«Hva i alle dager er det kyllingene leker i dag?» Hønemor
kikket forskrekket bort på den store gjengen med unger som skrålet i gresset.
«Jeg vet ikke helt» svarte Skauthøna «de har holdt på i hele dag. Det er en
eller annen variant av cowboy og røvere»
Ylvi Kvisthaug
«Hør etter nå» ropte Ylvi, hun sto oppi berget med egget
høyt hevet. «Nå går vi inn i siste fase av Redd Egget leken. Dere som hører til
laget Godhetstyrannene har en liten ledelse foran laget Hotel Cæsars voktere.
Bare husk at nå kan ikke lenger Godhetstyrannene hente hjelp hos NOAS venner og
Hotel Cæsars voktere kan ikke få mere hjelp av sine venner Nettrollene. Nå må
alle jobbe for harde livet for å få lagets egg helt opp på toppen av fjellet,
samarbeid og kreativitet er viktig. Første lag som kan løfte egget sitt opp mot
himmelen fra denne plassen som jeg står på har vunnet konkurransen.»
«Redd egget» er i gang
«Du verden» – hvisket Hønemor «det er ikke noe i veien med
fantasien på ungene i hvert fall. Hvor får de det fra egentlig?» Skauthøna
ristet litt på hodet over den voldsomme leken. «Nei, du vet, kyllingene nå til
dags, de sitter jo mye med øynene klistra til en skjerm, det er vel på BareRør
de plukker opp sånt, vil jeg tro…» «Skal vi tusle en tur nedi fjæra og se om vi
finner noen Børstemark? Jeg kjenner jeg er litt sulten. Dessuten blir jeg
nervevrak av å se hvordan ungene turner i fjellveggen, det mangler bare at en
av dem brekker nakken.» Hønemor nikket enig. De to hønene var på vei til å gå
da de hørte noen ville protestbrøl bak seg.
«Mamma,
mamma, skvaaak, pip, pip, hyyyyl. Det er urettferdig, jeg får ikke være
med mer.» Den ene av kyllingene til Skauthøna kom løpende bort til dem, store
tårer trillet nedover kinnene hans. «Men kjære lille venn, har du slått deg?»
Skauthøna så bekymret på sønnen sin. Han var helt vill i blikket. «Neeei, jeg
har ikke slått meg» hikstet kyllingen «men hun finner på nye regler hele tiden.
Hun liker ikke oss Godhetstyranner, sier at vi er naive og alt for godtroende,
uhuuuu, det er vi ikke det så, bare for det vi ikke ville dytte en fra det
andre laget ned i en fjellkløft. Det er jo slemt, ikke sant mamma?» «Vi skal vel
ikke være slemme fordi om vi leker Redd Egget?» «Så, så gutten min» – Skauthøna
klappet kyllinggutten på hodet, «neida, slemme skal dere ikke være, heller ikke
når dere leker. Nå må du gå tilbake til de andre å leke videre.» «Jammen, jeg
får ikke lov å være mer med» hylte kyllingen. «Hun sier at besteforeldrene mine
jukset i Redd Egget leken for 10 år siden og derfor skal jeg straffes nå, jeg
må settes i fengsel og skal sendes til Sverige der besteforeldrene mine kommer
fra» Kyllingen var helt fra seg av frustrasjon over hvilken vending leken hadde
tatt. «Neimen i alle dager for noen merkelige regler da» Hønemor hadde stått og
overhørt samtalen mellom mor og sønn. «Hvem i alle dager er det som bestemmer
reglene i leken da?» Kyllingen tørket tårene, hikstet litt og så bakover på
kameratene som var i vill lek. «Det er hun der Ylvi Kvisthaug, hun sier at
reglene alltid har vært sånn, men at det ikke er alltid vi har fulgt dem. Men
nå måååå vi det» Han kastet seg utrøstelig ned i gresset. «Det er sååå urettferdig,
jeg vet jo ikke hvem besteforeldrene mine er engang….»
Skauthøna og Hønemor får høre om urettferdige regler
Høne 2001 kikket mistrøstig på det lille fugleegget som
lå på salatbladet. Nå kjente hun at hun angret på hele greia. Høne 2010 hadde
vært så entusiastisk overtalende at hun hadde ikke klart å si nei, nå angret
hun. Herlighet altså, hun følte seg da virkelig ikke så tykk, runde høner er da
bare pent…
Hane 2007 sto smilende og så på de fremmøtte. Slankeklubben
TurboKarbo så virkelig ut til å bli en suksess. Han tellet over hønene som satt
foran han, seks høner var kommet hit i kveld.
Slankeklubben TurboKarbo sitt første møte
«I
dag skal vi snakke litt om hønsehjernen dere. Hjernens urinstinkt er utviklet i
en tid der mat var mangelvare og hjernen er derfor programmert slik at vi
spiser betydelig mer enn hva vi egentlig trenger så lenge nok mat er
tilgjengelig –noe det i dagens hønsegård alltid er. Det er bevist i en rekke
forsøk at mennesker holder seg friske og lever 30 % lenger om de reduserer
matinntaket med 30 %. Det
vil også gjelde for høner!»
Høne 2002, også
kalt Skauthøna, fulgte interessert med. Hun kunne virkelig tenkt seg å bli
kvitt noen kilo. Høne 2010 hadde kaklet i vei om denne fantastiske metoden for
å gå ned i vekt. De skulle få utdelt en kostplan pluss smaksprøver første kveld
de møtte opp. Hvis de fulgte planen til punkt og prikke i 7 dager så lovet kurslederen,
Hane 2007, at de ville gå ned minst en kilo denne første uka. Skauthøna kjente
iveren etter å komme i gang prikket i henne.
Kurslederen
messes videre «Du starter nå på et 7 dagers vektreduksjonsprogram der måltidene
er utformet slik at de vil drenere kroppen for overskuddsvæske (vann) og du vil
oppnå maksimal fettforbrenning. Du vil føle sult det meste av tiden., du kan
også bli litt kvalm og ganske sikkert mer aggressiv enn normalt, magen kan
trøble å gi uregelmessige toalettbesøk.»
