seg bakerst i drikkekøen igjen, nå var det Nappe som gurglet innpå. «He, he» lo Nippe inn i øret til Nuppe. «Se på Matros Hvit og Frk. Lettpåtå, det var da veldig så tett de ligger, knis, knis tror de har glemt at vi er flere her… Frk. Lettpåtå kikket opp, lett svømmende i blikket «Ååå ti stille med dere, søstrene Tuppers, dra til dere øynene og konsentrer dere om drikkinga dere..»

Fest i hagen
Publisert i 2014

2014 -8

Publisert den av Hønehistorieskribent

Hane 2012 trakk pusten dypt «Så deilig med vår, sol og lyden av sildrende vann» Da matmor hadde røsket han med seg etter beina og slengt han inn i baksetet på bilen hadde han ikke riktig visst hva som skulle skje. Han visste jo at noen fra hønseflokken fra tid til annen fikk være med på en ekspedisjon, men det var ikke alltid de fortalte hva de hadde vært ute på da de kom tilbake. Turen hadde ikke vært lang og her var de altså, i nabobygda på hyggelig besøk. Etter at familien var blitt behørig traktert med masse god mat ble han hentet i bilen og hadde fått være med på en luftetur i hagen, og FOR en hage, her var det blomster, fuglekvitter, farger, gullfisk og dammer med vann. Han hadde slått av en prat med et par merkelige hagegnomer, de bød ham på ekte Cubanske cigarer og de hadde i det hele tatt hatt en hyggelig mannfolkprat. Til slutt ble han stående her, i de hengende hager, hvem hadde trodd han skulle finne noe så eksotisk her? For en deilig ettermiddag dette hadde vært, han var takknemlig for pausen fra hønseflokken, dette kom han til å leve lenge på…

  • Hane 2012
  • I samtale med en hyggelig hagegnom
Publisert i 2014

2014 -7

Publisert den av Hønehistorieskribent

Ikke var hun årgangshøne, ikke var hun fargerik og iøynefallende, spesielt smart og kreativ var hun vel heller ikke. Den lille duknakkede kjøkkenhøna tenkte litt på dette mens hun nynnet og stullet på kjøkkenet. Allikevel følte hun seg lykkelig og fornøyd, hun trivdes med å stelle for de andre i flokken sin, denne flokken som vokste for hvert år som gikk, ja i år var det kommet til, ikke bare en, men to nye. Hun priste seg lykkelig over å få høre til her. Tenk for over 2 år siden var hun stuet bort i en kasse på en låve i Sverige, i måned etter måned, i påvente av årets store loppemarked i Simrishamn. Livet hadde vært så trist, så trist, hennes gamle familie hadde gitt henne bort, hun var uønsket og uelsket. Så en dag ble hun pakket ut og satt på et bord sammen med alskens gammelt skrot og pyntegjenstander. Det tusset av folk, kaffe og  vaffellukt lå tung i lufta, plutselig hadde hun hørt en dame snakke med snål dialekt «Kom igjen unger, vi tar hvert vårt bord, jeg er kun interessert i høner, hjelp meg å se om dere finner noen.» Snart hadde hun hørt en rope «Her mamma, her er to kule haner.» En annen stemme ropte «Mamma! Jeg fant en lysestake formet som en høne» Endelig hadde kjøkkenhøne kjent to varme hender rundt magen og hun ble løftet opp. «Se på deg du, så snill og god du ser ut, deg vil jeg ha» «Hva koster denne høna?» Spurte damen så. «10 kroner» Svarte mannen med veske på magen og dermed var handelen unnagjort og hun havnet her etter en lang biltur. Nå ja, alt det der var heldigvis historie, nå var det påske, kringla var ferdigstekt og hun skulle snart servere hønseflokken deilig nystekt gjærbakst. Hun gløttet bort på bretthanen og smilte lurt mens hun sa «Du er svensk du som meg, men synd for deg så er du malt og laminert på et brett og kan lite bidra i hønseflokken annet enn å stå der til stas…»