«Jøje meg» tenkte
Øyhøna. «Skal jeg gå å sulte meg hele påska? Og i tillegg bli aggressiv å ha
problemer med å gå do?? Synes jeg har problemer nok med å gå på do allerede
jeg…
«Egg er det
mest næringsrike enkeltstående næringsmiddel vi kjenner, og inneholder alle de
nyttige næringsstoffene kroppen trenger med unntak av C-vitamin» Hane 2007,
trakk pusten og drakk litt vann mens han mønstret hønene som satt rundt han. «Hva
tror du Høne 2001? Høres ikke dietten spennende ut? Et trosteegg om dagen, så
mye salatblader som du bare orker, samt tre gresskarkjerner og tre spiseskjeer
kokosmelk til kveldskos.» «Dette klarer du», sektlederen smilte innsmigrende
til høne 2001.
Høne 2001satt tankefullt
på gulvet og stirret fortsatt på trosteegget foran seg. Så rettet hun seg opp
og fokuserte blikket på Hanen 2007. «Svaaak, klukk, klukk, beklager, men nei,
for meg er det naturstridig at jeg som høne, skal spise egg. Det hjelper ikke
at det er fugleegg, jeg er også en fugl. Å spise egg er barbarisk uansett. I
tillegg er jeg alt for glad i mais og korn til å ville kutte det ut. Dette
passer ikke for meg dessverre, jeg liker formene mine.» Høne 2001 gikk mot
døra, «jeg går til matmor og tigger et sjokoladeegg, det er de eneste eggene
jeg akter å spise. Dere får kose dere videre med sannheten om karbo og
hønsehjernen. Døra smalt igjen etter henne.»
«Vent Høne
2001» Øyhøna samlet fort tingene sine sammen. Nikket litt flau til de andre
hønene og løp etter Høne 2001. «Jeg orker ikke å sulte meg jeg heller» ropte hun
etter Høne 2001. «Jeg synes rund er en fin form.»
«Foran oss ser dere messa, her fikk arbeiderne servert
måltidene sine mellom arbeidsøktene med dynamittproduksjonen.» Hane 2003, også
kalt Dikterhanen, la ut om øya og bygningens historie. Hane 2012 hørte etter
med et halvt øre mens han smugtittet på årets nyankommer, Høne 2017. Hun sto
rett ved siden av ham med øynene rettet mot Dikterhanen, hørte nysgjerrig på
det han hadde å fortelle. Hane 2012 kjente at hjertet banket litt fortere, –
hun var så vakker, for noen former og den søte lille stjerten hennes var bare så
lekker at det var vanskelig å holde øynene borte. Hvis han bare ikke hadde vært
så sjenert, han ville så gjerne bli nærmere kjent med henne. I går, da Dikterhanen
hadde slått opp plakaten sin i gangen på hytta, hadde alle hønsene stimlet
sammen rundt plakaten, Svenskehøna 2006 hadde lest høyt for alle. Du inviteres
til Kulturell vandring på Håøya Skjærtorsdag, lær om øyas historie, nyt vårens
blomster og lytt til lyriske perler underveis. Det vil bli muligheter til å få
seg litt lunsj under turen, sjeldne spesialiteter, kun å få på øya. Alle hadde
skvatret og kaklet over tilbudet til Dikterhanen, men de fleste var ved nærmere
ettertanke ikke så veldig interessert allikevel. Hane 2012 tenkte at han skulle
i hvert fall ikke bli med på dette. Kultur var ikke noe for han, eller nærmere
bestemt de såkalte lyriske perlene til Dikterhanen kunne han spare seg for. Han
hadde blitt stablet ganske nær Dikterhanen nedi pappesken dette året, han hadde
fortsatt gnagsår i øra etter alle «perlene» den fyren klarte å lire av seg. Men
så i morges, da de påmeldte samlet seg i gangen for opprop før avgang, så
oppdaget han at Høne 2017 var blant de fremmøtte. Han hadde ikke nølt et sekund,
men hadde fortet seg og spurt om ikke han også kunne bli med. Dikterhanen hadde
smilt hjertelig og ønsket han velkommen, her var det plass til alle.
«Skal vi gå videre dere?» Dikterhanen snudde seg
entusiastisk til gjengen som fulgte ivrig med. «Nå går vi ned til Gamlegården, den
er datert til 1700 tallet, der er det så nydelig utsikt og der tenkte jeg å
lese et av diktene mine for dere.» Ti påmeldte, det var jo ikke så verst tenkte
han mens de trippet nedover mot Gamlegården, litt færre en forventet, men nå
var jo ikke denne hønseflokken kjent for sine kulturelle interesser akkurat…
Fortidens ånder spøker her. Tjenestejenta slet på sine knær, Husets vegger følger med, nattestid kan allting skje. Jentas liv det endte brått, Inne på det lille kott. I speilets matte rute, kan du se hun kveles med en pute.
Gamlegården – vakker og skummel
«Så grusomt» Den lille vindushøna kikket opp mot
loftsvinduet, grøsset og flyttet seg litt nærmere vindushanen. Pensjonistparet
var alltid med på denne type utflukter, de elsket slike temavandringer. «Så, så
hønemor, vindushanen klappet kona litt på vingen, – det er nok bare Dikterhanen
som vil gjøre det litt spennende for oss. Det har sikkert ikke skjedd i
virkeligheten.» «Vel, vel, hvem vet» Dikterhanen blunket til de to
pensjonistene, «det er mange rykter som går her ute.»
«Hvis du er ferdig med å
nyte synet av de vakre påskeliljene, Kjøkkenhøne, så vandrer vi videre mot
Badstua, bygningen som faktisk var badstua til Quisling og ble fraktet hit ut etter
annen verdenskrig.» Kjøkkenhøna tuslet motvillig etter de andre, hun eeelsket
synet og lukta av blomster. «Hvem var Quisling?» spurte Svenskehøna 2006 nysgjerrig.
«Ååå, han var en landssviker som i 1940 prøvde å gjøre statskupp via radio, en
skikkelig dust som nesten ingen i Norge likte. Nå brukes badstua hans som
kystledhytte her ute på øya. Hvem som helst kan leie den og nyte noen dager her
ute» – svarte Dikterhanen tankefullt. Hanen 2012 skottet bort på Høne 2017, den
hytta hadde vært et perfekt lite reir for oss to tenkte han. Høne 2017 kjente
at hanen så på henne og rødmet litt under kammen, -lurer på om han kommer til å
snakke til meg i løpet av dagen, tenkte hun.
Utsikt til Badstua
«Nå er vi kommet frem
til dagens høydepunkt», ropte Dikterhanen ivrig. «Ser dere den kasselignende
boksen der? Den har matfar bygget i samarbeid med fylkesmannen i Frogn, de har
et prosjekt gående her ute for å ale opp flere sjeldne Eikebiller. Og de
billene dere, er en kulinarisk sjeldenhet av rang. Det er egentlig ikke
fangsttid for dem nå i april, men på forespørsel har jeg fått lov til å sette
opp noen få billeteiner her. Nå skal jeg hente fangsten så kan dere slappe av
litt i mens.» Danskehanen 2015 kjente magen veltet urolig på seg, Eikebiller
hørtes ikke veldig godt ut, etter en matforgiftning for noen år siden var
Danskehanen blitt vegetarianer. Levende mat var ikke noe for ham. Vindushønsene
derimot slikket seg rundt nebbet, fant frem bestikk og servietter fra sekken og
var helt klar. Merkelig hvor mye utstyr de hadde klart å stappe i den sekken,
tenkte Danskehanen. Solbriller, kamera, sitteputer, bestikk etc.
Tid for billelunsj
Kjøkkenhøna sukket
salig, for en herlig dag, det var vår, blomstene var så vakre og nå skulle de
få deilige biller til lunsj, livet var godt.
Kjøkkenhøna nyter
Etter lunsjen var det satt av en halvtime i programmet til hvile på vedstabelen i solveggen ved Håøya Naturverksted. Dikterhanen fortalte at om sommeren lagde de nydelig geiteost her inne, eller Chevre som osten også ble kalt. Folk som besøkte øya var mer enn velkomne til å komme og smake og kjøpe ost eller skillingsboller hvis de heller ønsket det.
Hvil på vedstabelen
Hanen 2012 hadde passet på å plassere seg i nærheten av Høne 2017 på vedstabelen, hun kikket på han og blunket. Han ble så ivrig at han nesten datt ned av stabelen. «Hrm, hrm, han harket og småkaklet før han fikk stemmens bruk, fin dag, fin dag, kunne frøken kanskje tenke seg et lite glass med likør nede på bryggekanten med meg i kveld?» Hane 2012 var høyrød i kammen nå, men samtidig lettet over at han endelig hadde turt å spørre. Høne 2017 nesten kurret, skakket på hodet og nikket «klukk, klukk, ja takk det vil jeg gjerne.» Endelig, det var dette hun hadde håpet på hele dagen, hun hadde blitt så skuffet da han ikke var en av de påmeldte til turen, hun brydde seg ikke så veldig om hva denne øya hadde å by på, hadde bare håpet på litt trivelig hanefølge og heldigvis, han kom og slang seg med akkurat da de skulle gå. Hun hadde hatt sommerfugler i magen hele dagen. Hadde nesten ikke klart å spise de nydelig, gode billene.
Siste stopp på turen – Mølla
Dagens siste stopp,
Mølla, ligger bak meg her. Også den var en del av sprengstoffproduksjonen i
1916 til 1918. La meg deklamere dagens siste lyriske perle for dere. Hanen 2012
himlet med øynene til Høne 2017, hun kniste og skjønte godt hva han mente.
Dikterhanen tok seg selv veldig høytidelig.
Dikterhanen foran Mølla
Gatas løse fugler ble fanget inn i flokk, Christiania skulle renses, for fine damer ble det aldri rent nok. På øya måtte de slite og jobbe, livet var hardt, de var lett å mobbe. Gatas piker lengtet hjem til byen, Det var bedre å vrikke på rompa ned hele avenyen.
«Jeg skjønte ikke helt
det diktet der» hvisket vindushøna til hanen sin. «Fange gatas fugler for så å
mobbe dem? Det måtte da være fuglemishandling?» Vindushanen smilte til kona si, tenkte sitt,
men svarte «Ja, jenta mi, det var ikke pent gjort, men slik var det i gamle
dager vet du.»
«Hva tror du det er som feiler han?» Ullhøna tittet
engstelig bort på Doktor Stein. Doktoren sto ettertenksom og kikket på eldste
sønnen til ullhøna. «Njaaa, frue dette er neimen ikke noe enkelt tilfelle»
Doktor Stein løftet av seg brillene, pusset dem og satte dem på nesa igjen.
«Hvor lenge har han oppført seg slik, sa du?» Ullhøna tenkte seg lenge om før
hun svarte, « jeg tror det begynte for ca. 14 dager siden» «Før det oppførte
han seg helt normalt, med da skulle han plutselig Kvitre hele tiden. Jeg fatter
ikke hvor han fikk den ideen fra….» «Han har snart brukt opp en hel blokk med
Kvitrelapper» Ullhøna ristet sørgmodig på hodet. «Hmm, sier du det? Det var
interessant. Hva er det han kvitrer på disse lappene sine da?» Doktor Stein
virket plutselig litt mere våken og opprømt. Ullhøna tenkte seg om «På den
første kvitrelappen skrev han: – Jeg skal gjøre hønsegården GREAT igjen. Ikke
at jeg skjønner hva det betyr.» «Han har kvitret så mye. Av en eller annen
grunn kaller han den svarte hanen fra Sverige for Pobama. Han kvitrer mye som
er rettet mot ham, for eksempel:
– Pobamacare vil eksplodere, men jeg skal skape en ny helseplan for THE
CHICKENPEOPLE. Ikke vær redde.» Ullhøna tråkket litt nervøst rundt mens hun
tenkte på alt det rare sønnen hadde kvitret på lappene sine. «En gang skrev
han»: – Fryktelig! Fant akkurat ut at Pobama avlyttet telefonen min i
Hønsetårnet like før seieren. Ingenting funnet. Dette er McCarthyisme!» Ullhøna
felte noen tårer nå. «Dette er grusomt, doktor Stein, jeg aner ikke hva jeg
skal gjøre med ham, hittil har jeg klart å skjerme han fra de andre hønene, men
se på han, de kommer snart til å oppdage at han ikke er riktig klok.»
Sønnen til ullhøna var helt oppslukt i byggingen sin. Kloss
på kloss ble stablet oppå hverande. Han mumlet for seg selv mens han holdt på.
« Når jeg er ferdig med denne muren skal ikke en eneste Catalanas komme
igjennom her, nå er det slutt på at illegale hønseslag skal komme inn i gården
vår.»
Doktor Stein kremtet et par ganger, «Vel, frue, etter å ha
observert sønnen din over litt tid og når jeg nå også får høre om disse
kvitrelappene er jeg dessverre ikke i tvil. Gutten er hardt angrepet av
DIKTATORsyken» Å nei, å nei, jamret ullhøna, DIKTATORsyken? Er du sikker? Det
høres farlig ut. Er det kronisk? Doktor Stein smilte forsiktig og klappet
ullhøna på vingen. «Neida, frue, han er nok ca. halvveis i sykdomsforløpet nå,
jeg tipper at i slutten av denne uka så er det verste over, innen påska er over
så har du nok den gode sønnen din tilbake igjen.»
Ullhøna sukket lettet, gudskjelov, det kom til å bli ei tøff
påske, men da var det en ende på denne galskapen også. Hun takket doktoren så
mye for hjelpen og trippet bort til enden av muren. «Trompegutten min, nå må du
komme, nå skal vi hjem å få oss litt mat» Tromp kikket opp på moren sin, muren
var nesten ferdig. «Da vil jeg ha en GREAT burger og etterpå vil jeg ha pizza,
men bare det som ligger oppå, mamma. Og etter maten vil jeg sitte i Hønsetårnet
mitt og skrive ut mange Haneordrer og noen nye Kvitrelapper. Jeg skal jo sørge
for at hønsegården vår blir GREAT igjen. Viktig at jeg deler dette med de andre
hønsene.» Unghanen Tromp vagget bredbent etter moren sin, viftet med vingene og
skravlet på både ut og innpust mens de gikk mot kjøkkenet.
Doktor Stein kikket trist etter de to ullhønene. Han hadde
ikke fortalt at Diktatorsyken var smittsom. Etter fire ukers sykdom kom en av
de andre hønene i gården til å begynne å oppføre seg på denne merkelige måten.
Når de nå først hadde fått dette i flokken kom de ikke til å bli kvitt det før
hele gjengen hadde hatt det. Heldigvis bare en av gangen riktignok…
Høne 2016 kikket ned på kyllingen som satt ved siden av
henne på stolen. Han satt fornøyd og viftet med beina mens han så beundrende på
dem, samtidig laget han små, for henne, uforståelige lyder. «Zzzzt, krasj, bom,
bom, zzing, kapoff, poff.»
Høna sukket stille og kjente at hun var sliten av turen til
legekontoret. I et svakt øyeblikk hadde hun sagt ja til stakkars Frk.
Faverolle, hun hadde spurt om Høne 2016 kunne ta med den ene kyllingen til
doktoren. Han hadde klemt vingen i kjøleskapdøra og hun var usikker på om den
var brukket siden han ikke brukte vingen noe særlig etterpå. Frk. Faverolle
hadde hatt et tøft år etter at Broiler Bjarne døde i fjor rett før påske. Det
hadde ikke vært bare, bare å være alene om ansvaret med tre farløse små.
Småjentene hennes, var hennes store stolthet, det var ikke vanskelig å se.
Alltid pene i tøyet , rolige og dannet i sin oppførsel. Sønnen, BroilerArne,
derimot, var søstrenes rake motsetning, han var en urokråke av rang, alltid
høyt og lavt, aldri i ro et øyeblikk, man viste aldri hva han fant på. Alle i
pappesken hadde lengtet ekstra mye etter friheten som fulgte med påsken denne
vinteren. Det bråket den kyllingen klarte å skape var mer en de fleste høner
kunne orke. Han hadde virkelig trengt en far til å rettleie seg. Nå var det jo
usikkert om BroilerBjarne hadde gjort seg så bra som far uansett da, dårlig
selvtillit og stadig trang til noen sterke dråper var jo ikke akkurat noen god oppdragerkombinasjon.
Etter overfarten fra Håøya (heldigvis måtte matfar en tur i
land) hadde de måttet ta bussen for å komme seg til legen. Allerede på
bussholdeplassen hadde BroilerArne klart å lage spetakkel. Han hadde hoppet i en søledam så søla skvatt,
trillevognen til en gammel høne hadde fått sølevann over hele seg. Mens Høne
2016 hjalp den gamle å tørke av vognen forsvant kyllingen inn i skogen, han
skulle lete etter en pinne han kunne bruke til sverd, sa han etterpå. Hun løp
etter han og fikk akkurat tak i han før han rakk å hoppe opp på et isflak i en
dam som lå der. Motvillig ble han slept tilbake til bussholdeplassen akkurat i
det bussen kom kjørende. Bussjåføren kikket surt på den møkkete, våte kyllingen
som hun dyttet foran seg inn døra. BroilerArne rakte tunge til han før han
stormet lengst bak i bussen. Høne 2016 unnskyldte for oppførselen, betalte og
fortet seg etter. Under bussturen måtte hun to ganger legge seg på gulvet og
dra han frem fra setet foran seg. Han prøvde å åpne kofferten til en staselig
hane som satt et par seter lenger frem.
Høne 2016 hadde aldri følt seg så dum og ukomfortabel før som da hun
måtte beklage seg igjen. Stashanen hadde mønstret henne opp og ned og så ut som
han mente at hun var dårlig egnet til å være hønemor. Resten av turen hadde hun
foret BroilerArne kontinuerlig med rosiner fra en boks hun heldigvis fant i
veska. Det hadde stagget ham litt.
Vel, nå var de endelig på venterommet til legen, begge med
blå plastovertrekk på beina. DET hadde det også blitt en diskusjon ut av.
BroilerArne skulle absolutt ha fem overtrekk, han ville ha både på hendene og
føttene samt på hodet. Han ble skikkelig sur da han bare fikk lov å ta to blå overtrekks-tøfler
som han skulle ha på beina. Høne 2016 lente seg tilbake i stolen, hun kjente at
hun begynte å få hodepine, den som bare hadde hatt en kopp kaffe.
«Zzzzt,
krasj, bom, bom, zzing, kapoff, poff.» BroilerArne viftet med beina og lekte
han var den blå vannpokemonen Lapras som skulle overvinne fienden sin Draganas.
«Dø Draganas, kapang, zapp, der tok jeg deg.» Broiler Bjarne kikket opp
på «tante» Høne 2016, hun hadde lukket øynene. – Teite tante som ikke lot han
få flere kule blå sokker, de var jo bare helt perfekte når du skulle være
vannPokemon. Han kikket seg rundt i venterommet, alle hadde sånne blå kule
sokker på seg, ja, uten en småvokst, vakker, svart hane borti kroken ved
resepsjonen da. Broiler Bjarne tasset stille bort til han og stirret på han til
han begynte å flytte seg urolig på stolen. «Hvorfor har ikke du blå sokker?»
spurte kyllingen uskyldig. «Tante sier at alle må ha på det for og ikke skitne
til gulvet, er ikke du skitten på skoene dine?
«Madeirahanen 2005 ble rød i toppen, pokkers drittunge, det var vel hans
sak om han ville ha på de teite blå sokkene. Det var faktisk under hans
verdighet å skulle påføre seg noe så smakløst og vulgært, gudene visste hvem
som hadde brukt de før. Det sto riktignok på bøtta uti gangen at de var
nyvaskete, men den sjansen tok ikke han. De ville uansett sett grusomme ut mot
den flotte drakten hans… Han tok et ukeblad fra bordet foran seg løftet det opp
til ansiktet og snudde seg demonstrativt bort. BroilerArne snudde seg mot
tanten og ropte høyt «Tante, han hanen her gidder ikke å ha sånne blå tøfler på
seg, da vil ikke jeg heller.» Alle hønsene på venterommet kikket oppgitt på
Madeirahanen 2005. «For en spradebass», tenkte Høne 2016 om Madeirahanen, hun
halte den skitne skrålende kyllingen bort til plassen deres igjen, alt mens hun
nikket unnskyldende til alle kanter.
En ting var i hvert fall sikkert. Hun skulle ALDRI i sitt
liv legge et eneste egg til og skulle trangen til å verpe allikevel bli for
stor var det heretter uaktuelt å ruge på det så mye som et sekund. Så vondt
unnet hun ikke seg selv, kyllinger skulle hun definitivt aldri ha. Om hun hadde
vært i tvil før var hun i hvert fall ikke det nå lenger.
Ville da denne grusomme dagen aldri ta slutt?
Kjære høner, kjære medlemmer, hjertelig velkommen til vårt årlige møte her i kjøkkenvinduet. Det er så flott å se at så mange kunne komme, jeg tror faktisk vi er fulltallige i år. Gammelhøna tellet raskt over de fremmøtte, mens hun nikket fornøyd.
«Jeg er så glad for at vi startet denne flotte foreningen for fire år siden. Det er viktig at vi høner som har en nytteverdi for husstanden, som ikke bare eksisterer for pynt og fjas, har en forening hvor vi kan diskutere aktuelle og nyttige saker. Ellers kan jeg ydmykt meddele dere at jeg faktisk har et ørlite jubileum i dag.» Gammelhøna stoppet opp litt og kikket litt stolt på forsamlingen. «Jeg begynte plutselig å tenke på dette en natt i august i fjor, jeg frøys nedi pappesken og fikk ikke sove. Fryseren gikk kontinuerlig og det var en iskald natt. Yngstemann i huset hadde glemt å lukke fryserdøra da han hentet seg en saftis.» De andre hønene nikket, hufset seg litt, så på hverandre og ristet på hodet. Ingen kom til å glemme DEN augustnatta på ei stund, hele hønseflokken holdt jo på å fryse i hjel. «Vel, altså, denne fæle natta som jeg trodde skulle bli min siste, begynte jeg å regne på hvor lenge jeg hadde vært i denne husstanden. Jeg kom da på hvordan matmor plukket ut akkurat meg på IKEA, hun jobbet jo der den gangen, i 1993. Jeg sto på et salgspodie sammen med et hav av like høner som meg, men jammen ble det ikke meg hun kjøpte. Tenk det er 25 år siden nå, jeg var den første høna her til gards, før meg hadde hun ingen.» Gammelhøna så ut i lufta, det var jo litt vemodig å tenke på, at hun var eldst. Det var ikke få påskefrokoster hun hadde hatt nykokte, varme egg i magen som hun skånsomt passet på mens familien samlet seg rundt bordet. Tenk så mange høner de var blitt etter hvert.
De andre hønene klappet begeistret med vingene og klukket
høylytt i beundring over Gammelhønas jubileum. Gammelhøna smilte fornøyd over
oppmerksomheten og prøvde å roe ned forsamlingen. «Så, så, takk, takk, klukk,
klukk, nok om meg, nå får vi komme til saken her, vi har jo en lang kveld foran
oss. På agendaen i år har vi følgende punkter:
– Valg av referent
– Hønseslarv fra årets pappeskeopphold
– Kulturelt innslag, selveste Dikterhanen leser egne dikt.
– Valg av nytt medlem – Lille Mugge, foreslått av Muggehøna og Sparehøna
– Kåring av vinterens eggleggingskonkurranse i pappesken
– Festmiddag
Referent ble i år som i fjor Sparehøna. Gammelhøna prøvde
lenge å overtale Trillebårhøna til å ta referatet i år (Sparehøna var litt
slurvete), men Trillebårhøna var fortsatt fornærmet etter fjorårets avslag på
hennes forslag til nytt medlem. Hun hadde foreslått sin beste venninne
Svenskehøna 2004, hun hadde tross alt spade og gjorde mye nytte for seg.
Reglene var jo slik at de måtte være to stykker som stilte forslag til et nytt
medlem i BHLF. Indiskahøna 2013 hadde etter noe overtalelse sagt motvillig ja
til forslaget og Trillebårhøna hadde fornøyd tenkt at resten ville bli
plankekjøring.
Slik ble det ikke, Gammelhøna mente at man ikke kunne bli
medlem i denne meget eksklusive klubben bare fordi man bar på en spade. Man
måtte gjøre mer nytte for seg enn som så, det måtte synes på kroppen og det
skulle være nyttig for matmor. De andre hønene hadde stemt i mot forslaget
hennes om Svenskehøna 2004. Til og med den dumme Indiskahøna (hva kunne man
egentlig bruke henne til??) hadde plutselig skiftet mening og stemte i mot
forslaget. Trillebårhøna stirret tverr og stiv rett fremfor seg. På den annen
side hadde det var jo litt hyggelig at Gammelhøna mente hun skrev pent og
lettforståelig da, men hun skulle i hvert fall ikke være referent i år, neste
år kanskje…
Lille Mugge fulgte oppmerksomt med på alt som ble sagt på
møtet, hun var sååå utrolig spent på om hun kom til å bli godkjent som medlem i
foreningen. Det hadde bare vært så kult, hun som var helt ny i hønseflokken og
allting. Det var en lykkedag den dagen svigerinna til matmor hadde funnet Lille
Mugge på en bruktbutikk, hun hadde tenkt på matmors spesielle hønseflokk og
tenkt at Lille Mugge ville passe perfekt inn i gjengen. Nå hadde Lille Mugge
stått ganske lenge i kjøkkenskapet sammen med Muggehøna og ventet på at påska
skulle begynne, slik at hun skulle få treffe de andre hønene. Muggehøna hadde
fortalt mye om de andre hønene, både om de som var i foreningen og om alle de
andre, så forventningene var blitt ganske store etter hvert. Lille Mugge kikket
på de andre brukshønene på møtet. Rart i grunnen at det ikke var noen haner
der. Kunne ikke haner brukes til noe de da??
«Hurra, endelig
er dere her, jeg har gledet med så fælt til å se dere» Øyhøna snurret seg
fornøyd rundt og så på alle hønsene som sto rundt henne. – Herlighet, tenkte
hun, så mange de begynte å bli. Og der så hun ei hun ikke hadde sett før, det
måtte være årets høne, det skulle bli hyggelig å bli kjent med henne. Hun så
vel kanskje litt annerledes ut enn mange enn de andre, men ei høne er ei høne,
uansett farge og fjærdrakt.
Øyhøna hadde
lengtet etter flokken lenge i år, hun visste jo at de nok kom når bare påska
startet, men du verden så lang denne vinteren hadde vært, det var tøft for en
stakkars øyboer når det var sen påske som i år.
«Klukk,
klukk, skvaak, svaak, kykkeliky, pip, pip. Hønseflokken holdt et svare leven
rundt Øyhøna. Overfarten fra fastlandet hadde gått fint og ingen hadde skadet
seg, men alle var opprømte og ivrige på å komme i gang med årets eventyr. Det
var ikke bare Øyhøna som hadde lengtet, gjengen fra pappesken var også glad for
og endelig å ha fått sluppet fri. De eldste hønsene syntes bare tiden i
pappesken ble lenger og lenger for hvert år som gikk. Øyhøna var ekstremt
heldig som fikk være løs hele året selv om hun var alene her ute på Håøya.
«Hva har
skjedd, hva har skjedd» hønsene kaklet i munnen på hverandre. De var nysgjerrige
på hva Øyhøna hadde opplevd siden sist. De viste jo at matmor og folket hennes var
mye her ute på øya gjennom hele året. De hadde fått med seg at matmor kalte øya
for sitt paradis og aldri var så lykkelig som når hun var her ute.
«Jo, nå skal
dere høre.» Øyhøna ville gjerne fortelle, dette var hennes beste tid på året,
når alles øyne var rettet mot henne. «Tenk i fjor hadde vi en geit som gikk inn
i stua, folket var nede og bada, jeg sto rett utenfor her og gal og skvatret,
men meg hørte den ikke på. Den raste bare inn» «Næææ, er det sant? Var du ikke
redd?» Høne 2011 grøsset ved tanken, hun hadde besvimt, helt sikkert, geiter
var svære, skumle dyr altså.
«En annen
gang, det var utpå høsten» – fortsatte Øyhøna «da var matmor og svigerinna her,
sammen med ungene, da fisket de sjøørret med båten» «Nei, nå tuller
du?»Spanskehanen 2015 himlet med øynene og ristet på hodet. «Man fisker da ikke
MED båten, man fisker FRA båten» Øyhøna nikket iherdig «Joda, jeg hørte selv at
matmor lo og ropte til svigerinna si -at enklere måte å fiske på hadde hun
aldri vært borti, nå var det bare å sjøsette båten så fikset middagen seg selv»
«De to damene satt bare inni stua og koste seg med et glass rødvin og plutselig
så lå det en fisk i båten» Øyhøna klukklo over dette morsomme minnet. Spanskehanen
kikket mistroisk på Øyhøna, dette hadde han vanskelig for å tro.
«Ja, og så
var det den gangen politiet kom da» Øyhøna hadde mer på hjertet. «En
forferdelig gjeng med sjørøvere lå i tre båter i Sagbukta, de festet og bråket,
hylte og skreik, brukte ropert, truet og skremte vettet av noen søte studiner
som var her ei uke. En lærer ble trua med bank da han ville roe ned røverne.
Til slutt kom politiet med båt og forviste dem fra øya, de fikk ikke komme
tilbake på 24 timer.» Øyhøna så opprømt på de andre hønene. «Det var ei
spennende helg, må innrømme at jeg var litt redd altså, du vet jo aldri hva
slike sjørøvere kan finne på, kunne jo henne de likte høner. Det gikk rykter
her på øya om at de hadde våpen også.»
Hønsene
kikket på hverandre og på Øyhøna, noen med store øyne, noen litt brydd. Hane
2014, hvisket litt halvhøyt til Ullhøna «Stakkars, hun går så mye alene at hun
nok fantaserer litt innimellom. Vi får jatte med så godt vi kan.» Ullhøna
nikket enig og gikk bort til Øyhøna «Ja du Øyhøne, du Øyhøne, skal si du har
opplevd mye siden sist, men hva sier du, skal vi ikke gå inn og se hvordan det
står til inne? Det er jo lenge siden vi
har vært her.» Øyhøna nikket ivrig. «Jovisst, la oss gå inn, jeg kan fortelle
mere senere, jeg har jo bare så vidt begynt og påska er lang.»
«Du skulle sett dem, Romeo, det er de vakreste, flotteste
hønene jeg noen gang har sett, ja bort sett i fra meg selv da. Og vet du hva,
de kunne fly» Madeirahanen 2005 var fortsatt veldig oppstemt etter synet og
opplevelsen han hadde hatt tidligere på dagen.
Han hadde ruslet en tur ned til Mellomdammen midt på dagen i
dag. 2. påskedag var en sånn litt vemodig dag, siste påskedagen, nå fant matmor
snart frem den fæle pappesken sin igjen. Hun var nådeløs, så snart påsken var
over ble de stappet nedi der hele gjengen, kun årets høne fikk stå fremme det
første året. Madeirahanen kjente han fikk gåsehud i nakken der han tuslet ned
mot dammen. Etter 10 år nedi den esken der så hadde han fortsatt ikke vendt seg
til det. Lurer på hva mattilsynet hadde sagt, tenkte han, burhøns var jo ikke
helt stuerent lenger, hva med papphøns, var det noe bedre kanskje? Egentlig
gikk han ned til dammen for å kunne sitte der og speile seg litt i ro og fred i
dammen, hjemme så ble han hele tiden mobbet av de andre hønsene hvis han ble
stående for lenge foran speilet. Det var jo ikke noe rart han ville det da… Så
vakker som han var, særlig når han var så nedstemt som i dag, da trengte han
virkelig noe vakkert å se på og han viste faktisk ikke om noe vakrere enn seg
selv. Skuffelsen var stor da han kom ned til Mellomdammen, den var fortsatt
islagt, dette forsto han ikke, var det ikke vår da? Det var jo påske ergo måtte
det være vår. Mismodig flakset han opp på bordet som sto ved enden av dammen.
Han stirret trist utover vannet, sååå mye is. Plutselig hørtes kraftige
vingeslag og to digre høner hadde dukket opp i synsranden, de fløy i bue rundt
dammen før de gikk inn for landing. Madeirahanen 2005 stirret som forhekset på
de to vakre fuglene, han hadde aldri vist at høner kunne klare å fly. Riktignok
var de litt rare i fasongen disse hønene, men nå hadde jo ikke han sett alle
typer norske høns ennå og så mye forskjellige høns som fantes i hans hønsegård
så forundret det ham ikke at det fantes noe som kunne fly også. Han satt lenge
og så på disse to vakre, hvite, torde ikke gå bort å presentere seg. Dypt inne
kjente han at disse to til og med kunne måle seg med hans egen skjønnhet, selv
om han aldri kom til å innrømme det for noen. Langt om lenge spankulerte han
høytidsstemt hjem, dette hadde gjort inntrykk.
«Sier du det, høner som fløy, sier du?» Romeo skakket litt
på hodet og kikket ettertenksom bort på Madeirahanen. «Det har jeg aldri hørt
om, er du sikker på at det var høner?» «Ja, ja helt sikkert» Madeirahanen
nikket energisk «Jeg snakket med dem og de gav meg noen gode råd om flyvning. I
morgen når matmor kommer med pappesken skal jeg sørge for å bli pakket slik at
jeg ligger på toppen. Jeg skal øve meg på å fly helt til neste påske og DA skal
jeg forenes med de vakre vennene mine og fly min vei, dette blir garantert mitt
siste år i pappesken»
«Pappesken? Undret Romeo «Hva brukes den til?» Han var jo kommet til huset midt på sommeren og hadde hatt et fint og spennende halvår i vinduskarmen. Det var helt stille rundt i stua og kjøkkenet, ingen i hønseflokken hadde lyst til å fortelle Romeo hva som kom til å skje i morgen. De ville nyte denne siste kvelden som frittgående høns uten å tenke på det. Romeo ville tidsnok finne ut det der, om pappesken. Romeo ropte over til BrilleLilla som satt og dinglet med beina i det andre vinduet «Har du hørt noe om en pappeske?» BrilleLilla ristet på hodet, hun satt og fulgte med på noe spennende på fjernsynet, ante ikke hva det var Romeo sto og gaulet om.
Så var dagen kommer, Mallorcahanen Stein var endelig innstilt som doktor for sin avhandling: Når en fjær blir til fem høns. Nå var det tid for disputas hvor han skulle forsvare avhandlingen sin. Disputasen skulle foregå ved Institutt for Hønseri og Hønsegårdsgeografi. Danskehanen Jeppe var også spent, det var han som skulle stille kritiske spørsmål til Hanen Steins avhandling.
«Ja, Hanen Stein, da er jeg nysgjerrig» Danskehanen Jeppe tok ordet mens han kikket utover forsamlingen som hadde møtt frem i dag. «Hva var grunnen til at du valgte akkurat dette emnet?» «Kremt, kremt» Hanen Stein kjente at halsen snørte seg litt sammen og måtte ta en slurk vann for å roe ned nervene. Ta deg sammen, tenkte han, dette kan du, dette har du jobbet for lenge, nå er det tid for å dele tankene med andre. « Jo, ærede Jeppe, nå skal du høre, jeg har levd noen år og med erfaring både fra hønsegårder på Mallorca og nå her i Norge så har jeg lagt merke til hvor fort merkelige rykter kan spre seg i hønsegården. Ei høne sier noe, ei annen hører halvparten av det som blir sagt, sier videre det hun tror hun hørte og ja så har vi det gående da.» Hanen Stein skalv litt i stemmen i starten, men ble tydeligere og sterkere etter hvert. «Det høres jo interessant ut» Sa danskehanen, mens han rynket litt på pannen. «Men synes du ikke utvalget ditt av hønsegårder er litt smalt? En hønsegård på Mallorca og en hønsegård i Norge er jo ikke sååå skrekkelig mange høner. Hvordan kan vi vite at det du har funnet ut, er representativt for hele hønsestanden?» «Nei, det er jeg ikke enig med deg i» svarte Hanen Stein mens han ivrig strøk hanekammen sin bakover. «Høner, er høner og oppfører seg merkverdig likt, uansett land og språk. Se bare hva som skjedde her i gården tidligere i dag, en hanes redsel kunne fort ha smittet over på hele flokken. Heldigvis bevarte Dikterhanen roen og alt normaliserte seg. Lignende tilfeller av akutt hønegalskap har jeg sett mange ganger på Mallorca også, noen har det med å overdrive og vri på sannheten til det helt ugjenkjennelige dessverre.» Hanen Stein var helt rød i kinnene av engasjement nå. «Vel, vel bra svart» sa danskehanen Jeppe, han så litt irritert ut, var det ikke mulig å få satt fast denne Stein da.
«Da har jeg et siste spørsmål til deg, hvorfor i alle dager
har du valgt å kalle avhandlingen din, Når en fjær blir til fem høns?»
Danskehanen Jeppe tenkte at den merkelige tittelen ville det nok bli litt
vanskelig å forklare. «Men det er jo barnelærdom, kjære Jeppe» svarte Hanen
Stein med et stort smil, alle kjenner jo historien om den lille høna som satt
på vaglen og stelte seg en kveld, så datt en fjær ned. Høna så på fjæra som
datt ned og sa, Jo mere jeg plukker meg, dess penere blir jeg. DU, av alle
kjenner vel resten av den historien Jeppe? Historien utspant seg jo i ditt
hjemland og fortelleren av historien er ingen ringere enn den store H.C.
Andersen.» Danskehanen så skrekkelig flau ut et øyeblikk og alle hønsene i
salen klappet og kaklet over det kløktige svaret.
Danskehanen Jeppe drakk et stort glass vann, pillet bort en
liten blå fjær og banket i bordet for å få stillhet i salen. «Kjære forsamling,
kjære Stein, jeg er imponert over ditt arbeid, over din nøyaktighet og over
dine kunnskaper. Du er virkelig en verdig mottaker av doktortittelen. Heretter
skal vi alle kalle deg for, Doktor Stein»
«Stille alle sammen, la meg få deres oppmerksomhet» den
mørke hanen Bantam ropte for å overdøve kaklinga på bordet. «Først må jeg si
takk for at dere kunne komme alle sammen på så kort varsel» Flokken på det
turkise bordet stoppet skravlinga og snudde seg oppmerksomt mot Bantam. «Jeg
håper alle klarte å lure seg unna, uten at de andre hønsene merket at vi gikk
opp?»
«Hørte du det, Hane 2003?» Hane 2012 så vettskremt ut, der
han hvisket til Dikterhanen, de sto gjemt bak døra inn til barnerommet. «Det
var det jeg sa, de utlendingene har noe på gang. Fyttikatta, jeg har aldri likt
han dere mørke Bantam hanen, det er ikke normalt å se ut sånn som han gjør og
har du kjent hvordan det lukter av han, når han har spist den dere merkelige
maten sin?» «Så, så Hane 2012, nå synes jeg du overdriver fælt, Bantam er da
veldig hyggelig, han har da aldri gjort en flue fortred, ja da han liker godt
litt krydret mat med hvitløk, men det er det da mange av oss som gjør, synes
vel kanskje det er litt merkelig å mislike en hane på grunn av farge og hva
slags mat han spiser, synes du ikke?» Dikterhanen 2003 prøvde å roe ned
kompisen sin som best han kunne. «Klukk, du er alt for naiv, dikterhane, tror
så godt om alle, hvorfor tror du kanskje Bantam har samlet alle utlendingene
her oppe på rommet til minstemann? Dette er ikke trygt, jeg lover deg nå skjer
det snart noe grusomt, de planlegger sikkert å ta over hele styringa her i
flokken, å nei, å nei, jeg har alltid vært sikker på at alle disse utenlandske
hønsene som matmor har tilført flokken vil finne på noe grusomt. Vi skulle latt
dem være igjen på Håøya, da hadde vi vært trygge..»
«Så flott, da er vi enige alle sammen, dette blir knallbra
dere, jeg gleder meg. Da er det vel bare å sette i gang, vi lister oss ned og
får jobben gjort» Hanen Bantam var kjempefornøyd, til og med den flotte
Spanskehanen 2015 og den jålete Madeirahanen 2005 hadde vært enige i forslaget
hans.
«Åååå nei, nå må vi stikke, de kommer» Hane 2012 skalv
ukontrollert nå og stormet nedover trappa. Dikterhanen fortet seg etter, mens
han grublet ettertenksom. Hva i alle dager var det som gikk av Hane 2012? Han
hadde virkelig ikke ant at kompisen hadde slike tanker om deler av
hønseflokken. Han hadde selv aldri tenkt tanken en gang, at noen av de andre
skulle sette i gang noe form for mytteri? For dikterhanen var høns, høns,
uansett farge og opprinnelsesland. Selv elsket han det fargerike miljøet som de
hadde i flokken. Ikke hadde han hørt et skvatt av hva de snakket om inne på barnerommet
heller, Hane 2012 hadde jo skravlet i et sett så det var umulig å få hørt noen
ting. Han snudde seg og kikket bak seg, alle utlendingene kom listende ned
trappa, ivrige og veldig sammensveiste så det ut til. Kunne Hane 2012 ha rett
av like vel? Dikterhanen kjente et lite søkk i magen.
«Spar meg, spar meg» Hane 2012 sto nederst i trappa nå og
hylte av redsel. «Jeg gjør hva som helst, bare spar livet mitt, jeg kan bære
våpnene deres, fengsle høns, kappe vinger av kyllinger, hva som helst, bare jeg
får leve»
Bantam stoppet forbauset opp, hva i alle dager var det den metallhanen sto og
bablet om, helt likblek i hønsehodet sitt. «Beklager Bantam, men jeg tror ikke
Hane 2012 tålte den pizzabiten han stappet i seg på kjøkkenet i går, han har
fått en eller form for hønsegalskap» Dikterhanen prøvde fortvilte og avverge en
katastrofe, han likte ikke å lyve, men nå måtte han bare. Bantam og de andre
hønene kikket forskrekket og litt engstelig ned på Hane 2012 som bablet
usammenhengende på det nederste trinnet.
«Jeg håper ikke det smitter?» Bantam flyttet seg litt unna.
«Vi har planlagt en stor hemmelighet i dag, for dere alle, det ville vært så
synd om vi får en smittsom sykdom nå.» «Sier du det» svarte Dikterhanen 2003
rolig «Hva er det dere har planlagt for noe spennende da?» «Vel, det er jo en
hemmelighet da, smilte Bantam, men vi kan vel fortelle det til Dikterhanen, kan
vi ikke?» Han snudde seg spørrende mot de andre som sto bak ham. De nikket
entusiastisk, mens de fortsatt kikket litt småengstelige på Hane 2012.
«Jo, altså, vi har hatt et lite møte i andre etasje, vi er jo alle høns som
kommer fra fremmede land, men vi har alltid følt oss velkomne og som en del av
hønseflokken. Påska i år fikk jo en litt stusselig start og vi tenkte at vi i
takknemlighet ville overraske dere alle med en hyggelig påskefest. Så godt som
vi alle har det sammen og så velfungerende som vår hønseflokk er, så tenkte jeg
at det ville vært en fin måte å avslutte påsken på.»
Klask, der datt Hane 2012 i gulvet, han svimte av…
Mine hønehistorier 